Filmen Trollmannen fra Kreml forsøker å skildre maktens innerste kretser i Russland gjennom øynene til en strateg som blir arkitekten bak et autoritært system. Resultatet er en politisk thriller som har utløst sterk faglig kritikk for å gi et forenklet og til dels misvisende bilde av russisk maktutøvelse.
Trollmannen fra Kreml er en politisk thriller regissert av Olivier Assayas, basert på romanen av Giuliano da Empoli fra 2022. Handlingen følger Vadim Baranov (Paul Dano), en tidligere TV-produsent som etter Sovjetunionens sammenbrudd blir en sentral rådgiver i den russiske maktsfæren. Med strategisk teft og medieteknisk innsikt bidrar han til å løfte en tidligere KGB-offiser, Vladimir Putin (Jude Law), frem som landets ubestridte leder.
Baranov utvikler seg gradvis til en maktens skyggeskikkelse – en arkitekt bak kulissene som former Putin til et symbol på autoritet og frykt. Kreml fremstilles som et politisk teater der manipulasjon, desinformasjon og løgn brukes systematisk for å bygge og vedlikeholde et ønsket maktbilde. Over tid går det likevel opp for Baranov at systemet han har bidratt til å skape, ikke lar seg kontrollere. Han trekker seg tilbake, ute av stand til å rette opp konsekvensene av sitt eget arbeid.
Kritikk fra fagmiljøene
Etter premieren har filmen møtt betydelig motbør, særlig for sin politiske framstilling av Russland. Flere forskere og Russland-eksperter har advart mot filmens budskap. Blant dem er Anna Colin Lebedev, spesialist på postsovjetiske samfunn, som omtaler filmen som «farlig».
Hun mener problemet ikke ligger i det kunstneriske håndverket, men i filmens politiske effekt. Ifølge Lebedev gir filmen et fordreid bilde av Russland som ikke samsvarer med virkeligheten, og derfor kan villede publikum.
Et forenklet bilde av Kreml
I Trollmannen fra Kreml framstår Kreml som en allmektig og strengt hierarkisk institusjon, der befolkningen er passive mottakere av makt, og rådgivere kun fungerer som statister rundt en leder med full kontroll. Selv om rollefigurene er fiktive, er de tydelig inspirert av virkelige personer, og det bidrar til å utviske ut skillet mellom diktning og virkelighet.
Les også: Russlands fremtid: Mellom sivilisasjon og stormaktsambisjon 🔒
Anna Colin Lebedev hevder at dette står i skarp kontrast til hvordan makten faktisk fungerer i Russland. Hun beskriver systemet som en skjør balanse, der Kreml kontinuerlig må forhandle med og belønne ulike grupper for å sikre støtte og stabilitet. Dette komplekse samspillet er fraværende i filmen, som i stedet gir inntrykk av et monolittisk og fullt ut kontrollert regime.
Historien som glipper
Også Jean-Robert Raviot, professor i russiske og postsovjetiske studier, har rettet kraftig kritikk mot filmen. I et innlegg på Facebook anklager han Assayas for å omskrive historien og forenkle virkeligheten på en måte som undergraver den historiske sannheten.
Raviot påpeker at filmen fremstiller maktutøvelsen som nærmest friksjonsfri, der kriser, interne konflikter, nederlag og personlige tragedier aldri får reell betydning. Ifølge ham skaper det en kunstig virkelighet som til slutt overskygger den faktiske historien.
Mellom fiksjon og politisk risiko
Kritikerne advarer om at filmen, ved å utelate konflikter og svake punkter i det postsovjetiske Russland, bidrar til å forenkle og nesten mytologisere makten. Dermed forsvinner den politiske kompleksiteten som preger virkeligheten, til fordel for en strømlinjeformet fortelling som kan tolkes som en indirekte legitimering av autoritært styre.
Trollmannen fra Kreml skuffer mange fagfolk nettopp fordi den ikke utnytter den reelle historien om russisk maktutøvelse som i seg selv er dramatisk cnok. Intriger, maktkamper og politiske omslag er det ingen mangel på i Kreml. Filmen bør derfor først og fremst sees som det den er: En fiksjon inspirert av virkelige personer og hendelser, og ikke som en pålitelig skildring av Russlands politiske virkelighet.
