Da regissør Fritz Lang lanserte stumfilmen Metropolis i 1927, la han handlingen nesten hundre år frem i tid – til året 2026
Filmen ble et mørkt framtidsbilde av storbyen, der teknologi, makt og sosial ulikhet driver samfunnet mot bristepunktet, skriver Parametric-Architecture. Nå som 2026 er blitt virkelighet, fremstår Langs visjon mindre som science fiction og mer som en advarsel.
Da Metropolis hadde premiere i 1927, var det uvanlig å legge handlingen så langt frem i tid. Regissør Fritz Lang brukte framtiden som et speil for sin egen samtid, preget av rask industrialisering, teknologisk optimisme og dype klasseskiller.
Resultatet ble en stramt komponert visjon av en moderne by presset til yttergrensen – der effektivitet og orden skjuler et system bygget på utmattelse og maktkonsentrasjon.
Byen som maskin
I Metropolis er byen selv hovedrollen. Lang skildrer en vertikal megaby, bygget både oppover og nedover. Over bakken ruver skyskrapere, forhøyede togbaner og strømlinjeformet trafikk. Under bakken finnes en helt annen verden: fabrikker, maskinhaller og arbeiderboliger dypt nede i jorden.
Denne arkitekturen er ikke tilfeldig. Den visualiserer et strengt hierarki.
– Byen fungerer fordi arbeidet er skjult, og fordi maskinene aldri stopper, heter det implisitt i filmens billedspråk.
Arbeiderne beveger seg i synkroniserte skift, erstatter hverandre uten identitet og reduseres til funksjoner i et system. Effektiviteten er høy, men prisen er menneskelig slitasje.
To verdener, én makt
Filmens framtidsby er delt i to. Over bakken lever eliten i ro, orden og kontroll. Byens leder, Joh Fredersen, styrer fra et tårn som minner både om et konsernhovedkvarter og et militært kontrollrom. Omgivelsene er rene, regulerte og overvåket.
Under bakken lever arbeiderne i faste og utmattende rutiner. Maskinene de betjener fremstilles som levende vesener som krever ofre. De sulter ikke nødvendigvis, men fratas verdighet, tid og selvbestemmelse.
Les også: Verdens første flyvende bil settes i produksjon
Lang skildrer industrielt arbeid som mentalt og fysisk nedbrytende, ikke gjennom mangel på mat, men gjennom tap av mening.
Teknologi som maktmiddel
Metropolis er også en tidlig kritikk av teknologiens politiske rolle. Maskinene i filmen er avanserte, men de frigjør ikke mennesket. Tvert imot krever de konstant menneskelig tilstedeværelse – og straffer feil.
I en av filmens mest kjente scener forvandles en maskin til guden Moloch som sluker arbeiderne. Det er ikke ment bokstavelig, men som et bilde på systemer som krever ofre uten å ta ansvar.
Filmens mest ikoniske skikkelse er roboten Maschinenmensch – ofte omtalt som filmhistoriens første menneskelignende robot. Når hun får utseendet til Maria, en fredelig samlende figur, blir teknologien et redskap for manipulering og kaos.
Her stiller Lang spørsmålet som fortsatt er aktuelt: Hvem kontrollerer teknologien, og til hvilket formål?
Hvorfor filmen fortsatt treffer
Metropolis forutså ikke hvordan byene i 2026 faktisk ville se ut. Men den forsto hvordan makt, arbeid og teknologi ville virke sammen. Usynlig arbeid, konsentrert beslutningsmakt og systemer som fungerer perfekt på bekostning av menneskene i dem, er ikke fremmede fenomener i dag.
Filmen lever videre fordi den ikke handler om framtiden som fantasi, men som advarsel.
Hva koster fremskrittet? Hvem betaler prisen? Og hva skjer når systemene fungerer, men menneskene gjør det ikke?
I året den forestilte seg, er det fortsatt spørsmål uten enkle svar.
Stanford-forsker lanserer ny politisk modell mellom teknologi og økologi
