Midt i økende geopolitiske spenninger, satser Polen og de baltiske landene på betydelige forsterkninger av sine grenser, en refleksjon av dyp mistro til internasjonale sikkerhetsgarantier.
Polen og de baltiske landene har i økende grad fokusert på å styrke sine sikkerhetstiltak og forsvarsstrategier, drevet av bekymringene om eksisterende sikkerhetsgarantiers troverdighet. Til tross for NATO-medlemskap og sikkerhetsgarantier fra vestlige land, føler mange polakker at «ingen vil dø for Gdansk», en referanse til den historiske skepsisen til ekstern hjelp under invasjoner, som den fra Nazi-Tyskland i 1939, hvor Polen ikke mottok forventet støtte til tross for garantier fra Storbritannia og Frankrike, skriver Project Syndicate.
Dagens hybridkrigsføring og den uklare naturen av NATO Artikkel 5 har ført til en forsterket usikkerhet, noe som gjør at Polen og de baltiske landene ikke bare reviderer sitt militære arsenal, men også allokere store ressurser til å bygge grensefestninger, særlig mot Russland og Hviterussland. Dette prosjektet, kjent som «Tusk-linjen» etter Polens statsminister Donald Tusk, og sammenlignes med Frankrikes Maginot-linje, reflekterer en dyptgående bekymring for østlig aggresjon.
I Polen alene har regjeringen øremerket ti milliarder zloty (omtrent 2,6 milliarder dollar) til å fullføre dette prosjektet innen 2028, men mange kritikere mener at denne summen ikke vil være tilstrekkelig. Til tross for dette, viser den polske befolkningen en bemerkelsesverdig vilje til å gjøre store økonomiske ofre for nasjonens forsvar. Polen stoler også på støtte fra EU, gitt at landets østlige grense også markerer EUs yttergrense, noe som understreker behovet for felles beskyttelse.
Les også: Polen tar grensegrep mot belarusisk hybridkrigføring
Det er også en økende bevissthet i EU om den russiske trusselen, noe som har ført til strategiske justeringer, som Polens nylige avvisning av sin tidligere regjerings «tyskofobiske politikk» til fordel for å bli med i det tysk-ledede «Iron Dome»-initiativet. Disse tiltakene viser et klart skifte i både strategi og prioriteringer i forsvarspolitikken i regionen.
Finland, som også deler en lang grense med Russland, har en annen strategisk tilnærming som inkluderer å dra nytte av sitt omfattende og vanskelig terreng til å forsinke og forstyrre en potensiell invasjonsstyrke. I kontrast har de baltiske landene valgt å etablere en sammenhengende kjede av festningsverker, kjent som «Baltic Defense Line», som inkluderer oppføringen av flere hundre bunkere og raskt utplassbare motstandsdyktige enheter.
Til tross for regionale forskjeller og taktikker, er det en felles anerkjennelse av at ingen forsvarsplaner vil være tilstrekkelige hvis ikke EU yter adekvat støtte til Ukraina i dets kamp mot Russland. Ukrainas slagmark forblir derfor en prioritert arena, og Polen, Baltikum og Finland sine forsvarsplaner er dypt avhengige av utfallet der.
Hybridkrigføring: Russlands skyggespill mot europeisk stabilitet 🔒
