Den enkle årsaken til den organiserte propagandaaksjonen mot Bukele er at han frembyr et vellykket, gjennomprøvd alternativ til den liberale styringsmodellen.
«El Salvadors suksess i bekjempelsen av kriminalitet har skjedd på bekostning av borgerrettigheter midt i anklager om at Bukele tar en stadig mer autoritær vending,» skrev Marcelo Rochabrun, sjef for Bloombergs byrå i Lima, i en nylig spalte.
«Nayib Bukele har brakt voldelige kriminelle gjenger til kne i El Salvador. Selv om det har gjort landet tryggere og gjort ham ekstremt populær, har hans autoritære taktikker kommet med en kostnad for borgerlige friheter,» la han til.
Essayet ble fulgt av en tweet fra av de mest progressive demokratiske representantene i den amerikanske kongressen Ilhan Omar. Kongresskvinnen, medlem av The Squad og en kjent «dekolonisator», tok til orde for å gripe inn i El Salvador for å «beskytte demokratiet» og fremme menneskerettigheter.
Konteksten trenger ingen ytterligere forklaring. El Salvador var, etter tidligere president Donald Trumps retoriske sluhet, betraktet som et av «drittlandene». Landet hadde den høyeste kriminalitets- og drapsraten i regionen og var en av de primære eksportørene av økonomiske migranter og narkotikahandlere til USA. Deretter kom Nayib Bukele til makten, og suspenderte kriminelles rettigheter og fengslet tusenvis av personer med gjengtatoveringer.
Les også: Hvorfor amerikanere burde bli skremt av Mark Rutte som NATOs generalsekretær
Nå er El Salvador et av de tryggeste og mest økonomisk vellykkede landene i regionen. El Salvador er den eneste suksessen i Sentral-Amerika i nyere tid; landets utvandring har blitt negativ, jobbene er stabile, og den nåværende kriminalitetsraten er lik den i Luxembourg. Det er ikke overraskende at Bukele nå er en klar favoritt til å vinne gjenvalg, og andre land lenger sør følger hans eksempel. Derfor panikken blant liberale kretser i USA.
Spørsmålet er ikke kun retorisk. Å gjenopprette orden ved en legitim autoritet er åpenbart ikke «autoritarianisme». Det ville gjøre enhver autoritet, uansett hvor legitim, ulovlig. Alle argumenterer for friheter, men avslørte preferanser viser at de fleste normale lovlydige mennesker ønsker orden fremfor alt. En idé om ubegrensede friheter og rettigheter som ikke klarer å tilby orden for lovlydige skattebetalere, er i realiteten kun frihet og rettigheter for kriminelle, og er derfor et mislykket livssyn.
Både angelsaksisk rett og de amerikanske grunnleggerne som ble påvirket av det, talte for «ordnet frihet». Kardinal Richelieu, som forsto forskjellen mellom individuell moral og statens plikt, oppsummerte det treffende: «Pinnen, som er et symbol på rettferdighet, bør aldri være inaktiv.»
Det amerikanske liberale medielandskapet klarer ikke å forstå at å håndheve sterk autoritet kan gjøre et samfunn bedre, og, kontraintuitivt, mer fritt og liberalt.
De fleste liberalere som insisterer på moraliteten i «gjenopprettende prosess» (*et begrep innen kriminologi som fokuserer på å reparere skaden forårsaket av kriminalitet og konflikter ved å involvere alle berørte parter [offer, gjerningsperson, og samfunnet] i prosessen for å finne en løsning som fremmer forsoning) er for blinde til å forstå at det å bare være «moralsk» ikke alltid er bra. Det er faktisk ikke engang moralsk. Det er ofte sneversynt og dumt. Dette fører igjen til stor sosial uorden og stor skade, og er, alt tatt i betraktning, mer umoralsk. Ingen steder er dette mer tydelig enn i spørsmål om lov og orden.
Men enda viktigere, ved å tilby et eksempel på autoritet som er både instinktiv og naturlig, risikerer Bukele å demonstrere hvor hult det liberale verdensbildet er. Dette er den enkle årsaken til at det nå er en organisert propagandaaksjon mot Nayib Bukele: Han tilbyr et gjennomprøvd, vellykket alternativ til den liberale styringsmodellen.
