Kan NATO-alliansen effektivt motvirke fremtidige geopolitiske utfordringer og konflikter i Europa ved ta inn Ukraina som et fullverdig medlem?
I en kronikk publisert av Project Syndicate, diskuterer Yuriy Gorodnichenko og Ilona Sologoub hvorfor det er avgjørende at NATO-landene benytter det kommende toppmøtet i Washington til å forplikte seg til Ukrainas inntreden i alliansen. Forfatterne, førstnevnte professor i økonomi ved University of California, Berkeley og sistnevnte redaktør i VoxUkraine, argumenterer kraftfullt for at en unnlatelse av å tilby en klar tidslinje for Ukrainas medlemskap ville være en invitasjon til ytterligere aggresjon, noe som ville styrke Russlands president Vladimir Putins ambisjoner.
Gjennom kronikken blir det tydelig at NATOs tidligere utvidelser har spilt en sentral rolle i å avskrekke aggresjon og sikre medlemslandenes trygghet. Det historiske perspektivet som trekkes frem, viser hvordan alliansens grunnleggelse var ment å forebygge konflikter lik de som førte til to verdenskriger. Gorodnichenko og Sologoub minner om at NATOs evne til å avskrekke har vært avgjørende, og at enhver tvil om alliansens forpliktelser mot nåværende eller fremtidige medlemmer har oppmuntret til aggresjon, spesielt fra Russland.
Les også: Valget i Russland: Geopolitisk statusrapport, del 1: Krigen i Ukraina
Forfatterne peker på 2008-toppmøtet i București som et vendepunkt, hvor NATOs manglende engasjement for Ukraina og Georgia førte til direkte konsekvenser, inkludert Russlands invasjon av Georgia samme år. Dette trekkes frem som et bevis på farene ved å nøle. Videre forklarer de hvordan Russlands senere annektering av Krim i 2014 og invasjonen av Ukraina i 2022 er direkte utfall av manglende klarhet og handling fra NATOs side.
Ved å inkludere Ukraina i NATO, kan alliansen ifølge kronikkforfatterne kaste vekt bak sin forsvarsvilje og vise en klar motstand mot ytterligere russisk ekspansjon. Ukraina, med sin erfaring og motivasjon fra den pågående konflikten med Russland, beskrives som en kritisk brikke som kan styrke NATOs militære kapabiliteter betydelig. Gorodnichenko og Sologoub understreker at å innlemme Ukraina ikke bare ville forsterke alliansens østflanke, men også sende et uforsonlig signal til Kreml om at videre aggressiv adferd vil møte sterk motstand.
Kronikken avslutter med en refleksjon over den bredere geopolitiske situasjonen, hvor forfatterne advarer om at Russlands nåværende krigføring mot Ukraina ikke bare er en regional konflikt, men en del av en større strategi for å undergrave NATO og den vestlige ledede verdensordenen. De advarer om at uten en rask og besluttsom handling, kan Europas sikkerhetsarkitektur og fremtid stå på spill.
Gorodnichenko og Sologoub argumenterer for at Ukrainas medlemskap i NATO er svært viktig for å bevare fred og stabilitet i regionen, og for å forhindre at historien gjentar seg i en ny konflikt.
