Trump vant fordi han snakket om faktisk politikk, spesielt innvandringsutfordringer, mens Harris var mer opptatt av å sette negative merkelapper på sine politiske motstandere.
Resultatet fra USAs presidentvalg er klart: En soleklar seier for Donald Trump, som nå vil tre tilbake i presidentembetet og bli USAs 47. president. På tross av påstander om det motsatte som har sirkulert i pressen de siste dagene, har dette lenge ligget i luften. Men hvorfor har amerikanerne nok en gang trukket Trump til sitt bryst, til tross for hans åpenbare feil og mangler, samt tilsynelatende autoritære trekk?
Hvis man ser på hvilke politiske områder som har vært viktigst for amerikanerne dette valget, så er svaret så enkelt at det nesten blir absurd: Det er masseinnvandringen (og wokeismens rettferdiggjøring av den), dummen! Trump har ikke nølt et sekund med å ta opp de opplagte problemene og utfordringene ved en utvikling som bekymrer mange amerikanere, og har kommet med konkrete løsninger på dem, selv om de kan virke reaksjonære og brutale for mange.
Innvandringstallene ved USAs sørgrense har fortsatt å skyte i været under Biden-Harris-administrasjonen, og mange amerikanere mener at dagens situasjon ikke er bærekraftig – og det med god grunn. Amerikanerne hadde heller aldri blitt konsultert om dette var noe de faktisk ønsket, da de kastet Trump fra presidentembetet i presidentvalget under covid-året 2020.
Merkelapper
Når motstanderkandidaten – som innvandringstsar under sin tidligere sjef Joe Biden – er direkte ansvarlig for den største innvandringsbølgen i USAs historie og attpåtil nekter å ta noe som helst ansvar for utviklingen ved USAs sørgrense under hennes styre, blir valget enkelt. Dette på tross av at mange amerikanske Trump-velgere nok fortsatt har store betenkeligheter med ham.
I stedet for å lytte til befolkningens hovedbekymringer og snakke om praktiske politiske løsninger knyttet til masseinnvandringen, har Harris, Demokratene og deres enorme støtteapparat i de liberale mediene heller brukt tiden sin på å omtale alle som stemmer på Trump som lavpannede ekstremister.
Les også: 2024: Året innvandring bestemmer USAs politiske skjebne 🔒
Valgkampstrategien til Demokratenes medie-spinndoktorer har derfor ikke vært annet enn å forsøke å skremme folk fra å stemme på Trump, og – overraskelse, overraskelse – det er ikke en vinnende valgkampstrategi. Folk flest kan kanskje la seg skremme en eller to ganger, men ikke for alltid.
Norske medier har brukt de siste ukene på å diskutere om Trump er en fascist eller ikke, og har enstemmig kastet seg over enhver person som våger å stikke hodet ut og ta ham i forsvar. Er han en vaskeekte fascist? Vanskelig å si, men ikke umulig. Har han fascistiske trekk? Ja, absolutt, og det forstår nok de aller fleste med et visst utdanningsnivå.
Gå i seg selv
Men når dette er så opplagt for så mange og folk allikevel velger å stemme på han, burde wokeistiske amerikanske opposisjonen gå i sine egne rekker, i stedet for å febrilsk peke fingre i motsatt retning og komme med svært nedlatende karakteristikker mot sine motstandere.
Hovedoppskriften for å vinne USAs presidentvalg i 2024 var å fronte en troverdig restriktiv innvandringspolitikk. Hadde Demokratene klart å finne en troverdig kandidat som kunne fronte en slik politikk, ville de sannsynligvis ha vunnet presidentvalget også. Det er såpass enkelt.
Dette er for øvrig også tilfelle i vår del av verden, hvor venstresiden fortsetter å tape terreng for hver valgsyklus som går. Utrolig nok er det ikke en vinnende strategi å kalle alle som ikke er enige med wokeistiske og kantist-moralistiske løsninger på visse svært kompliserte politiske forhold for «idioter» eller «ekstremister». Så fort Vestens venstreorienterte partier slutter å belære om innvandring og dens utfordringer, og faktisk tar deres respektive befolkningers bekymringer på alvor, kan de kanskje begynne å vinne tilbake noe av tilliten de har mistet hos velgerne.
For venstresiden, både i USA og i Europa, er det på tide å erkjenne at velgerne forventer mer enn moralske foredrag og karakteristikker av sine motstandere. Det er tid for å lytte til folket og tilby løsninger som faktisk kan møte deres behov, fremfor å se på velgerne som et problem som må overvinnes.
