Irans øverste lederskap forbereder seg på en fremtid uten Khamenei, men hans geopolitiske fotavtrykk vil forbli uendret.
I en nylig publisert analyse i Foreign Policy belyser Reuel Marc Gerecht fra Foundation for Defense of Democracies og Ray Takeyh fra Council on Foreign Relations, hvordan Ayatollah Ali Khameneis strategi for å dominere Midtøsten er designet for å overleve ham selv.
Med utgangspunkt i de siste valgene i Iran, der en omfattende diskvalifisering av kandidater førte til lav deltakelse blant velgerne, understreker analytikerne betydningen av å ikke overse valget til forsamlingen som vil utnevne Irans neste øverste leder. Gjennom dette valget viser Khamenei en klar intensjon om å sikre at hans etterfølger vil videreføre samme politiske kurs.
Til tross for Irans demografiske og økonomiske utfordringer, har Khamenei strategisk manøvrert for å eliminere interne trusler og styrket landets internasjonale allianser, spesielt med Russland og Kina. Disse tiltakene har sikret Iran en fortsatt sterk innflytelse i Midtøsten uten å overforbruke nasjonale ressurser.
Ved å utmanøvrere potensielle rivaler og kontrollere den politiske eliten, har Khamenei lagt grunnlaget for en smidig overgang for sin etterfølger. Dette har imidlertid forsterket de økonomiske og sosiale utfordringene den iranske befolkningen står overfor, med et økende antall mennesker som lever i fattigdom og et voksende krav om å skille stat og religion.
Les også: Opprør i skyggene: En ny daggry for Iran?
Khameneis utenrikspolitikk, som fokuserer på proxy-kriger og støtte til militante grupper, har vist seg å være effektiv til tross for internasjonalt press. Hans integrasjon av både sjia- og sunnimuslimske grupper i Irans strategi har ytterligere styrket landets posisjon i regionen.
Til tross for Khameneis tilsynelatende sikrede arv, er det en underliggende misnøye blant den iranske befolkningen som underminerer grunnlaget for hans langvarige innflytelse. Gerecht og Takeyh argumenterer for at hvis USA og dets allierte ønsker å motvirke Irans innflytelse effektivt, må de adressere de dypere sosioøkonomiske og politiske spenningene i landet, fremfor å kun fokusere på militære og økonomiske strategier.
Iran-analytikerne advarer om at utfordringene med å konfrontere Iran vil forbli betydelige selv etter Khameneis tid. En dypere forståelse av de intrikate dynamikkene som driver Irans politikk både innad og utad, vil være nødvendig for å utforme en mer effektiv respons på landets regionale ambisjoner.
