Forsvarsbygg leverer en kritisk del av Norges forsvarsevne. Likevel styres denne delen i stor grad etter prinsipper utviklet for fredstid. Spørsmålet er ikke om systemet fungerer – men om det fungerer i krig.
I en tidligere artikkel i Forsvarets forum stilte jeg et grunnleggende spørsmål: Hvorfor organiserer Norge fortsatt militær infrastruktur etter en modell som i stor grad ligner eiendomsforvaltning?
Det spørsmålet står seg. Men det er ikke lenger tilstrekkelig.
Dette er ikke en diskusjon om organisering.
Det er en diskusjon om hvorvidt Norge organiserer deler av sin forsvarsevne på en måte som er egnet for krig.
Svaret er i økende grad nei – og konsekvensene er operative.
Norge styrer fortsatt sin militære infrastruktur etter en fredstidslogikk, samtidig som sikkerhetssituasjonen krever krigsrobusthet. Dette er ikke et avvik. Det er et system som er optimalisert for fred – i en tid hvor det burde vært optimalisert for krig.
Dette misforholdet ligger i selve fundamentet for norsk forsvarsevne: eiendom, bygg og anlegg (EBA).
Forsvarsbyggs samfunnsoppdrag er formulert med en tilsynelatende klar militær logikk. Virksomheten skal etablere, opprettholde og gjenopprette forsvarssektorens eiendom, bygg og anlegg i fred, krise og krig, slik at Forsvaret kan operere. Samtidig forvalter sektoren over 4 millioner kvadratmeter og nær 13 000 bygg og anlegg, med årlige investeringer i milliardklassen.
Dette er ikke en støttefunksjon.
Det er en bærende del av operativ evne.
Likevel er det én formulering som avslører hva systemet faktisk er optimalisert for: Forsvarsbygg skal sørge for at Forsvaret kan «bo, spise, trene og øve».
Problemet er ikke at dette er feil.
Problemet er at det er styrende.
Det som ikke eksplisitt vektlegges, blir heller ikke systematisk prioritert. Når oppdraget beskriver drift, vil systemet levere drift. Når oppdraget ikke tydelig beskriver krig, vil heller ikke systemet optimaliseres for krig.
En infrastruktur som er optimalisert for å fungere i fred, er ikke nødvendigvis en infrastruktur som kan operere i krig.
I en sikkerhetspolitisk virkelighet der infrastruktur er et primært mål, er dette ikke en formulering.
Det er en prioritering.
Og prioriteringer i fred blir konsekvenser i krig.
Dagens styringsmodell forsterker denne prioriteringen. Den er bygget rundt porteføljeforvaltning, husleie, tilstandsmål og kostnadseffektiv drift. Dette gir orden og kontroll i fredstid – men det gir ikke nødvendigvis operativ effekt i krise og krig.
Dette er ikke en implementeringssvikt.
Det er en systemfeil.
Systemet produserer systematisk prioriteringer som er rasjonelle innenfor modellen, men feil i møte med krig.
Riksrevisjonen og senere gjennomganger har over tid pekt på vedlikeholdsetterslep, uklare prioriteringer og manglende operasjonelle styringsparametere.
Det er ikke tilfeldig.
Det er konsekvensen av hvordan systemet er designet.
Den siste tids hendelser, hvor Økokrim har gjennomført arrestasjoner knyttet til anskaffelser i Forsvarsmateriell, bør ikke forstås som isolerte enkelthendelser.
Snarere peker de på en mer grunnleggende utfordring: Når anskaffelsessystemer primært er designet for kostnadseffektivitet, etterlevelse og prosess, men ikke for operativ effekt og krigsrobusthet, oppstår det rom for både feilprioriteringer og systemsvikt.
Dette er ikke først og fremst et spørsmål om enkeltpersoner.
Det er et spørsmål om hvorvidt systemet i tilstrekkelig grad er rigget for å håndtere den kompleksiteten, hastigheten og sikkerhetsrisikoen som følger av militære anskaffelser i en skjerpet geopolitisk situasjon.
Når slike hendelser oppstår i kritiske deler av forsvarssektoren, er det ikke bare et styringsproblem.
Det er en potensiell svekkelse av operativ evne.
I en tid hvor anskaffelser i økende grad er direkte koblet til operativ evne, er ikke dette bare et spørsmål om kontroll.
Les også: Totalforsvarsåret 2026 og dronenes rolle for sivil-militært beredskap 🔒
Det er et spørsmål om kampkraft.
Den militærfaglige virkeligheten er samtidig tydelig.
Krigen i Ukraina har vist at infrastruktur ikke bare er støtte – den er et primært mål. Energisystemer, logistikkbaser og transportakser angripes for å bryte motstanderens evne til å føre krig.
NATO bygger på samme forståelse. Infrastruktur er en integrert del av operasjoner. Det finnes ikke lenger noe «trygt bakre område».
I et scenario der allierte styrker ankommer Norge under tidspress, vil kapasiteten til mottak, beskyttelse og videre fremføring være avgjørende. Hvis infrastrukturen ikke er dimensjonert for dette, vil konsekvensene være operative – ikke administrative.
Dette vil ikke bare være en norsk svakhet.
Det vil være en operativ svakhet i NATOs nordflanke.
Forsvarssjefens fagmilitære råd er tydelig: Norge må kunne motta allierte styrker raskt, støtte fremføringen og sikre kritiske noder og transportakser.
Dette peker mot én konklusjon:
Infrastruktur er ikke støtte.
Infrastruktur er kampkraft.
Dette innebærer også noe mer konkret: Infrastruktur må planlegges, bygges og driftes med utgangspunkt i overlevelsesevne. Det inkluderer fortifikasjon, beskyttelse mot presisjonsild, redundans i energiforsyning og evne til rask gjenoppretting under angrep.
Dette er ikke tilleggskvaliteter.
Det er kjernefunksjoner i moderne krigføring.
Dette peker også på en strukturell ubalanse i hvordan Forsvarsbygg styres.
Dette handler ikke om sivil versus militær kompetanse. Begge er avgjørende. Men det er et spørsmål om den operative forståelsen er tilstrekkelig integrert i styringen.
Når eiendom, bygg og anlegg er en direkte innsatsfaktor for kampkraft, er det ikke tilstrekkelig med kompetanse innen prosjektstyring, eiendom og økonomi alene. Det krever også erfaring med hvordan infrastrukturen faktisk brukes i krise og krig.
I praksis kan dette innebære at de som definerer løsningene ikke fullt ut deler den operative virkeligheten til de som skal bruke dem.
Over tid skaper dette et institusjonelt gap: styringen er sivil-administrativ, mens leveransen er militær-operativ.
Det påvirker hva som prioriteres.
Husleiemodellen gjør dette konkret. Den ble opprinnelig etablert for å synliggjøre kostnader, skape disiplin og sikre bedre ressursallokering i sektoren.
I den forstand har den fungert.
Problemet er at modellen over tid har fått en styrende rolle den aldri var ment å ha.
Det som skulle være et verktøy for kostnadstransparens, har i praksis blitt et premiss for prioritering.
Når økonomiske indikatorer knyttet til areal, tilstand og leiekostnader får dominere beslutningsgrunnlaget, vil investeringer som gir målbar driftseffektivitet bli prioritert – mens investeringer i robusthet, redundans og krigsreserve systematisk nedprioriteres.
Dette er ikke en feilbruk av modellen.
Det er en forutsigbar konsekvens av hvordan den virker.
Husleiemodellen er derfor ikke bare utilstrekkelig.
Den er strukturelt skjev.
Den priser kvadratmeter.
Den synliggjør kostnader.
Men den fanger ikke verdien av overlevelsesevne, utholdenhet eller operativ fleksibilitet i krig.
Dermed risikerer man å optimalisere for lavest mulig kostnad i fred –
på bekostning av nødvendig kapasitet i krig.
Modellen måler det som er lett å måle.
Men ikke det som er avgjørende når det gjelder.
Utfordringen forsterkes av totalforsvaret.
Norge er avhengig av sivil infrastruktur og kommersielle aktører for å støtte militære operasjoner. Samtidig er denne kapasiteten i begrenset grad dimensjonert for krig.
Dermed oppstår en dobbel sårbarhet.
EBA blir både forutsetningen for operativ evne – og en potensiell svakhet.
Forsvarsbygg fungerer innenfor sin modell.
Det er ikke hovedproblemet.
Spørsmålet er hva modellen er designet for å levere.
Hvis svaret er effektiv drift i fred, er systemet velfungerende.
Hvis målet er operativ evne i krig, er spørsmålet mer åpent.
Forsvarsbygg må derfor utvikles fra en eiendomsforvalter til en operativ forsvarsinfrastrukturkommando.
Dette handler ikke om å bygge mer.
Det handler om å bygge riktig.
Spørsmålet er ikke om Norge har råd til å gjøre dette.
Spørsmålet er om Norge har råd til å la være.
I en sikkerhetspolitisk virkelighet der infrastruktur er et primært mål, holder det ikke å forvalte eiendom.
Man må bygge kampkraft.
Og det krever ikke bare investeringer –
det krever et system som er designet for krig.
Hva er Heimevernets rolle i kampen mot hybridkrigføring? Sjefen gir svar 🔒
