Fremveksten av en tyrkisk-ledet orden er en historisk utvikling i en region preget av vedvarende kaos, og markerer slutten på fire hundre år med europeisk innflytelse.
«Da Troja skal velte den greske stat,
og søt hevn hennes seirende sønner skal kalle,
til å knuse folket som sammensverget seg mot hennes fall,»
heter det profetien i Virgils Æneide.
Den makten (for Virgil) var Roma, grunnlagt av en legendarisk trojaner. Da den osmanske sultanen Fâtih Sultan Mehmed erobret Konstantinopel i 1453 – ikke minst takket være sentraleuropeisk teknologioverføring, udugelig østeuropeisk rivalisering og vesteuropeisk ansvarsfraskrivelse – tok han tittelen Kaisar-e-Rum (Cæsar av Roma) og grunnla det han anså som et tolerant og fleretnisk, om ikke nødvendigvis liberalt, rike som lignet det opprinnelige, en ny grunnlegging av imperiet ved nok en reisende fra Østen.
Da denne teksten ble skrevet, ser det ut til at det tyrkiske luftforsvaret og droner nådeløst angriper de sammensatte og ubeskyttede kurdiske styrkene som har forskanset seg i Manbij, mens slaget om Syria nærmer seg slutten. Den sekulære og autoritære Assad har falt, og hvis ryktene stemmer, har han flyktet fra Damaskus til Moskva. Tyrkisk-støttede opprørsstyrker er seirende fra Damaskus til Nord-Syria, fra kysten til ørkenen.
Assads fall har fått stor oppmerksomhet. Det markerer slutten på et særskilt kapittel i historien, og også spesielt slutten på den amerikanske statskunstens epoke under den globale krigen mot terror. Tross alt vant islamistene både i Afghanistan og Midtøsten. Det markerer dessuten den formelle slutten på baathismen, en underlig, usammenhengende ideologi som dominerte regionen fra 1940-årene og nådde sitt høydepunkt under sovjetisk storhetstid på 1970-tallet.Saddam Husseins og Muammar Gaddafis død og sammenbruddet av det sekulære sivile lederskapet i Egypt gjorde Syria til det eneste formelt vestligpregede og sekulære landet i regionen. Selv om de overlevde sine sovjetiske herrer, ble de baathistiske maktene rammet av vedvarende inkompetanse og innbyrdes strid, og ideologien tålte ikke tidens tann. Nå er den blant flere forvridde og senere utdødde ideer som i fremtiden vil studeres og undres over av nysgjerrige studenter av smal historie – en ideologi som på et vis klarte å styre over en region kulturelt uforenlig med demokrati, sekularisme eller fred, utelukkende gjennom terror og makt.
Les også: Den arabiske liga: En elefant som fødte en mus 🔒
Damaskus’ fall kom raskere enn sist den kollapset uten kamp, i år 750 e.Kr. Reuters meldte at den syriske hærledelsen i stillhet varslet de gjenværende styrkene som forsvarte hovedstaden om at republikken hadde kollapset, og at opprørerne sto ved portene. Det fantes opptak i sosiale medier av soldater som la fra seg utstyr og kamuflasjeuniformer, skiftet til jeans og T-skjorter og deretter sakte forsvant inn i folkemengden.
Syrias fremtid ser ikke lovende ut. Enten vil det gå som i Libya, en endeløs borgerkrig mellom ulike faksjoner, eller bli utsatt for en reell oppdeling mellom Israel og Tyrkia. Israelerne, som vi ser, har allerede rykket fram for å skape en buffersone og et militarisert område for å hindre framtidige opprørsfremstøt eller en ny vekst av ISIS. Syria kan også stå overfor en langvarig opprørskrig. Folk glemmer hva som skjedde i Irak, da hundretusener av baathister forsvant etter kollapsen, bare for å gripe til våpen og starte et opprør mot dem som styrte fra sentrum. Dette markerer også slutten på Irans «Motstandens akse». Hamas er knust, Hizbollah er desimert, Iran er isolert, og Russland er borte både fra Afrika og Midtøsten.
Syria har (for øyeblikket) falt i hendene på noen som fortsatt har flere millioner dollar i dusør utstedt av det amerikanske utenriksdepartementet. «Den ledende opprørsgruppen, Hayat Tahrir al-Sham, er en sunnimuslimsk organisasjon som en gang var tilknyttet Al-Qaida. Den har siden tatt avstand, men den amerikanske regjeringen regner den fremdeles som en terroristgruppe,» bemerket en likegyldig New York Times – en passende avslutning på det revolusjonære kvart århundret med Krigen mot terror, som preget mine formende ungdomsår og sendte en hel generasjon for å dø i ørkenen uten nytte.
På sett og vis forstår alle dette, selv om det ikke sies høyt. En stormakt, yngre enn 250 år og som bare har hatt sin posisjon i drøyt hundre år, forsøkte å endre en region som har sett oppgang og fall for noen av historiens største imperier. Både trojanerne og grekerne ville ha forstått hva hovmod og straff innebærer.
Det er ingenting USA kan gjøre, og heller bør det ikke forsøkes. Som president Donald Trump sa: «Dette er ikke vår kamp» – en klok realisme som flere statsmenn burde følge. Midtøsten er en region vi ikke kan forme, og heller ikke bør prøve; det beste er kanskje å trekke seg tilbake og la en lokal likevekt oppstå naturlig.
Les også: Den russiske marinebasen i Tartus er tapt: Et stort strategisk nederlag 🔒
Men med kollapsen av syrisk sekularisme, seieren til det tyrkisk-støttede Aserbajdsjan over Armenia, redusert russisk makt og innflytelse i både Ukraina og Syria delvis på grunn av tyrkiske droner, og den fullstendige ødeleggelsen av motstandsaksen i hele Levanten, er Tyrkia nå den sentrale makten i regionen.
Fra historiens nøytrale ståsted kan man hevde at Recep Tayyip Erdoğan har sikret seg posisjonen som en av sin generasjons mektigste og mest klarsynte menn. Mannen som overtok Hagia Sophia og lot Guds ord runge der igjen, har blikket rettet mot å dominere Egeerhavet i vest og Levanten i sør.
Tyrkia er nå på høyden av sin regionale innflytelse, trolig mer enn på hundre år, etter å ha seiret over Russland i Armenia og Iran i Syria. Trojas sønner retter igjen blikket mot heder. Med Assads fall og baathismens sammenbrudd er det også slutt på sekularismen i regionen, samt over 400 år med europeisk innflytelse, enten britisk, fransk eller russisk.
En ny og annerledes orden er i ferd med å vokse frem, idet en eldgammel makt gjeninntar sin rolle. Regionen vil ikke bli den samme igjen i vår levetid.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
Russlands svekkede geopolitiske hånd: Assads fall og konsekvenser for armensk sikkerhet 🔒
