Når det gjelder kriminalitet, tok El Salvadors president, Nayib Bukele, opp kampen mot systemet og vant.
Den viktigste setningen i TIME-magasinets profil og intervju med Nayib Bukele er et enkelt spørsmål til intervjueren: «Hvordan kan jeg be det salvadoranske folket, som ofte har beskjedne måltider som bønner og tortillas til middag, om å betale skatt for å gi kjøtt og kylling til fanger som har drept deres familiemedlemmer?»
Gå ut på gaten og spør folk om dette gir mening. Hvis du betaler skatt, mener du da at pengene skal brukes til fordel for de som er juridisk og moralsk underlegne deg? Selve spørsmålet er absurd, men det moderne liberale verdenssyn tillater ikke et så skarpt hierarki. Er borgere bedre enn illegale innvandrere? Er vanlige lovlydige mennesker bedre enn de som bryter loven? Fortjener de alle samme behandling, under den vage og stadig mer urettferdige paraplyen av «menneskerettigheter», bare fordi de deler den lykkelige tilfeldigheten av en genetisk og kromosomal likhet med en annen ape?
Les også: Et forsvar av El Salvadors Nayib Bukele
Dette er ikke hypotetiske spørsmål. Etterkrigstiden har mer enn noe annet blitt preget av den diffuse strukturen som utgjør menneskerettighetskomplekset. Dens organer står over demokratiske mandater. De står også over politikken selv. Kriger ender ikke som de pleide, fordi kriger ikke blir utkjempet som de var før Andre verdenskrig. Kriger som tar slutt – Grozny, Sri Lanka – følger ikke etterkrigstidens normer for oppførsel. Stater som ser bort fra menneskerettigheter og NGO-er avskrekker masseinnvandring, noe som nylig ble tydelig da Saudi-Arabia gikk så langt som å skyte illegale innvandrere i stedet for å slippe dem inn i landet. Forskjellen er mest markant innen kriminalitet og uorden.
I Bukeles tilfelle er det en positiv endring for El Salvador. Som TIME rapporterte:
«Som 43-åring har han forvandlet en nasjon som en gang var verdens mordhovedstad, til et land tryggere enn Canada, ifølge salvadoranske regjeringsdata. Bukeles politikk kjent som mano dura – jernhånd – førte til en aggressiv nedslagning på brutale gjenger som har fengslet 81 000 mennesker og ført til en brå nedgang i drap. Etter tiår med vold, frykt og utpressing, kan innbyggerne bevege seg fritt i tidligere gjengstyrte «røde soner», slappe av i parker og gå ut om natten. El Salvador markedsfører seg nå som «landet med surf, vulkaner og kaffe», er vert for internasjonale arrangementer som Miss Universe-konkurransen, og tiltrekker seg turister og kryptovalutaentusiaster til kystområder som «Bitcoin Beach». Transformasjonen hjalp Bukele til å seile til gjenvalg tidligere i år; hans oppslutning ligger i dag på over 90 % ifølge den siste CID Gallup-målingen.»
Les også: El Salvadors president Bukele topper listen over verdens mest populære statsledere
Og for det ble han behørig kritisert av den amerikanske regjeringen, med Kamala Harris som tvitret: «Vi har dype bekymringer for El Salvadors demokrati.» Bukele ignorerte alt dette, og kjempet mot narkokartellene og kriminelle på en måte som ligner en førkrigs, før-NGO-verden. Som Bukeles sikkerhetsminister selv nevnte, kastet hans administrasjon ut NGO-ene og deretter «studerte fienden, som i enhver krig», med håndbøker som katalogiserte gjengtatoveringer, graffiti og slang for å identifisere mistenktes tilhørighet. «Det er mange prester … men få er eksorsister.»
Dette er ikke nye, oppfatningsendrende filosofiske innsikter. Bukele forklarer sitt «filosof-konge»-syn på de større etiske aspektene ved straffende avskrekking: «Vi setter dem ikke i fengsel for å straffe dem. Vi setter dem i fengsel for å få dem bort fra gatene. De kan ikke være på gatene. De kan ikke være i samfunnet og beleire sine naboer. Vi fanger dem og fjerner dem fra samfunnet ved å sette dem i en celle.»
En veldig enkel logikk. George Savile, den første marki av Halifax, ville ha vært enig: «Menn blir ikke hengt for å stjele hester, men for at hester ikke skal bli stjålet.» Gjenopprettelsen av orden av en legitim leder er ikke «autoritær»; det er faktisk den mest grunnleggende funksjonen av statsmannskap som ville blitt anerkjent av hvem som helst i de foregående 6 000 årene av menneskelig styring og historie. En grunn blant andre til at vi har en legitimitetskrise og en lengsel etter sterke menn i vår tid, er at menn har glemt den grunnleggende styringsnormen fordi liberale har overbevist seg selv om at de ikke er bundet av naturens lover og at historien selv har tatt slutt. De har overbevist seg selv om at vilkårlig definerte «rettigheter» basert på felles menneskelighet veier tyngre enn styrende avtaler eller fred.
Til Bukeles ære bringer han historiens «store mann-teori» tilbake i rampelyset ved å utøve sin handlekraft og stå imot strukturelle uansvarlige krefter.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
El Salvadors president Bukeles tale til FNs generalforsamling: – Vår suksess er udiskutabel
