Tenkerne innen marin strategi har gjennom historien tilpasset sine analyser til utviklingen av flåtene. Etter første del, som tok for seg marin strategi frem til moderne tid, følger her en analyse av samtidens strategiske refleksjoner.
Fra den industrielle revolusjonen på 1800-tallet frigjør skipene seg gradvis fra vindenes begrensninger. På litt over hundre år går marin fremdrift fra seil til damp, deretter til olje og – for enkelte fartøy siden 1950-tallet – til kjernekraft. Dette store teknologiske fremskrittet innen energi gjorde det mulig å bygge stadig større og tyngre fartøy, og fra midten av 1800-tallet begynte de første pansrede krigsskipene i metall å dukke opp. Også den maritime bevæpningen gjennomgår store teknologiske fremskritt, med utviklingen av granater, miner og torpedoer. I flere tiår blir marin innovasjon dermed arenaen for et kontinuerlig kappløp mellom ildkraft og pansring.
Den industrielle revolusjonen
Frem til begynnelsen av 1900-tallet forblir slagskipene likevel i stor grad eksperimentelle og lite operative fartøy. Det er byggingen av det britiske fartøyet HMS Dreadnought som for alvor etablerer slagskipet som standard. Skipet blir så vellykket at det gir navn til hele fartøysklassen, som deretter sprer seg til alle de store marinene i samtiden. Disse skipene blir ryggraden i flåtene i første halvdel av 1900-tallet, og den stadig økende tonnasjen fører frem til enorme flytende festninger frem mot andre verdenskrig, slik som de franske slagskipene Richelieu (43 832 tonn), det tyske Bismarck (45 172 tonn) og det amerikanske Iowa (52 751 tonn).
Disse teknologiske revolusjonene inspirerer samtidig en innflytelsesrik fransk tankeretning på slutten av 1800-tallet, kjent som Jeune École (den unge skolen). Tilhengerne tok utgangspunkt i at Paris, som måtte opprettholde en stor hær på grunn av trusselen fra Tyskland, ikke kunne finansiere en marine på nivå med Storbritannias[1]. I stedet for tunge slagskip beregnet på avgjørende sjøslag mente de derfor at Frankrike burde prioritere kystforsvar og en form for handelskrig, i forlengelsen av landets historiske tradisjon for kapervirksomhet[2].
I motsetning til den dominerende strategiske tenkningen, som favoriserte tunge enheter, mente Jeune École at nye våpen som miner og torpedoer gjorde tradisjonelle strategiske prinsipper foreldet. For denne retningen måtte sjøkrigen omdefineres rundt lette og raske fartøy bygget rundt de nye våpnene, som torpedobåter for angrep mot havner og dampdrevne kryssere for angrep på handelsskip.
Ved inngangen til 1900-tallet domineres dermed den franske strategiske debatten av teknologiske spørsmål. Dette står i kontrast til tilhengerne av en mer Mahan-inspirert strategi sentrert rundt slagskip. Denne retningen forsvares særlig av École supérieure de la marine, og får ny troverdighet etter den russisk-japanske krigen og det «avgjørende slaget» ved Tsushima i 1905.
Les også: Sjøslaget ved Tsushima (27. mai 1905): Starten på en ny æra i geopolitikken 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Tilbakeblikk på operasjon Praying Mantis: lærdommer fra en amerikansk sjømilitær seier over Iran 🔒
