14. november, 2024

Tostatsløsningen er en illusjon

Share

Den franske journalisten og reporteren Stéphane Amar har skrevet flere bøker om krigen i Palestina. Han har blant annet gitt ut Israels store hemmelighet (2019).

I et intervju med Geopolitkas franske partnerpublikasjon, Revue Conflits, reflekterer han over Hamas’ taktiske overraskelsesangrep 7. oktober 2023, den israelske hærens suksesser og fredens blindvei.

Israel oppnår militære seire på alle fronter: Gaza, Libanon, Vestbredden og til og med Iran, med elimineringen av Ismail Haniyeh midt i Teheran og det vellykkede luftangrepet 26. oktober. Hvordan forklarer du dette når hæren og etterretningstjenestene mislyktes 7. oktober?

– Etter mitt syn markerer ikke 7. oktober en fiasko for hæren eller etterretningstjenestene, men for den rådende ideologien i Israel, noe som er ganske annerledes. Dette er godt dokumentert: Etterretningsoffiserer og militære ansvarlige for overvåkningen av Gazastripen hadde utallige ganger advart om risikoen for en storskala invasjon. Jeg tenker spesielt på rapporten «Jeriko-muren» som ganske presist beskrev Hamas’ intensjoner, eller de mange advarslene fra Israels observatører som beskrev de palestinske militsenes forberedelser noen titalls meter fra grensen. Under en patrulje påpekte en soldat til og med at hengelåsen på en port i sikkerhetsgjerdet var brutt opp. Hans overordnede rådet ham bare til å sette på en ny. På alle nivåer var militære og politiske ledere ute av stand til å forstå trusselens omfang, med det bemerkelsesverdige unntaket av Avigdor Lieberman, som ropte i ørkenen.

– De israelske lederne antok at Hamas, som fløt i qatarske dollar og internasjonal bistand, ikke hadde noe å tjene på å risikere en større konfrontasjon med Israel, spesielt siden de tidligere kampene i 2008, 2012 og 2014 hadde vært preget av en åpenbar uforholdsmessighet i tap av menneskeliv. I tillegg trodde de at Hamas var ute av stand til å planlegge og gjennomføre en så dristig og presis militæroperasjon: ekstrem sentralisering av beslutningstaking, ødeleggelse av overvåkingskameraer med droner, bruk av ultralette fly osv.

– På dette punktet er fiaskoen total. Men man må erkjenne at invasjonen fra Hamas ble slått tilbake på mindre enn 24 timer. Ved daggry 8. oktober hadde den israelske hæren gjenvunnet kontroll over hele territoriet og nøytralisert de siste palestinske militsene. I den forstand anser jeg ikke at den israelske hæren har mislyktes. Den har simpelthen vært offer for feilvurderingene til de israelske elitene. De spektakulære suksessene til etterretningstjenesten og de stridende enhetene siden 7. oktober beviser at hæren fortsatt har sine offensive og defensive kapasiteter på høyde med sitt rykte.

Hvilke konsekvenser vil disse taktiske suksessene ha for den israelsk-palestinske konflikten? Med andre ord, hvilket nytt perspektiv tegner seg etter Hamas og Hizbollah?

– Disse to kampanjene understreker viktigheten av etterretning og nødvendigheten av en militær tilstedeværelse på bakken. I Gaza har Israel lidd under en dårlig analyse av informasjonen, men også, uten tvil, av demonteringen av sitt nettverk av informanter blant Gazas befolkning siden tilbaketrekningen i 2005. Overfor Hizbollah, derimot, har dybden i infiltrasjonen vist seg verdifull. I denne sammenhengen har den imponerende operasjonen med kommunikasjonsavlytting markert et vendepunkt i konflikten og fremskyndet oppløsningen av den sjiamuslimske militsen.

Les også: Hvordan Israel gjennomførte sitt største angrep mot Iran noensinne

– I Gaza går vi derfor sannsynligvis mot en langvarig militær tilstedeværelse, i det minste i den nordlige delen av stripen, langs den sentrale Netzarim-aksen og Filadelfi-korridoren ved den egyptiske grensen. I Sør-Libanon vil Israel forsøke å inngå en avtale med den libanesiske hæren for å hindre Hizbollahs tilbakekomst og gjenopprustning, og sannsynligvis etablere en smal buffersone langs grensen.

– Men den viktigste konsekvensen av 7. oktober gjelder et område det snakkes mindre om: Vestbredden. Offensiven i Gaza ledsages av en intensivering av kampen mot væpnede grupper, ofte knyttet til Hamas, på Vestbredden. Disse aksjonene fokuserer på noen islamistiske bastioner, inkludert flyktningleiren i Tulkarem, som ligger bare noen hundre meter fra den israelske grensen. Flere militære eksperter mener at disse væpnede gruppene forberedte en invasjon av israelsk territorium etter modell av 7. oktober. La oss minne om at vi her er omkring femten kilometer fra Tel Aviv-området, Israels økonomiske sentrum. Også på Vestbredden vil den militære okkupasjonen sannsynligvis fortsette. Den ledsages dessuten av en intensivering av bosettingen, som sannsynligvis vil føre til i det minste en delvis annektering av territoriet.

Er israelerne villige til å støtte en slik politikk? Hva med tostatsløsningen?

– Hovedårsaken til det kollektive blindheten som førte til katastrofen 7. oktober, ligger i troen på dogmet om tostatsløsningen som har preget de israelske elitene siden 1990-tallet. Denne ideologien, som ligger til grunn for Oslo-avtalene, hevder at separasjonen mellom israelere og palestinere og anerkjennelsen av palestinsk suverenitet vil føre til fred eller i det minste en viss avspenning. Den har styrt tilbaketrekningene fra de palestinske byene på Vestbredden fra 1995, tilbaketrekningen fra Sør-Libanon i 2000 og tilbaketrekningen fra Gazastripen i 2005. I alle disse tre tilfellene har den israelske hærens tilbaketrekning resultert i en dramatisk forverring av konflikten.

– Tostatsløsningen forutsetter at konflikten er en territoriell tvist, og at de to folkene vil kunne leve fredelig side om side når et kompromiss er funnet. Men verken Yasser Arafats PLO eller Hamas vurderer en deling av territoriet, men snarere en «frigjøring av Palestina fra elven til havet». Dette slagordet høres ikke bare på vestlige universiteter; det gjennomsyres av Hamas’ charter, de palestinske mediene, skolebøkene, sosiale medier osv. Selv om enhver sammenligning er usikker, utelukker også fremveksten av religiøs nasjonalisme på israelsk side ethvert kompromiss om disse områdene som er grunnleggende for den jødiske identiteten. Man kan velge å ignorere disse aspektene, men det endrer ingenting og hindrer oss i å tenke på andre løsninger. I mellomtiden vil Israel fortsette å utnytte sin militære overlegenhet ved å fortsette sin bosetting på Vestbredden.

Hvordan kan man forestille seg at USA støtter Israel i denne retningen?

– Uansett hvem som blir den neste presidenten i USA, vil hans handlingsrom forbli svært begrenset. For Israel er den militære okkupasjonen av Vestbredden, som vi har sett, et sikkerhetsmessig imperativ av største betydning. Bosettingen av dette området svarer til krav om arealplanlegging og behov for mer plass—hvis man kan bruke det uttrykket med tanke på dets historiske klang. Landet opplever en svært sterk befolkningsvekst, og de to store bysentrene, Tel Aviv og Jerusalem, nærmer seg metningspunktet. Det eneste rimelige tomtearealet finnes i umiddelbar nærhet av disse byene: på Vestbredden. Demografien er den viktigste drivkraften bak bosettingen, mye mer enn ideen om Stor-Israel. Jeg ser ingen diplomatisk press som er i stand til å stoppe denne prosessen.

Observerer du en reell holdningsendring blant de arabiske landene, eller er det bare en opportunistisk tilnærming på grunn av den iranske trusselen?

Les også: Er Bashar al-Assad Israels neste mål?

– Det er en kombinasjon av begge deler. Det er tydelig at De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia ser med tilfredshet på problemene Irans allierte og den islamske republikken selv opplever i møte med Israel. Disse to landene, som har møtt motstand fra houthiene, gleder seg over svekkelsen av den sjiamuslimske aksen. Dette forklarer deres moderate reaksjoner i fordømmelsen av Israel og til og med, når det gjelder Emiratene og Bahrain, den entusiastiske fortsettelsen av Abraham-avtalene.

– Men den virkelige endringen vil komme fra en normalisering av forholdet mellom Israel og Saudi-Arabia. Kongedømmet sender motstridende signaler, noe som tyder på spenninger blant de saudiske lederne i denne saken. Det virker åpenbart for meg at landets fremtidige hersker, prins Mohammed bin Salman, vil gjennomføre denne tilnærmingen. Regionen vil da få et helt annet utseende og, håper jeg, bevege seg mot en uunngåelig fred.

Den israelsk-palestinske konflikten: Hva som fikk fredsprosessen til å spore av

Revue Conflits
Revue Conflitshttps://www.revueconflits.com/
Grunnlagt i 2014, har Conflits blitt det ledende fransktalende geopolitiske tidsskriftet som samler forfattere fra skolen for den realistiske og pragmatiske geopolitiske skole.

Les mer

Siste nytt