Europa feirer sine «suverene nettskyer», men den teknologiske avhengigheten består. Hva om Europa, når det gjelder digital suverenitet, rett og slett fører kampen på feil nivå?
Et debattfelt fanget av symboler
Begrepet «suveren sky» har igjen fått vind i seilene i europeiske taler. I Brussel så vel som i Paris hyller man fremveksten av aktører som OVHcloud og Scaleway, som blir presentert som spydspisser for en digital selvstendighet som endelig er oppnådd.
Innen telekommunikasjon har forsvaret av en «europeiskprodusert» sky blitt et strategisk argument – nærmest en politisk refleks. Men bak denne betryggende retorikken gjenstår et spørsmål: Hvilken suverenitet snakker vi egentlig om?
«Når jeg må velge mellom Amazon, Microsoft eller Google, føler jeg meg ikke særlig komfortabel,» sa Patrick Pouyanné, administrerende direktør i TotalEnergies, under Forum InCyber for noen måneder siden. En følelse mange deler – og med god grunn. Data har blitt strategiske eiendeler, og tanken på å lagre dem på amerikansk infrastruktur vekker ubehag.
Men denne forsiktigheten, som er forståelig, retter seg mot feil del av problemet. Den europeiske debatten om digital suverenitet fokuserer på nasjonaliteten til serverne, nettskyene eller datasentrene. Den overser det vesentlige: den strukturelle teknologiske avhengigheten som gjennomsyrer store deler av regnekjeden.
Under skyen – den usynlige kjeden
Serverne, kablene og datasentrene er den synlige delen av den digitale infrastrukturen. Men suvereniteten knyttet til kunstig intelligens avgjøres ikke hovedsakelig innenfor disse veggene – den utspiller seg i de industrielle og programvaremessige lagene som får alt til å fungere. Og disse lagene er nesten helt utenfor Europas kontroll.
Les også: Når hemmelige koder styrer folket
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Den kunstige revolusjonen – den fjerde industrielle revolusjon 🔒
