Under Rodrigo Duterte ble kampen mot narkotika også en kamp om hvilke dødsfall som skulle telles. På Filippinene ble statistikken en del av statens maktutøvelse.
Kortversjonen
- Filippinenes narkotikakrig under Rodrigo Duterte krevde tusenvis av menneskeliv, men offisiell statistikk viste en villedende nedgang i drapsraten.
- Myndighetene reduserte de synlige drapsallene ved å omklassifisere politidrap til selvforsvar og skjule tusenvis av etterforskede dødsfall.
- Sivilsamfunnet og uavhengige prosjekter avdekket at det faktiske dødstallet trolig var fire til fem ganger høyere enn myndighetenes offisielle tall.
- Etterfølgeren Ferdinand Marcos Jr. har videreført en mindre intensiv narkotikakrig, der statlige aktører fortsatt står bak en rekke drap.
- Rodrigo Duterte ble i 2025 arrestert og stilt for Den internasjonale straffedomstolen i Haag for forbrytelser mot menneskeheten.
I 2016, året da Rodrigo Duterte innledet sin «krig mot narkotika» og likene hopet seg opp i Manilas gater, nådde Filippinenes offisielle drapsrate sitt høyeste nivå på flere år: rundt 11 per 100 000 innbyggere. De to påfølgende årene, mens kampanjen raste for fullt og henrettelsene kunne telles i tusentall, falt den samme offisielle drapsraten … til 8,4 i 2017 og 6,5 i 2018. Statistikken og virkeligheten forteller dermed to motsatte historier om nøyaktig den samme perioden.
Dette paradokset er ikke et teknisk avvik. Det er resultatet av en politikk. Der Brasil måler en omfattende massevold på en relativt åpen måte, og Mexico strever med konkurrerende dataserier, representerer Filippinene et tredje tilfelle: en stat som systematisk har gjort sine egne døde statistisk usynlige. Å forstå det filippinske tilfellet handler derfor mindre om å summere tall enn om å avdekke mekanismen som får dem til å forsvinne.
Et «offisielt» nivå som er villedende moderat
La oss begynne med hva de offentlige dataene viser. Over tid har den filippinske drapsraten, slik den rapporteres til FN, ligget mellom 6 og 11 per 100 000 innbyggere – langt under nivåene på mellom 20 og 30 i Brasil eller Mexico. En overflatisk observatør kunne dermed konkludert med at øyriket er et relativt fredelig land, bare marginalt mer voldelig enn verdensgjennomsnittet. Det er den første illusjonen som må avlives.
Selve kurven skjuler to fallgruver. Den første er bruddet i 2008–2009, da raten plutselig steg fra 6,4 til 9,8. Det skyldtes ikke en brå dobling av volden, men ganske enkelt et kildeskifte i den nasjonale rapporteringen av tallene – en illustrasjon på hvordan statistikken i dette landet noen ganger endrer seg av administrative, snarere enn faktiske, årsaker. Den andre, og langt mer alvorlige, er nedgangen i 2017–2018, midt under den dødelige kampanjen. For å forstå den må man forlate de offisielle dataseriene og gå inn i selve krigen.
Les også: USAs rolle i Latin-Amerika: Mellom destabilisering og støtte i kampen mot narkotika 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Sendt til fengselscelle i Haag – men Duterte forblir en folkehelt for mange 🔒
