Menneskets iboende drift etter makt, status og anerkjennelse er ikke et moralsk avvik, men et grunnvilkår i all politisk orden.
Historien viser med ubehagelig konsistens at jo nærmere maktens sentrum mennesker beveger seg, desto større blir faren for selvbedrag. Privilegier normaliseres. Grenser viskes ut. Risiko omdefineres til rettighet. I denne bevegelsen oppstår ikke bare personlig blindhet, men en strukturell sårbarhet som har fulgt makteliter gjennom alle epoker. Nettopp derfor har de alltid vært de mest attraktive målene for påvirkning, infiltrasjon og kompromittering.
I dette lyset fremstår avsløringene rundt Jeffrey Epstein ikke som en isolert kriminalsak, men som et mulig uttrykk for en langvarig, iscenesatt statlig honningfelle – og samtidig som et alvorlig vitnesbyrd om vestlig strategisk blindhet.
Det sentrale analytiske spørsmålet er ikke om Epstein begikk grove forbrytelser. Det er hevet over tvil. Spørsmålet er hvordan én aktør over så lang tid kunne operere i maktens innerste rom, systematisk samle kompromitterende materiale på samfunnets øverste sjikt, på tvers av jurisdiksjoner, uten effektiv inngripen. Når slike forhold sammenfaller, forlater vi kriminalitetens forklaringsramme og trer inn i geopolitikkens.
I geopolitisk analyse er mennesket aldri et isolert, rasjonelt individ. Mennesket er formet av hierarkier, statusritualer og symbolske belønninger. Jo høyere man stiger, desto færre er de som sier imot. Og jo færre som sier imot, desto lettere blir det å forveksle adgang med tillit og stillhet med samtykke. Dette er veldokumentert i politisk psykologi: makt øker selvsikkerhet, men reduserer årvåkenhet. Mennesker i maktposisjoner overvurderer konsekvent egen autonomi og undervurderer andres strategiske kapasitet. Dette er ikke en personlig svakhet, men en strukturell – og dermed forutsigbar.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
