Franske Agnès Delahaye vender tilbake til kildene til Amerikas grunnleggende myter.
Hennes siste verk er strukturert rundt tre sentrale begivenheter i bosettingen: Jamestown, Plymouth og puritanerne i Massachusetts-bukta. Gjennom et nært blikk på disse første nybyggernes erfaringer forstår vi hvordan og hvorfor de ble til myter, i en kolonihistorie som speilet republikken og nasjonens verdier.
Ved å gå inn i verdenen til de første engelske nybyggerne ønsker Agnès Delahaye å se nærmere på røttene til Amerikas grunnleggende myter, som i virkeligheten er mer sammensatte og nyanserte enn det både amerikansk og europeisk historieskriving ofte gir inntrykk av. Hennes siste bok, «Eventyrere, pilegrimer, puritanere. Amerikas grunnleggende myter» er bygd opp rundt tre viktige etapper i bosettingen: Jamestown, med John Smith i tjeneste for den britiske kronen; Plymouth, med pilegrimene fra Mayflower, ledet av William Bradford og Edward Winslow; og puritanerne i Massachusetts-bukta. Når vi kommer tett innpå disse nybyggernes opplevelser, forstår vi bedre hvordan og hvorfor de ble mytiske skikkelser, i en kolonifortelling som skulle passe inn i republikken og nasjonens idealer.
Agnès Delahaye har blitt intervjuet av Paulin de Rosny i Revue Conflits.
Kan du kort beskrive de tre viktigste fasene av den engelske koloniseringen som du tar for deg i boken?
Jeg vil vise fram en nøkkelperiode i den engelske koloniseringen, som ofte er lite kjent, særlig i Frankrike: De første femti årene av deres fotfeste i Nord-Amerika. Disse tiårene er avgjørende, for her utviklet engelskmennene strategier for å kolonisere som skulle prege imperiet i århundrer. Vi kan dele denne historien inn i tre faser.
Den første starter med Virginia-kompaniet og grunnleggelsen av Jamestown i 1607. Dette var i hovedsak et handelsprosjekt, preget av svært krevende levevilkår, feildisponeringer og en nesten fullstendig avhengighet av urbefolkningen. Av de første kolonistene døde om lag 80 % i løpet av få år. Først da man oppdaget og begynte å dyrke tobakk, ble kolonien lønnsom.
Les også: De territorielle variasjonene til Polen gjennom århundrene 🔒
Den andre fasen, i 1620, gjelder pilegrimene som slo seg ned i Plymouth-bukta. I motsetning til Jamestown-kolonistene hadde disse pilegrimene sterke religiøse og samfunnsmessige idealer. De søkte både politisk og økonomisk selvstyre, og satset på prinsipper for egenstyring. Samtidig lærte de, ofte med prøving og feiling, å samhandle med urbefolkningen og dra nytte av lokale ressurser.
Den tredje fasen er knyttet til selskapet i Massachusetts-bukta på 1630-tallet. Her ser vi et klart skifte: De amerikanske områdene er ikke lenger bare noe man utnytter, men blir en varig verdi i et langsiktig prosjekt der kolonistene selv er deltakere og investorer. Dette økonomiske og varige aspektet kjennetegner den engelske formen for kolonisering.
Hvordan skiller denne formen for kolonisering seg fra andre typer?
Det spesielle med engelsk kolonisering var at de opprettet varige bosettinger. I motsetning til spanjoler og franskmenn, som hovedsakelig hentet ut rikdom, satset engelskmennene på å etablere hele samfunn, gjerne med familier, og forme kolonien til en forlengelse av hjemlandet.
Dette er en helt egen tilnærming, noe språket også viser. På engelsk har vi ordet «settler» uten et nøyaktig tilsvarende uttrykk i fransk eller spansk. Denne varige, ofte familiebaserte bosettingen er karakteristisk for den britiske modellen. Vi ser den samme typen kolonisering i Sør-Afrika, Australia og New Zealand. Engelskmennene var ikke bare ute etter ressurser, men ønsket å eie landet og gjøre det til sitt eget.
Boken din går tydeligvis lenger enn en ren religiøs tolkning av denne tiden.
Historien om den engelske koloniseringen har ofte blitt sett i lys av religion, spesielt i New England. Man har lagt stor vekt på pilegrimenes søken etter religiøs frihet og puritanernes radikalisme. Dette er viktig, men ikke nok til å forklare alle drivkreftene.
Jeg ønsker å vise at disse koloniforetakene var en del av en større konkurranse mellom europeiske stormakter. Engelskmennene var i strid med spanjoler, franskmenn og nederlendere, ikke bare militært, men også økonomisk og politisk. Koloniseringen handlet ikke bare om å grunnlegge kolonier, men også om å bevise sin tekniske, økonomiske og kulturelle overlegenhet.
John Smiths skrifter viser dette tydelig. Han var ikke bare en eventyrer. Tekstene hans avslører en strategisk og teoretisk tilnærming til kolonisering, der økonomisk bærekraft og fellesskapet sto i sentrum. Jeg mener det er viktig å se den engelske koloniseringen i et økonomisk og politisk lys også.
Hvilke kilder har du benyttet?
Jeg har hatt tilgang til et bredt spekter av kilder, fra personlige dagbøker til offisielle brev. John Smiths samlede verker er svært viktige, fordi de både viser hans rolle i de første koloniene og gir innblikk i hans framtidsvisjoner for et britisk imperium.
For New England er William Bradfords skrift Of Plymouth Plantation, samt Edward Winslows tekster, utgitt i London kort etter bosettingen, uunnværlige. Disse beretningene er svært rike, fordi de blander personlige, religiøse og praktiske sider ved kolonistenes organisering.
Les også: Den amerikanske geopolitiske skole: Sjømakt som nøkkelen til global dominans 🔒
Jeg har også undersøkt samlingene ved British Library og funnet tekster beregnet på investorer. Disse dokumentene, ofte lite studert, viser hvor viktig det var å overbevise pengesterke partnere og holde tilbake informasjon om reelle farer. Koloniseringen var altså også en form for forretningsvirksomhet.
Var kolonistenes motivasjon veldig ulik fra periode til periode og mellom ulike grupper?
Ja, og det er nettopp dette som gjør perioden så interessant. De første kolonistene, som i Jamestown, var ofte unge menn fra enkle kår som håpet på raske penger. De fleste døde under forferdelige forhold, mye på grunn av manglende planlegging.
Pilegrimene hadde derimot andre motiver. De flyktet fra vanskelige forhold i Europa, særlig i Nederland, der de hadde bodd i rundt ti år. De ønsket å leve et fredelig liv basert på jordbruk og å bevare sin tro. Bosettingen i Plymouth var både en jakt på frihet og et forsøk på å skape et idealsamfunn i imperiets navn.
Med kolonien i Massachusetts-bukta ser vi en tredje tilnærming. Disse kolonistene, ofte fra middelklassen, var mer pragmatiske. De ønsket å bygge et velstående og stabilt samfunn der jord og samarbeid sto sentralt.
Er dette tilfellet for eksempel hos John Winthrop?
Ja, Winthrop var del av et lavadelig sjikt i England, anerkjent men ikke nødvendigvis velstående. Familien hans hadde kjøpt jord som tidligere tilhørte kirken, men dette garanterte ikke langvarig rikdom. Han jobbet som advokat og forvalter av eiendom, men stanget stadig mot et system der eldstesønnen arvet alt og dermed begrenset mulighetene for resten av familien.
Et svært vondt nederlag var sønnen Henry Winthrops forsøk på Barbados. Henry prøvde å dyrke tobakk med slavearbeid, men mislyktes og svekket familiens omdømme. Disse personlige skuffelsene kom på toppen av Winthrops sterke religiøse overbevisning. Han var en overbevist puritaner og mente den anglikanske kirken var fordervet. Koloniseringen i Amerika så han som en mulighet til å skape et gudfryktig samfunn bygget på samhold og tro. Dette var ikke flukt, men et gjennomtenkt grep, en sjanse til å forme framtiden for seg selv og sine.
Du nevnte grunnfortellingene. Hvordan oppsto de, og hvorfor er de så viktige?
Grunnfortellinger er avgjørende for hvordan et samfunn danner sin identitet. I USA har skikkelser som John Smith og pilegrimene blitt til symboler, ofte lenge etter at hendelsene fant sted.
Myten om John Smith ble for eksempel styrket på 1700-tallet, særlig historien om møtet med Pocahontas. Smith ble et bilde på mot, handlekraft og uavhengighet – egenskaper man ønsket å knytte til nasjonens opprinnelse. Måten Smith ble løftet fram på, viser hvordan grunnfortellinger ikke bare reflekterer historien, men også brukes aktivt for å fremme en bestemt tolkning av fortiden og legitimere en felles visjon.
Les også: Armenia, det forglemte kristne land? 🔒
Se også Plymouth Rock, steinen der pilegrimene angivelig satte sin fot først. Denne steinen ble et minnested på 1700-tallet. Dette tjente hovedsakelig til å styrke eliten i New England, som ville framstå som landets «egentlige» grunnleggere. New England har alltid ønsket å framheve sin historie og sitt moralske opphav, og denne fortellingen, bygd opp på 1800-tallet, gjorde det mulig å se regionen som den moderne Amerikas vugge.
Hvordan forholder Donald Trump seg til disse grunnfortellingene?
Donald Trump skiller seg klart fra tidligere presidenter ved måten han bruker historien. Han utnyttet fortiden mer for å splitte enn å samle, for eksempel ved å bruke sørstatssymboler.
Commission 1776 er et godt eksempel. Den ble lansert som et svar på New York Times’ 1619-prosjekt, som løfter fram arven etter slaveriet. Kommisjonen ville heller feire en enkel, heroisk historie om løsrivelsen fra britene. Dette tiltrekker en del av det konservative velgergrunnlaget, men utelater store deler av historien, spesielt perioden med britisk kolonisering.
Begrepet «Early America» er et uttrykk for en ny måte å se historien på før 1776, der man ikke bare snakker om kolonitid eller tiden før revolusjonen. Nå inkluderer man også urbefolkningen, slavehandelen og transatlantiske forbindelser. Det åpner for å se grupper som tidligere ble oversett. Historien om den britiske bosettingen passer inn i dette vidtfavnende perspektivet. Trump, derimot, valgte en mer snever og nasjonalistisk linje, med 1776 som startpunkt for hele den amerikanske historien.
Hva sitter du igjen med når det gjelder disse fortellingene og deres innvirkning i dag?
Disse fortellingene viser at historien er levende og at den formes av samfunnets behov. I USA kan grunnfortellingene både samle og splitte. De minner oss på at kollektiv hukommelse stadig skapes, og at det som ikke sies, er like viktig som det som fortelles. Med denne boken ønsker jeg å vise hvor rik og sammensatt historien er. Forstår vi den bedre, kan vi også bedre håndtere dagens spenninger og kanskje finne mer konstruktive måter å formidle vår felles fortid på.
Dette innlegget ble først publisert i Revue Conflits. Det har blitt oversatt fra fransk.
