En vei mot anerkjennelse eller et maktmiddel?
10. oktober 2025 fant det sted et møte i New Delhi mellom Indias utenriksminister S. Jaishankar og Afghanistans utenriksminister Amir Khan Muttaqi. Dette markerte det første bilaterale møtet på høyt nivå mellom India og Taliban, som har styrt i Kabul siden august 2021, og signaliserer betydelige endringer i Sør-Asias geopolitikk. Under møtet kunngjorde India at deres tekniske oppdrag, som har operert i Kabul siden juni 2022, skal oppgraderes til en ambassade.
Siden Talibans maktovertakelse i Afghanistan har karakteren på de bilaterale forholdene til India gjennomgått en positiv utvikling. Til tross for denne kontakten fortsetter India å avstå fra å formelt anerkjenne Talibans myndighet. Indias oppgradering av sitt oppdrag til en ambassade indikerer ikke så mye en vilje til formell anerkjennelse, men snarere etableringen av en pragmatisk strategi der India fortsetter en politikk med maksimal involvering uten anerkjennelse.
India har konsekvent søkt å etablere stabile forbindelser med Afghanistan. To uker etter Talibans maktovertakelse i august 2021 fant det første offisielle møtet sted mellom Indias ambassadør til Qatar, Deepak Mittal, og en Taliban-representant, noe som viste den indiske sidens vilje til å føre åpen dialog.
Økonomisk tilstedeværelse som et mykt maktmiddel
I sin tilnærming til Afghanistan bruker India aktivt økonomisk og humanitær bistand som et påvirkningsverktøy. De siste årene viser en interessant utvikling: Ifølge Afghanistans statistikk- og informasjonsmyndighet (NSIA) er India den eneste større parten som Afghanistan har et konsekvent positivt handelsoverskudd med. I regnskapsåret 2022–2023 var Afghanistans positive balanse 143,8 millioner dollar, og steg til 331,3 millioner dollar i 2023–2024, med afghanske eksportverdier på 598,8 millioner dollar og import fra India på 264,5 millioner dollar.
Les også: Pakistans mareritt: Taliban vender våpnene mot sin gamle allierte 🔒
Mellom 2022 og 2025 mottok Kabul mer utenlandsk valuta fra India enn fra Kina, Iran eller Pakistan – landets viktigste handelspartnere – noe som forsterket Afghanistans økonomiske avhengighet av India. I denne situasjonen gjør økonomiske virkemidler det mulig for India å styrke sin geopolitiske innflytelse samtidig som det opprettholder maksimal politisk avstand.
Utover infrastruktur- og økonomiske prosjekter bruker India også humanitært diplomati, og har kontinuerlig gitt humanitær hjelp til det afghanske folket siden Talibans maktovertakelse. India er fremdeles Afghanistans største humanitære donor, blant annet med 50 tonn medisinsk utstyr, 60 millioner vaksinedoser, 40 000 tonn hvete og andre leveranser.
Denne linjen etablerer en ny regional maktdynamikk som gjør det mulig for India å befeste sin posisjon som Afghanistans viktigste partner. I denne rollen kan India få størst mulig utbytte av situasjonen uten å utsette seg for risiko, samtidig som landet styrker sin innflytelse.
Geopolitiske motiver
Indias aktivitet i regionen er først og fremst motivert av behovet for å holde andre regionale aktører, som Kina og Pakistan, i sjakk. Sammenfallet mellom Muttaqis besøk i India i oktober og eskaleringen av grensekonflikten mellom Afghanistan og Pakistan ga New Delhi en mulighet til å styrke sin diplomatiske posisjon og vise vilje til kontakt med Afghanistan på et tidspunkt der Kabuls forhold til Islamabad svekkes.
Ytterligere spenninger oppsto som følge av den kraftige forverringen av forholdet mellom India og Pakistan etter et selvmordsangrep i Islamabad 11. november, som pakistanske myndigheter la skylden på «indiske stedfortredere» og Tehreek-e-Taliban Pakistan (TTP), også kalt Pakistansk Taliban. Pakistan har lenge hevdet at Taliban i Afghanistan gir tilflukt til TTP.
Pakistans forsvarsminister Khawaja Asif kalte bombeangrepene «et av de verste eksemplene på statssponset terrorisme fra indiske myndigheter i regionen» og erklærte at Pakistan er klare til å føre militære operasjoner på to fronter. Tidligere, i en kommentar til opptrappingen 9. oktober mellom Afghanistan og Pakistan, beskrev Asif Afghanistan som «Indias stedfortreder». Pakistans statsminister Shehbaz Sharif anklaget også New Delhi for å «egge opp» den afghanske Taliban, noe som forsterket den konfronterende retorikken. For Pakistan hjelper slike anklager til med å bygge en fortelling som fremstiller India som en konkurrent som utnytter ustabile forhold for å legge press på Islamabad. Denne diskursen bidrar i sin tur til å gjøre Pakistans utenrikspolitikk enda mer hard og rigid.
Ny regional maktkonfigurasjon
På denne bakgrunnen er India særlig bekymret for en mulig omfordeling av maktbalansen i Sør-Asia, først og fremst på grunn av raskt forbedrede forbindelser mellom Pakistan og Bangladesh17. april ble det holdt et første møte på utenriksministernivå i Dhaka mellom Pakistans utenriksminister Ishaq Dar og Bangladeshs nye ledelse, noe som markerte en rask politisk oppmykning. Etter maktskiftet i Bangladesh i 2024 har Dhaka begynt å utvikle tettere bånd til Islamabad. Utover økonomisk og utdanningsmessig samarbeid har forsvarskontaktene blitt betydelig utvidet. I januar møttes høytstående militære tjenestepersoner fra begge land i Rawalpindi, hvor de diskuterte felles øvelser, opplæring og mulig forsvarsmateriell. Den pakistanske hæren beskrev Bangladesh som et «broderfolk», noe som kan endre maktbalansen i Sør-Asia.
Les også: Kinas forsiktige dans med Taliban: Balansegang mellom risiko og muligheter 🔒
Tilnærmingen mellom Bangladesh og Pakistan er i stor grad støttet av Kina. Begge land utgjør nøkkelkomponenter i Beijings regionale strategi, særlig når det gjelder logistikk og militær tilstedeværelse. Kina legger effektivt til rette for tettere koordinering mellom Dhaka og Islamabad. For India skaper dette risikoen for en ny subregional allianse som kan svekke landets innflytelse både i Sør-Asia generelt og i Afghanistan spesielt.
Samtidig utdyper Kina sitt strategiske partnerskap med Pakistan gjennom Belte-og-vei-initiativet (BRI) og Kina–Pakistan økonomiske korridor (CPEC). I september ble det signert avtaler verdt 8,5 milliarder dollar i CPECs andre fase under et møte mellom de to statsministrene, sammen med godkjenningen av en handlingsplan for 2025–2029. Disse prosjektene styrker den økonomiske og infrastrukturelle forbindelsen mellom de to landene og utelukker India fra transport- og handelsruter. Utvidelsen av samarbeidet mellom Kina og Pakistan til et nivå som beskrives som et «felles framtidssamfunn» skaper risiko for geøkonomisk isolasjon for India.
I denne politiske situasjonen blir utviklingen av forholdet til Afghanistan ikke bare et verktøy for å utvide indisk innflytelse, men et overlevelsesverktøy og en måte å bevare tilgangen til Sentral-Asia og motvirke Kina–Pakistan-aksen.
Eksterne utfordringer for indisk strategi
India står også overfor et annet geopolitisk dilemma som nådde et høydepunkt i september, da Washington besluttet å trekke tilbake Indias unntak fra sanksjoner mot Irans Chabahar-havn. Denne beslutningen, som midlertidig ble mildnet gjennom et seks måneders unntak 30. oktober, truer indiske interesser. Indias investering på 370 millioner dollar i havnen i fjor viser dens strategiske betydning som et motstykke til Kina–Pakistan-aksen som styrkes ved den nærliggende Gwadar-havnen. Slik sett representerer indisk aktivitet en tvungen reaksjon på økende eksterne begrensninger som skyldes andre regionale staters voksende innflytelse.
Likevel forblir samarbeidet mellom India og Taliban begrenset. New Delhi er fortsatt ikke forberedt på å gi formell anerkjennelse av Taliban-regimet, blant annet på grunn av bevegelsens manglende respekt for menneskerettigheter, særlig når det gjelder kvinner. Symbolsk ble ingen kvinnelige journalister tillatt på pressekonferansen 10. oktober mellom de to ministrene, noe som førte til omfattende kritikk i indiske medier.
Det er tydelig at India, til tross for omdømmerisiko og innenrikspolitiske begrensninger, likevel er villig til å finne mer pragmatiske løsninger for å oppnå langsiktige utenrikspolitiske resultater.
Konklusjon
New Delhis vilje til å føre dialog med det ikke-anerkjente Taliban-regimet, til tross for åpenbare motsetninger om menneskerettigheter og innenrikspolitisk omdømmekostnad, viser hvor alvorlig den regionale politiske situasjonen er. India erkjenner i praksis at landet under dagens forhold ikke har luksusen av å velge sine partnere.
Samtidig innebærer den gradvise politiske tilnærmingen mellom India og Afghanistan ikke en kurs mot formell anerkjennelse av Taliban-regimet. Den gjenspeiler snarere Indias pragmatiske respons på de skiftende maktforholdene, rettet mot å bevare og styrke sin innflytelse i Afghanistan.
På kort sikt vil India trolig fortsette å utdype de økonomiske og humanitære forbindelsene med Afghanistan uten politisk anerkjennelse, i påvente av at regimet oppnår en viss grad av internasjonal legitimitet. Denne posisjonen gjør det mulig for India å redusere risiko samtidig som landet holder Afghanistan innenfor sin innflytelsessfære.
Det avgjørende spørsmålet er om India kan gjøre tilnærmingen til Kabul om til en langsiktig strategisk fordel. Foreløpig fremstår det afghanske sporet mer som et forsøk på å begrense tap i en region der maktbalansen formes av andre, mer avgjørende aktører.
Dette innlegget ble først publisert i The Diplomat. Det er skrevet av:
Aziza Mukhammedova: Seniorforsker ved Senter for Afghanistan- og Sør-Asia-studier ved Institutt for avanserte internasjonale studier, og doktorgradsstudent.
Raykhona Abdullayeva: Vitenskapelig assistent ved Senter for Afghanistan- og Sør-Asia-studier ved Institutt for avanserte internasjonale studier.
