Etter årtier i skyggen av USA trer Tyskland frem som en sikkerhetspolitisk aktør. Veien videre krever ny politikk overfor både Russland, Kina og allierte i Vesten.
Tysk utenrikspolitikk er i endring, med mer vekt på egeninteresse og strategisk ansvar. Norbert Röttgen mener det er nødvendig for å håndtere både russisk aggresjon og amerikansk tilbaketrekning.
Norbert Röttgen, medlem av den tyske Forbundsdagen og dens utenrikskomité (som han ledet fra 2014 til 2021), har stilt til et eksklusivt intervju med Sumantra Maitra i The American Conservative om dagens tyske politikk og utenrikspolitikk.
– Tyskland gjennomgår en strategisk revolusjon, eller slik lyder i det minste tankegangen. Kansler Friedrich Merz’ endring av gjeldsbremsen signaliserer et mer selvsikkert Tyskland, klart til å innta sin naturlige hegemoniske rolle i Europa. Men i praksis – hvordan vil dette påvirke både tysk politikk og synet på Europa? Er det nye tyske lederskapet villig til å lede ensidig, eller vil det fortsatt være bundet av EUs konsensuspolitikk?
– For å forstå omfanget av endringen i Tyskland, må man vite at gjeldsbremsen opprinnelig ble innført av Kristeligdemokratene (CDU) som en følge av den globale finanskrisen. Den er nå opphevet på ett eneste område, nemlig forsvarsutgifter, allerede før den nye regjeringen har tiltrådt. Dette viser hvor alvorlig vi tar vår nye rolle innen sikkerhet og forsvar – og med et gjeld-til-BNP-forhold på litt over 60 prosent har vi det finansielle handlingsrommet til å gjøre det.
– Som kristendemokrater er vi klare til å investere massivt i europeisk sikkerhet av egne strategiske grunner, som svar på Russlands imperialistiske krig i Europa og i lys av de endringene vi ser i USA. Denne viljen personifiseres av CDU-lederen og sannsynligvis den kommende tyske kansleren, Friedrich Merz.
Les også: Med Tyskland i sikte: Kinas utbredte innflytelsesnettverk avslørt🔒
– Lederskap i europeisk sammenheng må imidlertid aldri igjen bety hegemoni. I århundrer førte europeiske stormakter blodige kriger, inkludert to verdenskriger, om hegemoniet. Etter andre verdenskrig, med hjelp fra USA, har vi fått et nytt syn på Europa som et felles fredsprosjekt. Dermed kan lederskap i Europa aldri være ensidig, men må utøves i samspill med våre europeiske partnere.
– Siden forsvar fortsatt er en nasjonal kompetanse innen EU-rammeverket, er Tyskland villig til å fremme mellomstatlig samarbeid mellom likesinnede stater, både innenfor og utenfor EUs institusjoner. Ordningen står åpen for alle som vil og kan bidra til å forme en ny europeisk sikkerhetsorden – med hovedmål om å avskrekke videre russisk aggresjon.
– Når vi først er inne på amerikansk tilbaketrekning, tillat meg å stille noen strategiske spørsmål. Det ser ut til å være betydelig spenning mellom den nye amerikanske administrasjonen, særlig visepresidentens kontor, og den nye tyske regjeringen. Hva er kildene til denne spenningen, og kan partene nærme seg hverandre?
– Som tyskere er vi langsiktige strategiske partnere for USA, og jeg er trygg på at vår kommende kansler Friedrich Merz vil ha et godt samarbeid med den nye amerikanske administrasjonen. Dette forholdet bør bygge på en felles forståelse av interesser på tre hovedområder: sikkerhet, økonomi og verdier.
– I Tyskland og Europa forstår vi fullt ut at amerikanske skattebetalere ikke lenger ønsker å bære hovedbyrden for europeisk sikkerhet. Jeg er helt enig i at vi burde ha handlet tidligere, men nå har vi tatt store og enestående skritt for å frigjøre de midlene som trengs for å ruste opp Europas forsvarsevne. Dette gir USA rom til å fokusere militært på Indo-Stillehavet og Kina, samtidig som Europa forblir en helhetlig strategisk partner.
– Når det gjelder økonomi- og handelspolitikk erkjenner vi at USA forfølger sine egne interesser. Det gjør også vi. Vi vil definere og forsvare våre økonomiske interesser, samtidig som vi er overbevist om at vårt økonomiske forhold ikke trenger å være et nullsumspill, men har stort potensial for løsninger som tjener begge parter.
– Til slutt er det spørsmål om verdier. Etter århundrer med krig i Europa, kulminerende i to ødeleggende verdenskriger, er vi stolte av våre liberale demokratier. I Tyskland ville dette ikke vært mulig uten USAs hjelpende hånd.
Les også: Toje om EU og realpolitikkens brutale retur: – Europa vil gradvis bli mer mørkeblått og kaotisk 🔒
– Det er derfor foruroligende for oss, og ikke akseptabelt, når amerikanske politikere utfordrer selve grunnlaget for våre liberale demokratier ved å støtte høyreekstreme partier som AfD [Alternative für Deutschland] i Tyskland. Disse partiene undergraver bevisst våre demokratier. De er ikke bare allierte med Putin; de står også nært Kina. Når USAs visepresident Vance støtter partier som åpent sympatiserer med Kina, blir det vanskeligere for oss å forklare velgerne hvorfor vi bør redusere handelen med Kina og ta de økonomiske kostnadene det medfører.
– Som forsvarsminister Pete Hegseth nylig bemerket, vil en ideell amerikansk strategi være at Europa overtar ansvaret for «konvensjonell avskrekking», mens USA gir den nødvendige kjernefysiske og maritime paraplyen. Hva er en god byrdefordelingsmodell etter din mening?
– Jeg er enig med forsvarsminister Pete Hegseth, og overgangen er allerede i gang i Europa. Dette er også i stor grad en amerikansk bragd. Men etter tiår med avhengighet av USA som vår hovedleverandør av sikkerhet, kan noen amerikanske militære kapasiteter ikke erstattes over natten. For å lykkes må vi få litt tid.
– Gitt russiske og kinesiske interesser i Arktis er en fornyet amerikansk tilstedeværelse på Grønland fordelaktig for både USA og Europa. Etter alt å dømme strekker Europa seg langt for å tilby amerikanerne ytterligere rettigheter for gruvedrift, baser og bosetning på den nordlige halvkule. Opptrer amerikanerne for påtrengende på Grønland, og kan det få uheldige diplomatiske konsekvenser?
– USA har hatt en militærbase på Grønland i lang tid. Så vidt jeg vet har verken Danmark eller Grønland – som selvstyrt område – hatt problemer med amerikansk militær eller industriell tilstedeværelse. Det som har virket mot sin hensikt og skapt irritasjon på Grønland og i Europa, er det tvangspregete språket overfor en NATO-partner. Jeg tror USA vil oppdage stor forståelse i Danmark og på Grønland dersom de ganske enkelt snakker med begge om amerikanske og felles sikkerhetsinteresser i stedet for å komme med trusler.
– Kansler Merz antydet nylig at tyske langtrekkende Taurus-missiler kan bli brukt på Krim, noe som skapte uenighet innad i den tyske koalisjonen. Hvor langt er det nye tyske lederskapet villig til å gå mot Russland, gitt en reell mulighet for at det ikke vil være amerikansk støtte dersom Russland eskalerer? Vil Tyskland slutte seg til en frivillig allianse av land som vil fungere som snubletråd-styrke i Ukraina dersom USA trekker seg tilbake?
– Jeg er uenig i narrativet om at støtte til Ukraina, uansett form, er en eskalering mot Russland. Det er bare ett land som stadig eskalerer og begår grusomme krigsforbrytelser mot ukrainske sivile, og det er Russland. Storbritannia, Frankrike og USA har allerede levert langtrekkende missiler til Ukraina. Selv om Kreml har kommet med verbale trusler, har vi ikke sett konkret gjengjeldelse. Putin har allerede brukt alle midler han kan. Å bruke atomvåpen mot Ukraina eller dets allierte er en rød linje satt av Russlands viktigste allierte – Kina – som Russland ikke har råd til å miste.
Les også: Rheinmetall AG, en europeisk forsvarsgigant 🔒
– Dette betyr ikke at vi ikke nøye bør veie risikoen når vi leverer nye våpensystemer. Vi må og skal unngå å bli part i krigen selv. Men etter grundige overveielser har jeg konkludert med at det er langt mer risikabelt å ikke støtte Ukraina (tilstrekkelig) enn å støtte det. Hvis Putin lykkes, selv delvis, i Ukraina, vil han føle seg styrket til å angripe andre land som Moldova eller til og med et av de baltiske landene. Det passer både med russisk imperialisme og den militære oppbyggingen vi ser, som går langt utover det som trengs for å fortsette krigen mot Ukraina.
– Derfor støtter jeg en frivillig allianse av europeiske land. Denne koalisjonen må være villig til å støtte Ukraina med alle midler som finnes, for å sikre at Russlands krig mislykkes. Å sende tyske Taurus-missiler i samarbeid med våre allierte bør selvfølgelig være på bordet. Men vi bør unngå diskusjoner som per i dag er meningsløse og bare avslører splittelse blant allierte. Dette gjelder også en mulig europeisk snubletråd-styrke i Ukraina, så lenge ingen kan si hvilke tropper som i så fall skal sendes, eller hva som ville bli deres eksakte mandat.
– Du er kjent som en Kina-kritiker i Tyskland. På det området står du kanskje nærmest den nåværende amerikanske politiske eliten. Men er EU for tett knyttet til Kina i handelsspørsmål? Hvis Europa må velge mellom USA og Kina i noen av vår tids viktigste strategiske spørsmål, vil beslutningen være samlet eller splittet? Har visepresidentens tale skyvet europeisk opinion mot Kina?
– EU har strammet inn handelspolitikken overfor Kina betydelig. Kommisjonen går inn for en «risikoreduserende» tilnærming, som blant annet beskytter infrastruktur mot kinesisk manipulering (for eksempel 5G). I fjor vinter innførte EU toll på kinesiske elbiler som kommer til Europa – mot tysk motstand. Dessverre har Tyskland, med sin eksportorienterte økonomi, lenge motarbeidet en tøffere EU-politikk overfor Kina.
Les også: Bejings splitt-og-hersk-taktikker i Europa: Tyskland det svake ledd
– Etter den smertefulle erfaringen med vår avhengighet av russisk energi er den kommende CDU-ledede regjeringen fast bestemt på å redusere økonomisk avhengighet av Kina. Vi må kunne tåle sanksjoner og motsanksjoner om Kina blir aggressiv mot Taiwan.
– Dette politiske skiftet uttrykker en ny realisme overfor Kina, både blant tyske politikere og i befolkningen. Derfor tror jeg ikke visepresident Vances München-tale har skyvet opinionen mot Kina. Men hans støtte til Kina-vennlige partier i Tyskland og Europa har skapt irritasjon.
– Du har vært en sjelden tysk stemme for menneskerettigheter og for ansvar for krigsforbrytelser, ikke bare i Ukraina, men også andre steder. Kan du forklare Tysklands holdning til Midtøsten, spesielt til Syria, Palestina og Tyrkia?
– Tyskland forsvarer universelle verdier slik de er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring. Det innebærer at vi gjør det vi kan for å håndheve disse rettighetene. Noen ganger, og det må sies, er det ikke mye.
– Når det gjelder Syria, har Tyskland alltid motsatt seg normalisering av forholdet til Assad-regimet, som stod bak grove menneskerettighetsbrudd, inkludert bruk av kjemiske våpen mot egen befolkning. Vi har bevart omfattende økonomiske sanksjoner. Med den nye regjeringen tilpasser vi nå holdningen forsiktig. Vi åpner for sanksjonslettelser for å legge til rette for økonomisk gjenoppbygging og politisk stabilisering, men med effektive tilbakefallsmekanismer dersom den nye ledelsen svikter løftene sine.
– Vi har også tatt hardt i overfor Iran, med nye sanksjoner etter det brutale nedslaget mot fredelige demonstrasjoner etter Jina Mahsa Aminis død. Personlig vil jeg gå enda lenger og sette Revolusjonsgarden på EUs terrorliste.
Les også: Trump 2.0 og Iran: Ligger en militærkonfrontasjon i kortene? 🔒
– Når det gjelder Israel – en av våre nærmeste allierte – er vi faste i støtten til landets rett til selvforsvar. Men denne retten er ikke blankofullmakt; jus in bello (krigens folkerett) gjelder også for den som forsvarer seg.
– Berlin har det egentlige europeiske «spesielle forholdet» til USA. Et duopol mellom Tyskland og USA er både nødvendig og fordelaktig for å møte den kommende stormaktsrivaliseringen, særlig med et fremadstormende Kina og et revansjistisk Russland. Bør det skje en tilnærming – for å bruke et bedre ord – og en ny samfunnskontrakt mellom de to landene, og hvilke skritt kan bygge tillit og gi et slikt nytt forhold basert på gjensidig respekt og beundring? Og hva er tyske røde linjer når det gjelder amerikansk innblanding?
– Jeg er enig i at forholdet mellom USA og Tyskland er spesielt viktig. Den har en europeisk dimensjon som går utover Tyskland – vi ønsker i fellesskap å beholde USA som en sterk alliert – og en geopolitisk dimensjon som springer ut av Tysklands rolle i møte med et fremadstormende Kina og et revisjonistisk Russland. Et forhold basert på felles interesser og fordeler, i stedet for militær avhengighet, vil være nytt for begge land. For å lykkes er vilkårene enkle å skissere:
– Én: Tyskland må fortsette å følge opp ord med handling og vise at vi mener alvor med vår nye linje om europeisk sikkerhet.
– To: En ny avtale må bygge på en felles erkjennelse av at Kinas fremvekst som systemrival og Russlands vedvarende aggressive imperialisme er de største truslene mot regional og global sikkerhet. USA og Tyskland må utforme en helhetlig felles politikk for å møte disse utfordringene.
– Tre: Fra tysk og europeisk ståsted er enhver ekstern støtte til ekstreme politiske partier – som er alliert med makter vi betrakter som trusler mot vår sikkerhet – uforenlig med en slik tilnærming.
Fra idealisme til realisme: Tysklands geopolitiske oppvåkning 🔒
