Uten tilstrekkelig talent kan land ikke forsvare sine kunnskapsøkonomier.
Dersom Russlands brutale krig mot Ukraina har hatt ett eneste positivt utslag, er det at europeiske myndigheter – særlig i land som grenser til eller ligger nær Russland – har innsett at forsvaret må styrkes. Det handler ikke bare om å bygge høyere og mer ugjennomtrengelige grensegjerder (selv om flere klokelig har gjort det), eller om å anskaffe det nyeste militære materiellet. Det handler også om å sikre at man, dersom det verste skulle skje, har tilstrekkelig med trente soldater på bakken til å forsvare landet. Tilgangen på militært personell har dermed blitt en strategisk prioritet.
I Sentral- og Øst-Europa gjennomgår reservister nå intensiv oppfriskning og oppgradering av ferdigheter. Sjenerøse godtgjørelser tilbys unge, talentfulle menn og kvinner som ellers ville valgt bort militærtjeneste i land der den ikke er obligatorisk. Forsvarstalent behandles som kritisk infrastruktur – på linje med veier og jernbane.
Overgangen kan virke uvant, og kanskje til og med noe lettvint, men det kan være på tide å betrakte talent på andre samfunnsområder på samme måte. Mangel på IT-spesialister er kanskje ikke like akutt som mangel på soldater – selv om de to langt fra utelukker hverandre. Ukrainas væpnede styrker, som har inkludert en betydelig andel oppstartsgründere som forlot kontorene for frontlinjen, illustrerer nettopp dette. Like fullt er bidraget fra teknologer og andre høyt kvalifiserte arbeidstakere avgjørende for økonomiens bærekraft og konkurransekraft.
Det samme gjelder ansatte i en rekke andre verdiskapende sektorer. Dersom et land mangler tilstrekkelig kompetanse, hvordan skal det da kunne bygge opp – og forsvare – sin kunnskapsøkonomi?
Les også: Utviklingen til Polens forsvarspolitikk 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Talentkrigen: Den stille konflikten som definerer nasjoners makt 🔒
