Våren 1942: Etter seks måneder med nederlag og tilbaketog i Stillehavet har et dristig bombeangrep mot Tokyo i april og en defensiv seier i Korallhavet i mai gitt amerikanerne nytt mot.
Den japanske marinens øverstkommanderende, admiral Yamamoto, konkluderer etter disse to maktdemonstrasjonene fra den amerikanske flåteflystyrken at det haster mer enn noen gang å uskadeliggjøre de to gjenværende operative hangarskipene – Enterprise og Hornet. [1]. Han vil lokke dem i en felle med et dobbeltangrep mot Aleutene og atollen Midway, et framskutt støttepunkt midt i Stillehavet, 2 000 kilometer vest for Hawaii.
Et mål med koden «AF»
For å sette en så ambisiøs plan ut i livet mobiliserer Yamamoto hoveddelen av den japanske flåten: fire tunge og fire lette hangarskip, elleve slagskip – deriblant det enorme Yamato[2] – og om lag seksti jagere (destroyers). Han deler styrken i fire flåtegrupper og finjusterer bevegelsene deres med klokkepresisjon. Planen blir likevel trolig for innviklet. Når han både skal gjennomføre to store operasjoner – der angrepet på Aleutene, som begynner 3. juni, slett ikke er noen ren avledningsmanøver – og samtidig holde planen hemmelig, blir styrkene for spredt. Radiosambandet er tyst, og tett tåke gjør det hele enda vanskeligere. Nagumos gruppe på fem hangarskip, som har fått i oppdrag å angripe Midway, har paradoksalt nok for dårlig rekognosering – verken ubåter eller sjøfly fra kryssere og slagskip gir tilstrekkelig oversikt – og oppdager amerikanerne, som de skulle utslette, altfor sent. Den detaljerte tidsplanen gjør dessuten hele operasjonen svært sårbar for uforutsette hendelser og det Clausewitz kalte «friksjon» – soldater sier ofte at krigens første offer er planen.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
