Donald Tusk, sjef for den polske regjeringen, blir anklaget av presidenten i den polske konstitusjonsdomstolen, som mener han forsøkte å gjennomføre et «kupp». Dette skjerper den politiske situasjonen i Polen.
Siden han kom tilbake til makten i Polen i desember 2023, har Donald Tusk – president for Det europeiske råd fra 2014 til 2019 og leder for to polske regjeringer fra 2007 til 2014 – gjentatte ganger brutt rettsstatsprinsipper som han og hans allierte i Brussel ellers liker å trekke fram. Kritikken mot ham vokser i den polske høyresiden og har nå fått rettslig preg, ettersom riksadvokatens kontor i Polen har innledet etterforskning av statsministeren. Bakgrunnen er at presidenten i den polske konstitusjonsdomstolen anklaget ham og andre høytstående medlemmer av regjeringspartiet for å ha opptrådt som en «organisert kriminell gruppe» med sikte på å gjennomføre et «kupp».
Omgåelse av president Duda
Etter å ha tatt tilbake kontrollen over de offentlige mediene med makt og i strid med alle prinsipper for rettsstaten, har regjeringskoalisjonen støtt på veto-retten til president Andrzej Duda, som tidligere var medlem av det konservative partiet PiS. For å unngå all tvil valgte Donald Tusk og regjeringen å gå rett på sak ved å la være å konsultere presidenten.
Et tydelig eksempel på denne åpenbare krenkelsen av Polens konstitusjonelle orden: Den nye justisministeren, Adam Bodnar, utnevnte en ny riksadvokat – ulovlig, siden han ikke hadde presidentens godkjenning – som deretter opprettet et spesialorgan for å etterforske såkalte korrupsjonssaker. I den forbindelse ble en katolsk prest, tidligere embetspersoner og folkevalgte satt i varetekt.
Les også: Økonomi i fokus: Polen
Derfor blir presidentvalget i mai helt avgjørende for Donald Tusk. Hvis kandidatene fra hans leir vinner, vil han stå enda friere til å fortsette sin maktutøvelse, som polakkene er kritiske til. Ifølge de siste meningsmålingene hadde Tusks regjering en oppslutning på 31 prosent i januar, mens høyreopposisjonen lå på 43 prosent. Etter bare tretten måneder ved makten er dette et dårligere resultat enn det laveste som noen gang ble målt i løpet av de åtte årene PiS styrte.
Et kupp?
Den 5. februar erklærte Bogdan Święczkowski, president i den polske konstitusjonsdomstolen, at Polen hadde vært offer for et kupp, og at han derfor hadde plikt til å gripe inn. Noen dager tidligere, 31. januar, undertegnet han et 60 sider langt dokument som viste til «rimelig mistanke om straffbare handlinger begått av statsministeren, ministrene, presidenten i Sejmen (underhuset), presidenten i Senatet, parlamentsmedlemmer og senatorer fra regjeringskoalisjonen, regjeringens lovgivningskontor, enkelte dommere, aktorer og andre».
Święczkowski forklarte at siden 13. desember 2023, da Tusk kom tilbake til makten, har denne gruppen begått «lovbrudd i en organisert gruppe» «med mål om å endre Den polske republikks konstitusjonelle system» og at de har handlet for å «få det konstitusjonelle systemet til å opphøre». Han la til: «Det er klart og uten tvil at vi står overfor et kupp i Polen», men at dette ikke er et kupp ved bruk av militæret, snarere et «skjult og systemisk kupp», «et åpenbart maktmisbruk fra den utøvende og lovgivende makt rettet mot rettsvesenet og andre konstitusjonelle institusjoner». Święczkowski ba dessuten assisterende riksadvokat Michał Ostrowski om å gå personlig inn i saken. Han oppfordret pressen til «å gjøre alt den kan for å hindre at regjeringen blokkerer denne etterforskningen».
Dobbeltmoral i Brussel
Donald Tusk, som står nær EU-kommisjonen, ser ut til å ha frie hender til å svekke rettsstaten i Polen slik han vil. Han har fått en slags blankofullmakt – ja, til og med støtte – fra EU-kommisjonen, som ellers er rask med å refse Ungarn eller, enda verre, ilegge landet økonomiske straffer på én million euro per dag for ikke å følge migrasjonspakten.
Denne migrasjonspakten overholder ikke Donald Tusks Polen heller. Selv om han har et godt forhold til krefter som står lenger til venstre enn hans egen partifamilie (Det europeiske folkeparti ledet av Manfred Weber), må han forholde seg til virkeligheten i Polen. Flertallet av befolkningen er imot ulovlig innvandring og har allerede tatt imot en stor mengde ukrainske flyktninger. Likevel blir ikke Polen straffet, i motsetning til Ungarn, som nektes å la være å gjennomføre migrasjonspakten.
Hvor langt kan Donald Tusk gå?
Siden desember 2023 har styresmaktene i Warszawa vist at EUs blokkering av midler – som fortsatt rammer Ungarn – er rent politisk motivert og ikke handler om å oppfylle krav om respekt for rettsstaten. Reformene som tidligere regjeringer gjennomførte før Tusk kom tilbake, har heller ikke vært nok til å få frigjort EUs midler til Polen. Men det er nettopp disse reformene som ifølge EUs egne kriterier skal ha forbedret situasjonen.
På mange måter har forholdene for rettsstaten blitt kraftig forverret siden desember 2023. Likevel hører man ingenting fra Brussel om de nevnte sakene eller om utskiftingen av presidenter og visepresidenter ved domstoler over hele landet, der man overser domstolenes råd hver gang de skal gi tillatelse. Det samme gjelder at man rutinemessig lar være å publisere og iverksette kjennelser fra den polske konstitusjonsdomstolen, i strid med grunnloven, og at man nekter å anerkjenne kjennelser fra Høyesterett. I tillegg bestrides legitimiteten til alle dommere som ble utnevnt eller forfremmet i løpet av de åtte årene med PiS-regjering (2015–2023), det vil si rundt en tredel av dagens dommerstand.
Militært demokrati og overgangsrettferdighet
Donald Tusk legger ikke skjul på at disse tiltakene er ulovlige. Man må bryte rettsstaten for å redde den, kan det virke som. Kretser i nærheten av makten i Polen bruker dessuten ofte begrepet «militant demokrati». Det ble utformet på 1930-tallet av Karl Loewenstein, og går i korthet ut på at liberale demokratier noen ganger kan ty til ekstraordinære, til og med grunnlovsstridige, midler mot personer, organisasjoner og politiske partier som for alvor truer systemet.
Les også: Polens statsminister Donald Tusk styrket av seier i Europavalget
I september i fjor ble det holdt en juridisk konferanse i det polske senatet, hvor Donald Tusk tok ordet. Statsministeren sa at han selv hadde måttet ta grep som kunne virke ulovlige utenfra, fordi Polen nå er et «militant demokrati». Med andre ord: beskyldningene om brudd på rettsstaten gjennom de åtte årene med PiS-regjering skal rettferdiggjøre de ulovlige tiltakene som rettes mot dette partiet.
I tillegg forsvarte justisminister Bodnar allerede før Tusks tredje regjering teorien om «overgangsrettferdighet». Den oppsto på 1990-tallet, inspirert av raske og radikale regimeskifter, slik man så i Sentral- og Øst-Europa eller ved de militære diktaturenes fall i Sør-Amerika. Dagens polske regjering forklarer at det, ut fra slike historiske paralleller, vil komme en overgangsperiode når PiS-regimet faller, der nødvendige justeringer må på plass, tidligere ansvarlige må stilles til rette, og rettsstat og demokrati gjenopprettes med ekstraordinære midler.
Et eksportbart forbilde?
Donald Tusk la nylig ut følgende melding på sosiale medier: «Det er ingen tvil om at denne polske erfaringen vil bli en modell for jakten på konservative regjeringer i andre europeiske land.» Han tenkte sannsynligvis på Ungarn, men kanskje også på at det kan bli nødvendig å annullere valg som kan gå galt sett fra Brussel (slik det nylig skjedde i Romania – en bragd Thierry Breton var fornøyd med, og samtidig bemerket at dette kan gjentas i Tyskland). Partier som står i opposisjon til Brussel, blir stadig sterkere, og slike «polske metoder» kan dermed tenkes å dukke opp i andre land også.
