Slik går forhandlingene mellom USA og Russland om krigen i Ukraina.
Russlands invasjon av Ukraina, som startet i februar 2022, er ikke en egen konflikt, men et ledd i Moskvas strategi for å gjenopprette sitt imperiale herredømme, slik president Vladimir Putin formulerte det i sin tale 21. februar 2022, der han begrunnet «Den spesielle militæroperasjonen» som et forsvar av «Russlands historiske enhet».
President Putins visjon, skissert i hans essay «Om den historiske enheten mellom russere og ukrainere» (på russisk Об историческом единстве русских и украинцев), publisert 12. juli 2021 og inkludert på listen over verk som alle medlemmer av de russiske væpnede styrker obligatorisk må studere, fokuserer på reintegreringen av Ukraina og Belarus i en sfære dominert av Russland, et konsept forankret i ideologien Russkij mir. I essayet hevder president Putin at russere og ukrainere, sammen med belarusere, er ett folk som historisk har vært kjent som «det trefoldige russiske folket». For å underbygge sin historiske og geopolitiske revisjonisme konkluderer Kreml-lederen med at russere og ukrainere deler en felles arv og skjebne, og han benekter Ukrainas eksistens som en uavhengig nasjon.
Det burde nå være klart for alle at den «spesielle militæroperasjonen» som har pågått i tre år, ifølge president Putin ikke kan få en endelig avslutning med bare erobringen av territorier i den ukrainske Donbass-regionen, som i dag har over sju millioner fordrevne, men med en klar og erklært anneksjon og underkastelse av hele Ukraina. Det strategiske målet ble eksplisitt formulert i president Putins tale på sikkerhetskonferansen i München i 2007, der han avviste den europeiske sikkerhetsarkitekturen etter den kalde krigen. Dette er en historietolkning og en posisjonering fra Den russiske føderasjonen som vestlige ledere undervurderte, idet de ikke forsto at den direktesendte talen faktisk utgjorde en åpen krigserklæring mot Vesten. En holdning som ble gjentatt i februar 2022, da han krevde at NATO skulle trekke seg tilbake til grensene før 1997.
Trumps administrasjons fredsdiplomati (ettergivenhetspolitikk)
Trump-administrasjonens jakt på «fred innen 24 timer», som skjulte en uakseptabel kapitulasjon for Ukraina og i stedet ble et midlertidig våpenhvileforslag mellom Russland og Ukraina, tar i økende grad form av en aksept og legitimering av Moskvas imperialistiske ambisjoner. De amerikanske diplomatiske anstrengelsene som fulgte etter at president Trump flyttet inn i Det hvite hus, ble satt i gang etter den «første» offisielle telefonsamtalen mellom de to «gamle vennene», som re-legitimerte den russiske presidenten som en pålitelig samtalepartner for USA. I dag er Istanbul-samtalene i stillstand, noe som ytterligere bekrefter at president Putin drøyer og manipulerer forhandlingene fordi han ikke ønsker fred.
Les også: Geopolitisk ekspert: – USA svekkes, men Kina og Russland svekkes raskere 🔒
Fredssamtalene mellom Washington og Moskva startet med umiddelbare og ensidige innrømmelser fra Det hvite hus, som kan oppsummeres i noen korte, men eksplosive punkter i USAs plan:
- En tilbakevending til grensene før 2014 defineres som et urealistisk mål, derfor må Russlands kontroll over Krim, annektert siden 2014, anerkjennes juridisk;
- Aksept av de facto-kontroll over de okkuperte områdene i de fire oblastene Donetsk, Luhansk, Zaporizjzja og Kherson;
- USA vil ikke støtte ukrainsk NATO-medlemskap som del av en forhandlet fred;
Umiddelbar suspensjon av økonomiske sanksjoner; - Tilbaketrekking av amerikanske styrker fra Europa, mens europeiske allierte overtar ansvaret for den konvensjonelle sikkerheten på kontinentet.
Til tross for disse innrømmelsene – kunngjort lenge før noen forhandling – sammen med Trump-administrasjonens forsøk på å delegitimere og isolere president Zelenskyj, har Kremls svar aldri indikert noen vilje til å inngå kompromisser om sine grunnleggende mål, som skal sikre prioritet for Russlands «strategiske sikkerhetsgarantier». I lys av mulighetene som åpner seg med president Trumps retur til Det hvite hus, har Russland fra et militært perspektiv tilpasset seg en langvarig konflikt og en krigsøkonomi, der 40 prosent av føderalbudsjettet er øremerket forsvar og sikkerhet. Putins strategi bygger i stor grad på forhandlingsteknikker som er trenerende, aggressive, preget av tvang, trusler og villedning – en metode kjent som en konfronterende forhandlingsstil.
Russland erstatter tapet av pansrede kjøretøy med en takt på 1 200 enheter i året, støttet av nasjonal produksjon og leveranser av kinesiske komponenter, samt våpen og mannskap fra Nord-Korea. Kinas rolle som leverandør av teknologi med dobbelt bruk, inkludert de mikrobrikkene som er avgjørende for russiske droner, økte med 30 prosent i 2024. I tillegg har FNs overvåkingsgruppe for Nord-Korea, bestående av 11 land, nylig lagt frem sin første rapport om «ulovlig samarbeid mellom Moskva og Pyongyang» i strid med internasjonale sanksjoner. En avtale om gjensidig strategisk bistand, undertegnet av presidentene Putin og Kim i 2024, har ført til at nordkoreanerne leverer 20 000 containere med militært utstyr til den russiske hæren, inkludert ni millioner artillerigranater og raketter, 100 ballistiske raketter og 14 000 soldater. Den mest interessante delen av dokumentasjonen gjelder hva Kim-regimet får i retur: luftvernsystemer, teknologi for elektronisk krigføring, data som kan forbedre missilenes treffsikkerhet – samt olje og penger. I tillegg kommer Irans levering av 2 400 droner til Russland i 2024, ifølge en rapport fra det amerikanske forsvarsdepartementet publisert i februar 2025.
Les også: Ukraina: Nord-Korea på Russlands side 
Denne internasjonale støtten, kombinert med eksportinntekter utenom energi – særlig gjennom handel med India og Tyrkia – gjør det mulig for Russland å opprettholde sitt militærindustrielle kompleks. Videre, mens EUs sanksjoner forsøker å isolere Russland, kan partnerskap som Ungarns med land som Kasakhstan og Usbekistan – hvor russiske forretningsinteresser står sterkt – utilsiktet åpne nye fluktveier for Moskva. «Triangelet Budapest–Astana–Tasjkent» er kanskje ikke i seg selv anti-europeisk. I praksis skaper det likevel parallelle økonomiske strukturer som kan redusere det vestlige presset. Risikoen er at Ungarn, i sin jakt på en suveren økonomisk strategi, ender opp med å begunstige nettopp de kreftene EU forsøker å holde i sjakk. Dette omfattende nettverket av allianser, og den logistiske, teknologiske og militære robustheten det gir, styrker Moskvas kapasitet på slagmarken, undergraver effekten av vestlige sanksjoner og lar Russland styre tidslinjen for en eventuell våpenhvile eller fredsavtale.
Samtidig settes Ukrainas evne til å opprettholde motstanden på en hard prøve av USAs nye utenrikspolitiske doktrine, både militært og økonomisk. Til tross for 75 milliarder dollar i militær støtte som er mottatt siden invasjonen i 2022, er Ukrainas forsvarslinjer og byer i disse ukene utsatt for et press som aldri før. FNs utviklingsprogram (UNDP) påpekte i sin rapport fra januar 2025 at 14,6 millioner ukrainere – det vil si 40 prosent av befolkningen – trenger humanitær hjelp.
Trump-administrasjonens forslag til våpenhvile, deriblant territoriale innrømmelser og ukrainsk nøytralitet, adresserer ikke et annet strategisk mål for Moskva: å svekke og bryte ned NATO.
Desinformasjonskampanjen og den hybride krigføringen mot samholdet mellom NATO-medlemmene viser seg tydelig i dataangrepene, som økte med 45 % i 2024. Russlands invasjon av Georgia i 2008, fordømt av FNs generalforsamling i september samme år, og anneksjonen av Krim i 2014, beskrevet i FNs rapport fra mars 2014, fungerer som presedenser for landets strategi med sekvensielle hybride konflikter for å destabilisere NATOs østflanke. Det finske instituttet for internasjonale relasjoner (FIIA) påpekte i sin rapport fra januar 2025 at Helsingfors og de baltiske hovedstedene anser Russlands handlinger som en direkte trussel, og Estland rapporterte en økning på 20 % i provokasjoner ved grensen til Russland i 2024, ifølge tall fra landets forsvarsdepartement.
Å forstå den historiske konteksten for Russlands imperialistiske ambisjoner er avgjørende. Den historiske analysen fra 2023, utarbeidet av det russiske vitenskapsakademiet, koblet president Putins ideologi til Romanov-dynastiets ekspansjonspolitikk, som i 1914 omfattet 17 % av verdens landareal. Denne kontinuiteten er tydelig i Russlands nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2022, som prioriterer «historiske territorier» og avviser vestlige liberale modeller. Kremls narrativ, styrket av statlige medier og videreformidlet globalt gjennom et mektig propagandanettverk, framstiller Ukraina-konflikten som et forsvar mot Vestens innringing av Moder Russland, verdens klart største stat med et areal på 17 098 242 km².
Les også: Russlands hær har lært – og blitt farligere siden krigens begynnelse 🔒
Trump-administrasjonens forslag, som innebærer territoriale innrømmelser og ukrainske nøytralitetsavtaler for å tilfredsstille Moskvas ambisjoner og gjøre Russland til en pålitelig partner eller til og med alliert, overser også det russiske innenrikspolitiske landskapet og president Putins behov for å beholde makten. En meningsmåling fra Levada-senteret i mars 2025 (forutsatt at en meningsmåling blant en befolkning som risikerer fengsel for den minste form for dissens, i det hele tatt kan regnes som troverdig) viste at 68 % av russerne støtter krigen mot Ukraina. Dette resultatet skyldes undertrykking, statlig propaganda og nylig også økonomisk stabilitet, der reallønningene og utbetalingene til familiene til soldater som er rammet ved fronten økte kraftig i 2024. Denne interne konsolideringen, kombinert med en økning på 25 % i utgifter til indre sikkerhet, beskytter og stabiliserer president Putins makt mot intern motstand og reduserer virkningen av vestlig økonomisk press.
De geopolitiske konsekvensene av en ettergivenhetspolitikk overfor Russland, oppnådd gjennom alvorlige innrømmelser, er åpenbare. En russisk politisk seier i Ukraina ville oppmuntre til ytterligere aggresjon, frykter Polens forsvarsdepartement og alle regjeringene i de baltiske og tidligere sovjetiske landene, som i mars 2025 meldte om en økning på 15 % i russiske militærøvelser nær sine grenser. I tillegg kan en svekkelse av NATO, forårsaket av en reduksjon i USAs militære tilstedeværelse og kapasitet i Europa, ytterligere destabilisere europeisk sikkerhet og internasjonal handel, ettersom 12 % av det globale BNP er knyttet til transatlantisk sikkerhet.
Trump-administrasjonens tilnærming, som vektlegger raskt diplomati, ignorerer alle disse nøkkelfaktorene og de geopolitiske interessene til sine allierte. USAs press på Kyiv for å godta en våpenhvile, inkludert forslaget om en demilitarisert sone, innebærer en risiko for at Ukraina må gi fra seg 20 prosent av sitt territorium, ifølge det ukrainske utenriksdepartementet. Slike innrømmelser vil legitimere og styrke den russiske strategien, og erfaringene fra Minsk-avtalene i 2014 – som ifølge FN ikke klarte å stanse fiendtlighetene – viser hvor farlig det er å velge ettergivenhet som løsning.
Enhver avtale som inngås for å stanse Russlands krig, vil utfordre den sikkerhetsordningen som har vært gjeldende siden 1945, med direkte konsekvenser for Europa. Dette vil igjen gi globale økonomiske ringvirkninger og påvirke investeringene i forsvaret av NATOs østflanke, hvor 65 prosent i dag er rettet mot å demme opp for Russland. Uten en politisk og strategisk kursendring i Europa – som anerkjenner trusselen fra Moskvas imperialistiske ambisjoner – vil forsøkene på våpenhvile forbli ineffektive og forlenge en krig som allerede har kostet over én million drepte og sårede, ifølge FNs høykommissær for menneskerettigheter i februar 2025
Europeiske strategiske svar: mobilisering av en koalisjon av villige
Storbritannias, Tysklands og Frankrikes strategiske svar på den pågående krigen mellom Russland og Ukraina – i kjølvannet av Trumps nye utenrikspolitikk – gjenspeiler en samordnet innsats for å styrke Europas sikkerhetsarkitektur i en tid der USAs tilbaketrekning blir stadig tydeligere. Storbritannias forsvarsdepartement bevilget i Defence Command Paper fra mars 2025 87,1 milliarder pund til forsvar i 2025–26 for å nå NATO-målet om å bruke 2,5 % av BNP innen 2027. Dette budsjettet finansierer også utplasseringen av 7 500 britiske soldater på NATOs østflanke, slik det ble bekreftet i Storbritannias Strategic Defence Review fra januar 2025, hvor 2 000 av troppene er spesielt tiltenkt en mulig overvåking av våpenhvilen i Ukraina.
Les også: NUPI-forsker: – Kun Frankrike og Storbritannia kan lede Europa til strategisk autonomi 🔒
Også Tyskland styrker sine militære kapasiteter drastisk. Bundeswehrs budsjett for 2025, godkjent av Forbundsdagen i desember 2024, er på 73,5 milliarder euro, en økning på 9,8 % fra 2024. Oppdateringen av regjeringens Zeitenwende-politikk fra mars 2025 understreker viktigheten av å overføre 35 000 soldater til Litauen innen 2026. Dette er et direkte svar på russiske provokasjoner, deriblant 1 200 luftromskrenkelser registrert ved NATOs grenser i 2024, ifølge EUs cybersikkerhetsbyrå (ENISA).
Frankrikes bidrag, beskrevet i loven om militærprogrammering fra januar 2025, bevilger 47,2 milliarder euro for 2025, hvorav 10 milliarder går til modernisering av landets Rafale-jagerfly og utplassering av 1 500 soldater i Romania som del av NATOs forsterkede fremskutte tilstedeværelse.
Det europeiske samholdet vises ytterligere gjennom EU-kommisjonens forsvarsindustrielle strategi fra mars 2025, som foreslår felles anskaffelser for 800 milliarder euro innen 2030 for å redusere avhengigheten av amerikansk militær støtte. I april 2025 forpliktet Den europeiske investeringsbanken (EIB) 200 milliarder euro til å finansiere dette initiativet, med prioritet til teknologi med dobbelt bruk, som droner, som ifølge Det europeiske forsvarsbyrået (EDA) utgjorde 22 % av EUs forsvarsutgifter i 2024.
I tillegg koordinerte Storbritannia, Tyskland og Frankrike godkjenningen av EUs 15. sanksjonspakke, vedtatt i februar 2025, som retter seg mot 82 russiske enheter og 56 personer og fryser ytterligere 45 milliarder euro i eiendeler, ifølge EUs utenrikstjeneste (EEAS).
Trusselen om en opptrapping
1. juni 2025, få timer før fredssamtalene i Istanbul, ødela «Operasjon Spider Web» 41 strategiske fly på fire flybaser opptil 4 000 km fra Ukraina. Aksjonen reduserte Russlands evne til å projisere makt globalt, gjennomføre kjernefysiske angrep og opprettholde sin samlede militære stilling i Eurasia. Nå ventes russisk gjengjeldelse, noe også president Trump varslet etter en telefonsamtale med sin russiske motpart. Til tross for at droner fra Kyiv også traff en base for ballistiske ubåter, og at 22 fartøy i Svartehavsflåten er gått tapt siden krigens start, har den russiske marinen fortsatt meget høy operativ kapasitet og utgjør en alvorlig trussel mot maritim sikkerhet.
President Volodymyr Zelenskyj, som tok på seg ansvaret for angrepet, sa nylig at «krigen må bringes dit den kom fra, til Russland». Kreml mener imidlertid at Ukraina ikke har planlagt Operasjon Spider Web alene, og peker på en mulig rolle for Storbritannia og de baltiske landene.
Europeisk strategisk autonomi er en prioritet
German Marshall Fund påpekte i april 2025 at nær samtlige polske og baltiske forsvarsplanleggere venter økt russisk provokasjon de neste to årene. De viste til 1 800 hybride angrep i 2024, blant annet sabotasje av kritisk infrastruktur, ifølge ENISA – en utvikling som kan utløse artikkel 5 i NATO.
En YouGov-måling i Storbritannia (mars 2025) viste 62 % støtte til høyere forsvarsutgifter, drevet av frykt for russisk aggresjon. I Tyskland viste en Allensbach-undersøkelse (april 2025) 55 % støtte til å utplassere styrker på NATOs østflanke, mens 38 % bekymret seg for økonomiske kostnader. En IFOP-måling i Frankrike fra februar 2025 viste at 59 % støttet militærhjelp til Ukraina, mens 47 % var imot å sende egne soldater – et tegn på en utbredt forsiktighet mot militær opptrapping. ECFR-rapporten fra mai 2025 understreket at europeisk enhet avhenger av å balansere slike hjemlige hensyn med strategiske krav; Eurobarometer (januar 2025) viste at 72 % av EU-borgere fortsatt støtter å hjelpe Ukraina.
Les også: – Uten økte forsvarsutgifter kan USA vende ryggen til Europa 🔒
Omplasseringen av 40 000 russiske soldater fra Syria til Nord-Afrika etter Assads fall (desember 2024) styrker Russlands posisjon i det utvidede Middelhavsområdet. Den norske etterretningstjenesten rapporterte i februar 2025 en 30 % økning i russisk ubåtaktivitet i det nordlige Atlanterhavet, noe som også truer undersjøiske kabler som bærer 95 % av verdens internett-trafikk. Ifølge estisk etterretning registrerte de baltiske statene 2 300 grensehendelser i mars 2025 – en økning på 25 % sammenlignet med 2023 – noe som tyder på at Russland prøver å teste NATOs besluttsomhet. Risikoen for en større konflikt er reell, og europeisk beredskap krever nødvendige investeringer.
EUs strategiske kompass, supplert av «Joint White Paper for European Defence Readiness 2030» (publisert 19. mars 2025), tar sikte på å etablere en hurtigreaksjonsstyrke på 50 000 soldater innen 2027. Ifølge Det europeiske forsvarsbyrået skal Frankrike bidra med 15 000 soldater og Tyskland med 12 000. Storbritannias Global Combat Air-program avsetter 5,5 milliarder pund (april 2025) til utvikling av sjettegenerasjons kampfly sammen med Japan og Italia for å sikre luftoverlegenhet.
Samspillet mellom militære, økonomiske og diplomatiske tiltak viser Europas vilje til å motvirke russisk aggresjon uten å trigge ytterligere opptrapping. NATOs østflanke huser nå rundt 140 000 soldater, en økning på 35 % siden 2022, mens Polens forsvarsdepartement har økt antallet HIMARS-systemer fra USA med 20 %.
Italias rolle
Etter president Trumps beslutning om å innlede ensidige forhandlinger med Russland, og det påfølgende sammenstøtet i Det ovale kontor med president Zelenskyj, tok Frankrike, Storbritannia og Tyskland initiativ til en europeisk koalisjon som skal gi Ukraina sterkere sikkerhetsgarantier.
Meloni-regjeringens prioritering av båndene til Washington fremfor EU har skapt spenninger blant sentrale europeiske partnere. Selv om Italia opprettholder gode relasjoner med USA, bør landet styrke sin geopolitiske tyngde i «koalisjonen av villige» og dermed i Europa. Toppmøtet mellom statsminister Giorgia Meloni og president Emmanuel Macron peker i samme retning, og markerte en ny tilnærming mellom de to lederne. Møtet – som ble tatt initiativ til av Frankrike – hadde også som mål å samle Europa i møte med frykten for at president Trump vil trekke seg tilbake fra Europa og NATO, en strategi Det hvite hus ikke har lagt skjul på de siste månedene, og som kan komme til et vendepunkt under toppmøtet i Haag 24.–25. juni.
Toppmøtet mellom Frankrike og Italia kan dermed avslutte Italias politiske isolasjon i enkelte europeiske partnerskap og styrke landets geopolitiske og økonomiske rolle i et svært krevende og farlig internasjonalt landskap.
