Det er snart tjue år siden Iran satte seg til forhandlingsbordet med verdens stormakter om sitt atomprogram, men hovedspørsmålet står fortsatt ubesvart: Har disse samtalene egentlig tjent Irans nasjonale interesser?
Fra den midlertidige Genève-avtalen i 2013 til den omfattende felles handlingsplanen (JCPOA) i 2015, og fra USAs tilbaketrekning i 2018 til de utydelige og utmattende Wien-forhandlingene har det vokst frem en sirkel av håp, frustrasjon, innrømmelser og irreversibilitet. Denne artikkelen ser kritisk på de skjulte utfordringene og de synlige følgene av disse forhandlingene.
Irans atomforhandlinger har lenge stått fast mellom «sanksjonslettelser» og «bevaring av nasjonal verdighet». Skiftende regjeringer lover økonomiske gjennombrudd via diplomati, mens kritikere advarer om at omfattende begrensninger kan sette landets vitenskapelige og teknologiske uavhengighet på spill.
Selv om JCPOA førte til at enkelte FN-sanksjoner ble fjernet, gjorde fraværet av solide håndhevingsmekanismer og partenes ulike interesser at Irans økonomi knapt fikk reell bedring. Til slutt sto Iran igjen på et dårligere utgangspunkt – med en tyngre diplomatisk saksmappe og enda mer skeptiske motparter.
Hovedaktørene rundt atomforhandlingene er ikke bare P5+1-landene eller regjeringene ved bordet. Fra Israel til Saudi-Arabia – og til og med fraksjoner i Iran – har mange aktører påvirket eller hindret prosessen. Særlig Israel har drevet frem fortellingen om en «iransk atomtrussel» for å presse vestlige myndigheter diplomatisk og sikkerhetsmessig.
På hjemmebane har noen grupper nytt godt av langvarige sanksjoner: halvstatlige selskaper, mellommenn og andre som tjener på manglende innsyn i økonomien. Dette indre presset gjør forhandlingsbildet enda mer sammensatt.
Les også: Teheran-basert professor: En krig mellom USA og Iran vil bli global 🔒
Irans utenrikspolitikk får også kritikk for svakt offentlig diplomati og lite slagkraftig kommunikasjon. Teheran har ikke klart å overbevise verdensopinionen med sin egen historie, mens vestlige medier har fremstilt Iran som skurken og USA som fredsmekleren.
Internt i Iran har mangelen på åpen dialog og folkets medvirkning fått mange til å oppfatte forhandlingene som «repeterende, uavklarte nyheter» fremfor en nasjonal prosess som trenger folkets støtte og forståelse.
Et avgjørende spørsmål gjenstår: Selv om Iran går tilbake til JCPOA-rammen, kan landet sikre varig stabilitet og økonomisk vekst? USAs ensidige uttreden viste at det ikke finnes noen pålitelig mekanisme som garanterer at alle parter holder ord. En «avtale uten håndheving» er med andre ord bare diplomatiske fraser, ikke et reelt vern om nasjonale interesser.
Kanskje er tiden inne for Iran å satse på «realistisk multilateralisme» i stedet for å klamre seg til «forhandlinger bygget på skjøre håp». Å utvide kretsen av strategiske og økonomiske partnere, styrke båndene til ikke-vestlige land og bygge regionalt diplomati kan være mer treffsikkert enn å legge alle eggene i vestlige kurver.
Atomforhandlingene er ikke lenger bare et teknisk eller diplomatisk spørsmål; de har blitt et symbol på to konkurrerende linjer i iransk utenrikspolitikk: å stole på vestlig ledet diplomati versus å bygge mangfoldige, interessebaserte regionale og globale partnerskap.
Fortsatte forhandlinger uten en grundig ny kurs – i strategi, fortelling, håndheving og mål – vil bare tappe Iran for energi, ressurser og folkets tillit. Landet trenger en ny strategi, ikke en repetisjon av en mislykket sirkel.
Trump 2.0 og Iran: Ligger en militærkonfrontasjon i kortene? 🔒
