Nyklassisk økonomi har dominert siden Sovjets fall, men står nå overfor realpolitikkens utfordringer – en tid hvor teoretisk idealisme kolliderer med den globale maktpolitikkens realiteter.
Nyklassisk økonomisk teori har vært dominerende i verdensøkonomien siden Sovjets fall, preget av en dogmatisk tilnærming til det som kalles «komparative fortrinn». Dette konseptet er et sentralt begrep innen internasjonal økonomi og handel. Det forklarer hvorfor det er fordelaktig for to land å handle med hverandre, selv om ett av dem kan produsere alle varer og tjenester billigere enn det andre. Sentral i den nyklassiske skolen er også Heckscher–Ohlin-teoremet, som fremhever at kapitalrike land vil eksportere kapitalkrevende goder, mens arbeidskraftrike land vil eksportere arbeidskrevende goder. Som følge av de økonomiske transaksjonene som finner sted, vil alle bli bedre stilt gjennom økt velstand.
Disse teoriene, elegante og overbevisende i sin natur, fungerer utmerket i en verden blottet for realpolitiske forhold. I en internasjonal politisk kontekst hvor målet er å øke den samlede økonomiske velstanden for alle på tvers av landegrenser, og der den menneskelige faktoren og politiske forhold settes til side, finnes det ingen bedre løsning. Når konseptet om «forandring-gjennom-handel» – idéen om at økt velstand fører til politisk liberalisering og demokratisering – også inkluderes, har moderne nyklassisk økonomi fremstått som nærmest en universalløsning for alle verdens problemer.
Komparative fortrinn og realpolitikk: Balansegangen mellom idealisme og realisme
For verdens mindre og svake stater tilbyr denne tilnærmingen en optimal økonomisk strategi. Uten kapasiteten til å mobilisere de nødvendige statelige ressursene for å forvrenge globale verdikjeder og konkurrere på toppen av den globale økonomiske pyramiden, er deres beste håp å integrere seg i de nedre echeloner av allerede eksisterende verdikjeder. Det gir små nasjoner en vei til økonomisk utvikling og forbedret levestandard ved å utnytte deres komparative fortrinn, selv når de står overfor begrensninger som mangel på stor skala kapital eller teknologi. Dette posisjonerer dem best til å maksimere sin økonomiske velstand og sikre sin overlevelse i det internasjonale systemet
Dette idealistiske scenarioet står imidlertid i skarp kontrast til realpolitikkens ubønnhørlige realiteter når det kommer til motivasjonen til verdens ledende og mest dominerende nasjoner. I deres jakt på økt makt og innflytelse – støttet av nødvendige statelige ressurser – prioriterer disse landene en økonomisk politikk som favoriserer nasjonal rikdom over global velferd. De tar i bruk industrielle strategier designet for å manipulere og dominere de globale verdikjedene, ved å mobilisere betydelige menneskelige og økonomiske ressurser gjennom statlig drevet industripolitikk. En slik realpolitisk strategi, hvor nasjonale interesser konsekvent overgår det bredere, felles globale beste, representerer en vesentlig utfordring for den nyklassiske økonomiske tenkemåten og filosofi.
Handelens illusjoner: Realpolitikk og giganten i øst
Da Kina ble en del av Verdens handelsorganisasjon i 2001, var det bred konsensus på tvers av akademia, media, og politiske kretser om at det kun var et spørsmål om tid før landet skulle liberalisere og bli en ansvarlig aktør i det globale systemet. Store vestlige investeringer førte til at enorme pengesummer fløt inn i landet, og vestlige kapitalister overførte betydelig kapital og industriell kunnskap til Kina. De økonomiske insentivene var tofoldige: Billig produksjon av varer for eksport til vestlige og globale markeder for økte profittmarginer, og ikke minst, drømmen om å selge varer internt i det enorme kinesiske markedet.
Med klokketro på konseptet «forandring-gjennom-handel», var Vestens politikere like henrykte. Videre, med mantraet «for hver arbeidsplass som flyttes til Kina, dukker det opp en ny her», skulle Kinas økonomi utfylle den vestlige ved å fokusere på mindre kapitalintensive og arbeidsintensive industrier, mens Vesten skulle beholde sitt konkurransefortrinn innen kapitalintensive industrier og utvikle den såkalte «kunnskapsøkonomien».
Kina kunne gjerne stige i gradene i den globale økonomiske verdikjeden, men ikke på bekostning av vestlig høyteknologisk industri. Kina kunne gjerne drive med produksjon av varer, men kunnskapen skulle forbli i Vesten, slik at alle ble vinnere. Men slik ble det ikke, ettersom realpolitikken stilte seg i veien. Med diverse former for kinesisk statlig drevet industripolitikk – som tvungne teknologioverføringer, skjulte barrierer til frihandel og import, skjulte subsidier og diverse import-substitusjonsprogrammer – fortrengte kinesisk industri sakte men sikkert den vestlige.
Skiftende maktbalanse: Kinas industrielle oppstigning og Vestens tilbakegang
Fra en andel på kun 8 prosent av verdens samlede industriproduksjon rundt årtusenskiftet da Kina ble med i Verdens handelsorganisasjon (WTO), er Kinas andel i 2024 på hele 30 prosent. På den andre siden av mynten – i en utvikling som negativt speiler den kinesiske – har vestmaktenes andel av verdens industriproduksjon falt dramatisk. Resultatet er at Kinas industriproduksjon nå er større enn USAs og Europas til sammen.
Spesielt ille har det vært for EU-landene: Fra 27 prosent av verdens industriproduksjon i 2000 til 15 prosent i 2024. Dette har bidratt til å gi utslag i svært laber europeisk økonomisk vekst siden årtusenskiftet, gitt EU-landenes posisjon som nettoeksportør av industrivarer. USA har sett en lignende utvikling: Fra 22 til 15 prosent, men som historisk nettoimportør av industrigoder og med sin finansielle og høyteknologiske økonomi, har amerikanerne klart seg mye bedre enn europeerne.
Med økt industrialisering, kom også kunnskapen, og innovasjonen i Kina har nå ikke bare tatt igjen Vesten, men i flere tilfeller også gått forbi, spesielt i Europa. EU-landene henger nå langt etter Kina i flere høyteknologiske økonomiske sektorer og utviklingen viser ingen tegn på å avta. Dette er best representert gjennom Europas manglende evne til å skape såkalte «enhjørningsbedrifter» – definert som «privateide oppstartsbedrifter som har en valuering på 1 milliard dollar eller mer». Av 1368 enhjørninger i verden i august 2023, var det kun 119 i Europa, mot 645 i USA og 302 i Kina.
Ikke i vår interesse
Gitt hvor mektig Kinas har blitt og landets stadig mer totalitære karakter, samt Beijings stadig mer aggressive oppførsel i internasjonal poltikk, burde konklusjonen være klar. Det har ikke vært i vestmaktenes realpolitiske interesse å følge en blind tro på nyklassisk økonomi og konseptet «forandring-gjennom-handel» i møtet med Kinas fremvekst.
For EU-landene spesielt – som er helt avhengige av en sterk industriell sektor for å opprettholde den høye levestandarden til sine innbyggere og kostbare sosiale velferdsprogrammer – har utviklingen vært en aldri så liten katastrofe. Det er lett å dra slutningen om at utarmingen av arbeidsklassen i Europa – og den resulterende økte sosiale uro – over de siste årene er direkte knyttet til denne utviklingen. Og det er ingen grunn til å tro at det blir bedre, heller tvert i mot. For nå kommer det kinesiske nådestøtet mot selve grunnpilaren i Europas industrielle økonomi: Bilindustrien.
Elektrisk sjokk fra Kina: Nå kommer nådestøtet mot bilindustrien
