Bruken og handelen med narkotika rammer hele Frankrike. Til tross for politikernes store ord blir problemet bare verre.
For noen år siden ble kokain solgt og brukt hovedsakelig i de store byene. Fordi den var dyr, ble den først og fremst brukt av velstående miljøer – innen showbusiness, reklame og politikk. Den tiden er forbi. I dag er alle samfunnslag og alle deler av landet berørt: landsbygd så vel som by, arbeidere så vel som toppledere. Mange typer narkotika sirkulerer, men kokain får stadig større betydning. Det hvite pulveret har blitt den uoffisielle tråden som binder sammen hele befolkningen: det brukes i alle sosiale lag, i alle etniske grupper og i alle deler av landet. Dermed har det blitt det skjulte båndet i et land som er i forfall. Samtidig følger volden fra handel og hvitvasking av penger, sosialt forfall og tap av kontroll over områder. For å møte dette problemet har man tydd til mange myter og feiloppfatninger, som bare gjør kampen mot narkotika mindre effektiv.
Feiloppfatninger
Den første er ideen om en «krig mot narkotika», like absurd som en «krig mot terrorisme». Det er ikke selve stoffene man må bekjempe, men dem som produserer og selger dem. Produsenter, smuglere og nettverk må brytes opp.
Den andre er fokuset på brukeren. Riktig nok – uten brukere, ingen selgere. Men å slå ned på brukeren løser ikke problemene og har alltid vist seg å være uten virkning. Brukeren vet at narkotika er skadelig, han ser de negative virkningene på seg selv og sine nærmeste, han vet at stoffene gjør ham fattigere, ødelegger ham og dreper ham. Likevel fortsetter han. Fordi narkotika skaper en avhengighet som er svært vanskelig å bryte. Derfor er det nytteløst å gi ham dårlig samvittighet ved å si at han spiller mafiaens spill og holder liv i nettverkene: han vet det, men han klarer ikke å stoppe. Narkotikabruk er en sykdom, og den må behandles som det. Men det finnes ikke avvenningsmidler for alle stoffer. For kokain er avvenning spesielt vanskelig. Brukeren må behandles som et folkehelseproblem, med riktig medisinsk oppfølging. Dette er først og fremst et helseproblem, ikke et sikkerhetsspørsmål.
Les også: I narkotikaens speil 🔒
Den tredje feiloppfatningen er å ofre frihet for sikkerhet. Ved å sette opp flere overvåkingskameraer, forsøke å innføre lover som tillater avlytting av samtaler, krypterte kanaler og private meldinger, prøver politikerne å berolige befolkningen ved å gi inntrykk av at mindre frihet gir mer sikkerhet. Disse tiltakene har aldri virket mot narkotikahandel, og friheter som først er tapt, kommer aldri tilbake.
Den fjerde er forestillingen om at lovverket må tilpasses. Det trengs ikke nye lover: dagens lovverk er allerede strengt og tilstrekkelig, med straffer på opptil ti års fengsel og bøter på 7,5 millioner euro for besittelse, opptil ti års fengsel for enkel handel og opptil tretti år for organisert kriminalitet. Problemet i Frankrike er ikke mangel på lover, men at de som finnes, ikke blir håndhevet.
Mulige løsninger
Det er smuglerne man må slå ned på, med urokkelig strenghet mot alle som deltar – uansett nivå. Hvis narkotikahandel gir mer utbytte, både i penger og sosial status, enn risikoen ved å bli tatt, vil den fortsette å vokse. Bare svært strenge fengselsstraffer, som faktisk blir gjennomført, kan gi resultater ved å fjerne aktørene fra spillet. Strenge straffer må også ramme korrupte personer – tjenestemenn, politikere, havnearbeidere – som på en eller annen måte legger til rette for handelen.
Gitt narkotikahandelens nåværende omfang, og hvordan den har slått rot både geografisk og sosialt, haster det å handle før det er for sent – før Frankrike ender som et nytt Mexico.
