President Trumps beslutning om å unilateralt sette amerikansk militærhjelp til Ukraina på pause, er en katastrofal beslutning, som, hvis ikke den blir omgjort, kommer til å henge over USA som en geopolitisk mørk skygge langt inn i fremtiden.
Etter søndagens bøllete og foruroligende oppførsel mot Ukrainas president Volodomyr Zelenskyj i Det hvite hus, har USAs uberegnelige president, Donald Trump, nå besluttet å sette all militærhjelp til Ukraina på pause. Målet er å tvinge «Zelenskyj til å engasjere seg i fredssamtaler med Russland for å få slutt på krigen som har vart i over tre år.»
Om dette ikke er for å straffe Zelenskyj for å ikke servilt krype langs gulvet under den oppsiktsvekkende seansen i Det ovale kontor søndag, kan det være at Trump på død og liv skal leve opp til valgkampanjeløftet sitt. Washingtons nye Solkonge lovte å få slutt på krigen mellom Ukraina og Russland innen 24 timer, eller 100 dager, som Trump modererte seg til, etter at han offisielt tiltro som USA 47. president.
Som en selverklært forhandlingsmester vil det gå på egoet løs om han ikke klarer å innfri sine løfter om en rask fredsavtale til det amerikanske elektoratet for å bevise sin genialitet i USA og til resten av verden. Han ser trolig også for seg å bli belønnet med Nobels fredspris for handlingen. USAs president virker derfor nå villig til å gi Putin store konsesjoner for å på død og liv få til en fredsavtale innen den kunstige tidsfristen han har satt seg selv.
Å gi store konsesjoner til Putin uten å kreve noe konkret tilbake vil derimot bli ansett som svakhet, og invitere til nye aggresjoner – ikke bare fra Russlands sterke mann, men også hans andre diktatorvenner, i fremtiden. I geopolitikkens nådeløse verden fører alltid svakhet til at predatorene ser sitt snitt til å fortære de mindre når anledningen byr seg.
En katastrofal krig, men først og fremst for Russland
Uten å påstå å vite hvordan denne krigen kommer til å ende, kan det uansett sies med sikkerhet at den ikke går som Putin hadde planlagt. Etter den mislykkede innledende fullskala-invasjonen og tilbaketrekningen etter støtet møt Kyiv tidlig i 2022, beordret Putin hæren sin i april samme år til å erobre Donbass innen tre måneder. Nå, snart 3 år senere, har fortsatt ikke den russiske hæren klart å gjennomføre ordren.
Les også: JD Vance har helt rett
Uten å spekulere i hvor lenge den russiske krigsmaskinen eventuelt kan holde ut, burde det uansett være klart dagens situasjon på slagmarken tærer uforholdsmessig mer på ressursene til den russiske staten enn den vestlige alliansen. George Barros, senioranalytiker ved tenketanken Institute for the Study of War, mener at det kun vil bli verre og at det derfor vil være en tabbe å tvinge frem en ufordelaktig fredsavtale nå:
«Vi kan oppnå en langt bedre avtale jo lenger vi holder ukrainerne i kampen, og det handler ikke bare om at USA støtter dem, men også at europeerne fortsetter å holde dem gående. Vi har nådd et punkt hvor hver dag teller – jo lenger vi presser russerne mot dette vanskelige hjørnet, desto nærmere kommer de en kritisk situasjon.»
Det kan godt være at Barros er overoptimistisk i sin analyse, men det forandrer ikke de underliggende faktorene i denne krigen. Den er mye mer kostbar for Russland, en diktatorisk imperialistmakt og en stor amerikansk geopolitisk motstander, enn den er for USA. Alle kriger er kostbare, men denne krigen koster USA betraktelig mindre enn så å si alle de større konfliktene som landet har vært involvert i siden andre verdenskrig.
Så langt har denne krigen kostet amerikanerne anslagsvis 175 milliarder dollar. Dette utgjør kun 3,3 prosent av kostnadene til USAs mislykkede kriger i Afghanistan og Irak, som til sammen har en prislapp på svimlende 5,2 billioner dollar. Ukraina er også villig til å betale det eneste USA virkelig mangler – menneskeliv – for å forsvare seg mot Russland. Krigen bidrar derfor til å svekke en stor amerikansk geopolitisk rival til en relativ lav pris sett fra et amerikansk perspektiv, både i finansielle og menneskelige termer.
I tillegg har denne krigen også endelig tvunget europeerne til å ta forsvar på mye større alvor. Jo lenger den pågår, jo mer prekært vil det være for de europeiske landene å ruste opp sine væpnede styrker – denne gangen med stor støtte i sine befolkninger – som er fordelaktig for USA. I tillegg støtter majoriteten av den amerikanske befolkningen å fortsette støtten til Ukraina, så den innenrikspolitiske kostnaden ved å fortsette de militære hjelpepakkene er minimal.
Det er styrke som gjelder
På tross av disse faktorene, virker det som Trump er fast bestemt å levere sitt bombastiske valgløfte – koste hva det koste vil – for å pleie sitt ego gjennom å bevise til omverden at han er verdens beste avtalemaker. Men slik han holder på nå, virker dette ser ut som en ren kapitulasjon for Putin, som i prinsippet ikke ville måtte gjøre noen konsesjoner.
Les også: En ny transatlantisk pakt? Hvordan innvandringsreform kan redde alliansen
President Trump angrep ofte presidentene Obama og Biden for å være svake overfor Russland, og mente at deres svakhet innbød til Russlands angrep på Ukraina. Nå forsøker han i realiteten å presse Ukraina til å akseptere en ufordelaktig avtale mot landets vilje og Europas ønsker, noe som i realiteten vil være en stor innrømmelse overfor Putin. En dårlig eller svak avtale vil ikke dempe Russlands aggresjon, men tvert imot oppmuntre til ytterligere angrep i fremtiden – ikke bare mot Ukraina, men også andre land i den postsovjetiske sfære.
Dette handler heller ikke bare om Ukraina, den postsovjetiske sfære og Russland, men vil også har globale geopolitiske konsekvenser, spesielt i Øst-Asia. Når amerikanernes erkerival, Kina, ser at Trump ikke har appetitten til å stå løpet ut i Ukraina, som tross alt er en relativt billig konflikt sett med amerikanske øyne, hvordan skal ta amerikanerne stå løpet ut i en potensiell konflikt over Taiwan?
USAs strategi i Øst-Asia er nettopp å avskrekke Kina fra å noen gang ville forsøke en invasjon av Taiwan, gjennom såkalt «troverdig avskrekking». Dette innebærer å signalisere at en reaksjon på en eventuell aggressiv handling vil være både troverdig og tilstrekkelig alvorlig. En sentral del av konseptet er derfor at Kina må tro at USA er villig til å påføre seg selv store kostnader – finansielle, militære og menneskelige – for å forhindre en kinesisk invasjon av øya.
Hvis ikke USA klarer å stå løpet ut i krigen i Ukraina og gir Putin store konsesjoner uten å kreve noe tilbake, er signaleffekten at militærmakt lønner seg, og at USA ikke er villig til å ta på seg kostandene for å forsvare sine venner mot sine større naboer. Derfor, når Xi ser mot Ukraina og ser at USA under Trump 2.0 kaster Kyiv til ulvene for en brøkdel av hva det ville kostet å forsvare Taiwan mot en kinesisk invasjon, vil han trekke den konklusjonen at maktbruk fungerer – og at USA ikke vil være villig forsvare Taiwan når den tiden kommer.
Europa har mistet plassen ved bordet – nå står det på menyen 🔒
