Konflikten mellom Israel og Iran festet seg i minnet med sin brutalitet, sine dramatiske vendinger og sin varighet. Tolv dager. En kort krig, men full av lærdom, der USAs president Donald Trump fremsto som dirigenten for styrkeforholdene.
Peer De Jong er pensjonert oberst i den franske hæren, medgrunnlegger og visepresident ved forskningsinstituttet Themiis, samt gjesteforeleser ved École de Guerre économique (Skolen for økonomisk krigføring).
For de Jong representerer tolvdagerskrigen mer enn en regional episode: Den vitner om en global omforming der Trump ønsker å stå frem som arkitekten bak en ny internasjonal orden.
De Jong blitt intervjuet av François-Xavier Sanzey i Revue Conflits om sine synspunkter.
– Hva er den viktigste lærdommen du trekker av denne tolvdagerskrigen mellom Iran og Israel?
– Denne konflikten var både hurtig og uvanlig. Ved første øyekast kunne man tro det var nok en opptrapping mellom Teheran og Tel Aviv. Men den avgjørende aktøren var i realiteten Washington, nærmere bestemt Donald Trump, som har vendt tilbake til sentrum av spillet og gjort seg til hovedfigur i Midtøsten. Det slående er hvordan han håndterte krisen: et amerikansk angrep som umiddelbar reaksjon på Israels handlinger, deretter full stopp. Ingen hengemyr, ingen forlengelse. Bare en nøye avmålt styrkeoppvisning.
– Modellen er alt annet enn konvensjonell: strategisk bruk av makt, ikke for å vinne krigen etter tradisjonelle kriterier, men for å påtvinge et styrkeforhold. Trump opptrer som en forhandler. Han legger grunnlaget for en fremtidig avtale ved å skape en kontrollert ubalanse. Han søker ikke total krig, han vil heve innsatsen for senere å kunne høste gevinst.
– Kan man snakke om en seiersillusjon for Israel?
– På det umiddelbare militære planet nådde Israel sine mål. Landet påførte motstanderen tap, nøytraliserte offensive kapasiteter og tok første stikk. Men dette er en kortvarig seier som ikke løser noe på sikt. Et svekket Iran vil trekke seg tilbake: regimet vil stenge grensene, kneble opposisjonen, fullføre jakten på forrædere og stille fortsette sitt kjernefysiske program, som er dets livsforsikring. Mullaene vet at når de først blir en atommakt, passerer de en strategisk terskel det ikke finnes en retur fra.
Les også: Donald Trumps offensive realisme 🔒
– Sanksjonene er riktignok harde, og den iranske økonomien lider, men regimet står fortsatt. Man vil fekte, fordømme og ilegge nye straffer, men så lenge dette styret består, er trusselen grunnleggende. Iran vil finne veier rundt hindringene – via Nord-Korea, Pakistan eller andre skyggepartnere. Den dagen Iran får atomvåpen, blir faren eksistensiell og hele balansen i regionen velter. Tolvdagerskrigen var i bunn og grunn bare et varsel. Det er ingen varig seier, bare et pusterom.
– Hva er, etter ditt syn, Donald Trumps strategiske logikk i denne konflikten? Bryter han med amerikansk tradisjon i Midtøsten, eller fortsetter han i samme spor?
– Trump nøyer seg ikke med å bryte med tradisjonen – han skaper en ny strategisk grammatikk, godt hjulpet av tenketanken Heritage. Europa opererer fortsatt etter Clausewitz’ modell, der krig enten er total eller absolutt. Her er alt annerledes; ingen kan forutsi Trump, som henter frem Nixons «galmannsposisjon». For å forstå ham må man se verdenssynet hans som tre konsentriske sirkler – tre interesseområder som bærer hele hans logikk. Trumps maktgrammatikk består av tre sirkler.
– Den første sirkelen er geografisk. Med en logikk som minner om Monroe-doktrinen tenker Trump i innflytelsessonene. Innsettelsestalen hans, der han nevnte Grønland, Canada, Mexico og Panama, vitner om dette. USA er for ham en makt med røtter i et bestemt territorium, ikke lederen av en abstrakt multilateralt orden, noe som forklarer hans isolasjonistiske linje. Logikken er territorial, nærmest 1800-talls, noe som paradoksalt bringer ham nær Putin og Xi Jinping, som også tenker i geografiske sfærer. Samtidig aksepterer han enkelte staters egne regionale ambisjoner, som Italia, Tyrkia og Sør-Afrika.
– Den andre sirkelen, kjernen i visjonen hans, er økonomisk. Trump vil etablere det han kaller et «område for delt velstand». Hør bare talen i Riyadh med kronprins Mohammed bin Salman. Dette er ikke reklamesnakk, men doktrine: fred oppnås ikke via traktater eller innrømmelser, men gjennom delt økonomisk vekst – styrt av USA. Gaza kunne eksempelvis bli et økonomisk knutepunkt, en «riviera». Han tilbyr ikke fred mot anerkjennelse av Israel, slik forgjengerne gjorde, men mot investeringer, infrastruktur og arbeidsplasser. Hvis palestinerne, eller iranerne, dras inn i en vekstspiral, vil de etter hans syn legge bort ødeleggende ambisjoner. Det er ikke moral, men ingeniørens og forretningsmannens kalkyle. At Iran avviser denne åpne økonomien, er det som irriterer ham.
Les også: Ren galskap eller det minst dårlige valget? 🔒
– Den tredje sirkelen er påvirkning og kommunikasjon. Her er Trump en mester. Han iscenesetter hvert trekk: kvelden før en operasjon spiller han golf, han ber i FNs sikkerhetsråd – alt for å dyrke en messiansk aura blant egne velgere. I vår tid teller bildet mer enn selve handlingen, og det utnytter han fullt ut.
– Donald Trump dominerte mediebildet etter våpenhvilen ved å snakke om Nobels fredspris. Er dette en seriøs besettelse eller bare PR?
– Det er nesten en barnslig fiks idé. Trump skjønner ikke hvorfor Barack Obama fikk prisen i 2009 helt i starten av sin første periode, uten å ha oppnådd noe konkret. Han oppfatter det som personlig urett. Jakten på Nobels fredspris blir derfor et strategisk mål: å bli anerkjent som fredsskaper, men på egne premisser – å tvinge frem fred gjennom styrke og maktbalanse. Det er selve modellen hans: dominere for å stabilisere.
– Hvordan forklarer du den manglende reaksjonen fra de arabiske landene og Tyrkia under denne krisen?
– Alt var nøye regissert. De store sunnimuslimske maktene – Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater – ble konsultert. Trump ringte dem, sikret deres stilltiende støtte, og de nikket, for et svekket Iran er et felles mål.
– Disse førti siste årene har Iran ustabilisert regionen gjennom proxy-nettverk: Hizbollah i Libanon, houthiene i Jemen, sjiamilitsene i Irak. Slike krefter har presset sunnimuslimske regimer og til tider ydmyket dem militært. At Israel nå «rydder opp», oppleves som en lettelse. Tyrkia følger sine egne ambisjoner; landet er allerede til stede i Syria, observerer, venter og fyller tomrommene. Midtøsten er et lappeteppe av rivaliserende makter. Et svekket Iran åpner rom for andre.
– Kan man si at denne krigen åpner en ny æra i Midtøsten?
– Ja, men det er en ustabil æra. Vi er inne i en omforming. Vårt multilaterale system ligger på dødsleiet: FN er marginalisert, NATO utfordret, EU er tilskuer. En verden av suverene stormakter trer frem, med innflytelsessoner, erobringsrett og rå maktbalanser. Trump personifiserer omstillingen. Han tror ikke på folkeretten som regulering; han tenker i maktkategorier. Det er ikke imperienostalgi, men rå realisme. Verden – også Midtøsten – organiseres rundt poler som USA, Russland og Kina, og hver vil kontrollere sin sfære.
– Hva betyr dette for Israel og regionen?
– Israel er fortsatt en ledende militærmakt i området, men i Europa forstår man ikke traumet fra 7. oktober 2023. Israel er et såret og ydmyket samfunn.
– Den militære responsen i Gaza, som operasjon Rising Lion, springer ut av ønsket om gjenreisning. Problemet er langt fra løst, for den iranske trusselen består. Så lenge mullah-regimet fører en aggressiv regional politikk og holder fast ved atomprogrammet sitt, vil Israel slå til igjen. Midt i dette kaoset kan Trump fungere som en stabilisator som baserer seg på makt. Clinton prøvde med Oslo-avtalene uten resultat; kanskje blir løsningen å utvide Abraham-avtalene. Uansett er Trump i dag den eneste som kan trekke troverdige røde linjer i regionen.
