Digitalisering er bare én del av løsningen.
Statens maskineri – et monument over papirarbeid, køer og byråkrati – står overfor sin hittil største utfordrer. På tvers av kontinenter, fra favelaene i São Paulo til åsene rundt Kigali, river nytenkning i stykker århundregamle forestillinger om hva staten kan – og bør – være.
Ta Rwanda: Der kan du nå registrere et selskap på nett på seks timer, mens det amerikanske Department of Government Efficiency (DOGE) – hyllet som selve effektiviseringsinstansen – har oppnådd det stikk motsatte av sitt navn. Byråkratisk trafikkork gjør at kontrolltårnene på flyplassene knapt får betalt for å vaske vinduene.
Denne kontrasten reiser et grunnleggende spørsmål: Hva betyr staten i det 21. århundre? Enda viktigere: Hvordan kan fremvoksende økonomier – som ikke er tynget av gamle systemer, men samtidig mangler ressurser – tenke nytt om selve idéen om hva en stat er?
Digitalisering, som ofte fremstilles som løsningen, er i seg selv ingen universalmedisin. Den virkelige forvandlingen ligger ikke i teknologien, men i hvordan myndighetene bruker den til å styrke innbyggerne. En mobilapp som bare digitaliserer en ødelagt prosess, skaper digitalt byråkrati, ikke digital forvaltning.
Vinnerne er dem som ser at teknologien bare er verktøyet – målet er stater som muliggjør i stedet for å hindre, som setter i gang i stedet for å administrere.
Det amerikanske eksperimentet i kreativ destruksjon
DOGE, USAs siste forsøk på effektiv statlig drift, minner om et Silicon Valley-mareritt flyttet til Washington. Elon Musk hevdet å ha spart 150 milliarder dollar, men faktasjekkere avviste tallet, og en republikansk gruppeleder innrømmet at representantenes hus alltid visste at det var en «kraftig overdrivelse».
Virkeligheten var langt mer hverdagslig: 523 000 deaktiverte kredittkort (inkludert kortene som skulle betale vindusvaskerne i flykontrolltårnene) og avvikling av 6 505 ubrukte telefonlinjer.
Les også: Masseinnvandring og velferdsstaten: En skjebnesvanger kombinasjon 🔒
DOGEs egentlige nyvinning er ikke innsparingen, men kaoset. Nye regler som krever gjennomgang og godkjenning av politisk utnevnte har lagt tusenvis av kontrakter og prosjekter på is i månedsvis. Dette er effektivitet gjennom lammelse – en særegen amerikansk reformmetode som forveksler forstyrrelse med forbedring.
Å sette Silicon Valley-ingeniører på statlige problemer uten å forstå demokratiets finmekanikk ser snarere ut til å skape byråkratisk nevrose enn strømlinjeformede tjenester.
Brasil: Kunsten å forandre på et øyeblikk
For et mer lærerikt glimt kan vi se til Brasils betalingssystem PIX – kanskje det mest vellykkede teknologitiltaket fra en regjering det siste tiåret. Systemet ble lansert av Brasils sentralbank i november 2020 og gjør det mulig å overføre penger mellom enkeltpersoner, bedrifter og det offentlige på i snitt tre sekunder, mot to dager for debetkort og 28 dager for kredittkort.
Rundt 140 millioner mennesker bruker tjenesten – nær to tredeler av Brasils befolkning – og den håndterer mer enn tre milliarder transaksjoner i måneden. I 2023 ble det gjennomført over 36 milliarder PIX-betalinger, mer enn en tredel av alle bankoverføringer.
Det mest bemerkelsesverdige med PIX er ikke bare omfanget, men designfilosofien. Myndighetene har besluttet at PIX skal være gratis for privatpersoner, mens kostnaden for en bedriftsbetaling er 0,33 prosent, sammenlignet med 1,13 prosent for debetkort og 2,34 prosent for kredittkort. Fordi PIX er sanntid, får butikker penger straks etter salget og slipper mellommenn.
Brasils genistrek var å behandle sentralbanken som en plattformoperatør, ikke bare en tilsynsmyndighet. Banco Central do Brasil er både infrastrukturleverandør og regulator, noe som hindrer teknologigiganter i å kapre markedet og kreve gebyrer.
India: Digital infrastruktur i umulig skala
Hvis Brasil står for presisjonsingeniørkunst, representerer India grenseløs skala. India Stack – som består av digital identitet (Aadhaar), betalinger (UPI) og datastyring – betjener 1,3 milliarder mennesker.
I mai 2025 ble det prosessert 18,67 milliarder UPI-transaksjoner til en verdi av om lag 293 milliarder dollar. Bankenes kostnader for å registrere nye kunder har falt fra 23 dollar til 0,10 dollar med India Stack.
Tilnærmingen skiller seg grunnleggende fra vestlige modeller. India Stack er et unikt partnerskap mellom stat og privat sektor – verken det selskapsstyrte amerikanske systemet eller det statssentrerte kinesiske, men noe helt nytt.
Singapore: Systematisk transformasjon
Singapores Smart Nation-initiativ er kanskje den mest metodiske tilnærmingen til statlig digitalisering. I dag er 95 prosent av alle transaksjoner med myndighetene heldigitale. Likevel ligger Singapores egentlige nyvinning i styringsmodellen.
Smart Nation ble lansert i 2014 for å bygge opp og styrke regjeringens egne ingeniør- og digitalkompetanse. Dette er staten som teknologiselskap – en fusjon som kan skremme konstitusjonelle purister, men som gleder effektivitetsentusiaster.
Hemmeligheten er institusjonell. I motsetning til DOGEs kaotiske angrep på byråkratiet bygde Singapore kapasitet systematisk. Smart Nation har etablert et kompetansesenter for IKT med fem fagmiljøer innen datavitenskap, kunstig intelligens, sensorer og tingenes internett samt statlig cybersikkerhet.
Kenya: Å bygge bro over det digitale gapet
Kenya tilbyr en lærerik historie for andre afrikanske land. Landets eCitizen-portal, lansert i 2014, gir tilgang til over 5 000 digitaliserte offentlige tjenester. Den virkelige nyvinningen er hvordan Kenya tok tak i det digitale skillet gjennom Huduma-sentrene – fysiske servicepunkter som kobler sammen nettbasert og personlig kontakt med myndighetene.
Les også: Lov eller lobby? «Stabilvalutakrigen» bak MiCA og jakten på finansiell innflytelse 🔒
Det er opprettet 52 Huduma-sentre siden programmet startet. De betjener i snitt 42 000 personer daglig og tilbyr 20–55 tjenester fra ulike etater. Genistreken er å forstå at digital forvaltning ikke betyr å skrote fysisk infrastruktur – det handler om å tenke nytt om samspillet.
Nettkaféer har begynt å tette hullet og blitt en markedsbasert løsning som innfrir løftet om tilgang. Dette er institusjonelt entreprenørskap i praksis: private aktører løser offentlige problemer, mens staten fører tilsyn.
Rwanda: Den afrikanske digitale pioneren
Potensialet for statlig nytenkning er kanskje tydeligst i Rwanda. Landets Irembo-portal betjener over ni millioner abonnenter med mer enn 96 offentlige e-tjenester i et land med 13 millioner innbyggere.
I FNs e-government-oversikt for 2020 ble Rwanda trukket fram som et land som, til tross for svakt utbygd infrastruktur, tilbyr nettjenester som overgår de fleste andre afrikanske lands.
Lærepengen fra Rwanda er at digital forvaltning ikke handler om den beste infrastrukturen – men om den klareste visjonen. Regjeringen vil mer enn tredoble teknologisektorens andel av BNP fra tre til ti prosent i løpet av et tiår.
Kunsten å være institusjonell entreprenør
Teknologi alene er ikke nok. Ekte statlig fornyelse krever institusjonelt entreprenørskap – evnen til å tenke nytt, ikke bare hvordan staten virker, men hva den egentlig er til for.
Resultatet er at staten i land som virkelig forstår fornyelse handler mindre om administrasjon og mer om aktivering: å frigjøre økonomisk potensial, fremme sosial mobilitet, gjøre menneskelige evner operative.
Tradisjonell forvaltning reagerer på problemer etter at de har oppstått – behandler dagpenger, rydder opp etter miljøkatastrofer, håndterer følgende av kriser. Den nye modellen forhindrer heller enn å reparere: Den skaper systemer som gjør arbeidsledighet mindre sannsynlig, plattformer som forutser naturkatastrofer og demper konsekvensene, infrastruktur som gjør velstand mulig.
Les også: Har blokkjede allerede blitt SWIFT 2.0? 🔒
Dette skiftet fra reaktiv administrasjon til proaktiv aktivering er den største endringen i styringskunst siden velferdsstatens fremvekst. I Brasil behandler ikke PIX bare betalinger – den gir millioner som var utenfor banksektoren, en ny form for økonomisk deltakelse.
Brasil har millioner av mennesker uten bankforbindelse, mange fordi gebyrene for konto eller kredittkort var uoverkommelige. Siden PIX er gratis for privatpersoner, har ordningen gitt dem adgang til økonomien.
I India legger stack-tilnærmingen grunnlaget for det økonomer kaller «innovasjonsinfrastruktur» – en digital grunnmur som gjør det mulig å utvikle utallige apper som ingen i staten kunne ha forestilt seg. Finansteknologi-apper kan nå bruke formalisert data som transaksjonsbeløp, e-kvitteringer og e-fakturaer til mikrolån for småselgere og på den måten skape en positiv spiral for økonomien.
Staten som plattform
Dette er staten som plattform – den leverer ikke bare tjenester, men legger til rette for at andre kan skape verdier. Staten går fra å være en tjenesteyter til å bli en tilrettelegger. Det er som forskjellen på å gi noen en fisk og å lære dem å fiske – bare i skalaen til hele økonomier.
Den institusjonelle entreprenøren ser at marked og stat ikke er motsetninger, men partnere i en utviklingsdans. I Rwandas tilfelle må privat sektor spille en langt større rolle i å drive digitaliseringen, både gjennom økt teknologibruk og støtte til innovasjon som kan øke produktiviteten, skape nye tjenester og nye jobber utenfor landbruket.
Staten som oppstart
De mest vellykkede statlige transformasjonene har én fellesnevner: De behandler staten som en oppstart, ikke som et kulturminne. Estland, en annen digital pioner, bygde alt fra bunnen av. Brasil laget nye systemer ved siden av de gamle. Singapore bygde kapasitet systematisk. Rwanda hoppet over hele generasjoner av byråkratisk evolusjon.
Fremvoksende økonomier har en fordel som rikere nasjoner ofte mangler: friheten til å eksperimentere. Når budsjettene var knappe, slapp de å investere tungt i gamle IT-systemer. Mangel ble motor for innovasjon.
Oppstartsmentaliteten handler om mer enn teknologi. Den følger prinsippet om en «minimalt levedyktig stat», slik venturekapitalister beskriver det – å starte med det mest nødvendige som faktisk virker, og deretter raskt videreutvikle det i takt med brukernes erfaringer. Den betyr å se innbyggerne som kunder hvis tilfredshet avgjør suksessen, og å måle resultater, ikke innsats.
Viktigst av alt innebærer den å godta at statens rolle endrer seg grunnleggende. Den industrielle tidsalderens hierarkiske én-størrelse-for-alle-stat viker for noe mer smidig og responsivt: mindre kontroll, mer koordinering; mindre befaling, mer samling.
I denne modellen henter staten legitimitet ikke fra evnen til å tvinge, men fra evnen til å muliggjøre. Suksess måles ikke i byråkratiets størrelse, men i folkets velstand. Den beste staten er ikke den som gjør mest mulig, men den som gjør det mulig for andre å yte sitt beste.
Denne transformasjonen handler ikke om at utviklingsland tar igjen de industrialiserte, men om at pionerene viser resten av oss veien videre.
I kappløpet om å forme staten for den digitale tidsalderen vil vinnerne ikke være dem med de største budsjettene eller de eldste institusjonene, men dem med den friskeste tanken om hva staten kan være.
Silisiumstaten: Hvordan GovTech fornyer offentlige tjenester 🔒
