USA trenger ikke bekymre seg mye for den kinesiske hangarskipsflåten, men det finnes andre forhold å vurdere.
Kina sjøsatte nylig sitt tredje hangarskip, et 80 000 tonn tungt kjempefartøy kalt Fujian. The New York Times beskrev dette som et tegn på Kinas økende marineambisjoner. «Kinas nyeste og mest avanserte hangarskip, Fujian, ble offisielt satt i tjeneste denne uken, kunngjorde landets militære fredag, noe som bringer Beijing enda et steg nærmere målet om å matche amerikansk sjømilitær styrke i regionen,» skrev avisen om det kinesiske fartøyet som i størrelse ligger nær amerikanske hangarskip, som alle er på rundt 100 000 tonn. Fujian skiller seg også ut som det første kinesiske hangarskipet med elektromagnetisk katapult. Alle de kinesiske hangarskipene er dieseldrevne, noe som begrenser rekkevidde og kapasitet sammenlignet med de amerikanske, som alle er atomdrevne.
På én måte er Fujian faktisk et tegn på Kinas økende ambisjon. Hangarskipsoperasjoner er ikke småtteri. Amerikanerne, britene og franskmennene er de eneste som uten avbrudd har drevet hangarskipsflåter fra slutten av andre verdenskrig til i dag. Selv om kvaliteten og slagkraften varierer, finnes det ingenting i sjøkrig som er en tydeligere maktdemonstrasjon enn å plassere grå kolosser på over 40 000 tonn—som kan sende opp dusinvis av fly i løpet av minutter—rett utenfor en annen stats kyst.
Les også: Sjøslaget om Midway (4.–5. juni 1942) – vendepunktet i Stillehavet 🔒
I tidligere tider med stormaktsrivalisering vant den side som mestret hangarskipsoperasjoner. Sjøforsvaret til både Det tyske keiserriket og Nazi-Tyskland ble fullstendig utklasset av den britiske hjemmeflåten. Bismarck, stoltheten i Kriegsmarine, ble omringet og senket i en av de mest markante hevnaksjonene i moderne maritim krigføring. Den britiske østre flåten ble utslettet av japanske bombefly i Singapore. Japan ble deretter selv knust av den amerikanske hangarskipsflåten ved Leytebukta og Midway. Under den kalde krigen klarte russerne aldri å mestre bygging og drift av hangarskip i større skala, og vendte til slutt tilbake til asymmetrisk makt og en balanse basert på atomubåter.
Det er naturlig at den voksende kinesiske marinen skaper uro blant dem som driver krigsspill og simuleringer i Langley og Arlington. Men man må være forsiktig med å overdrive trusselen som ligger i Kinas «tre hangarskip-problem». Det vil ta kineserne mange år å mestre hangarskipsoperasjoner på en måte som kan gi dem fordeler i en konflikt. Man bør ha i mente at til enhver tid vil omtrent en tredjedel av kapitalfartøyene i en havgående marine være ute av drift på grunn av vedlikehold eller reparasjoner. USA har for eksempel maksimalt fire hangarskip operative til enhver tid, mens resten ligger i havn eller gjøres klare til å seile. Det samme gjelder alle store mariner. De som ikke klarer å håndtere dette på egen hånd, låner ofte eskortefartøy fra allierte. Den britiske hangarskipsflåten seiler for eksempel jevnlig med skip fra Canada, Australia, New Zealand og tidvis Nederland.
Den kinesiske marinen vil møte nøyaktig samme utfordring. Hangarskipene og eskortefartøyene Kina opererer er heller ikke kampprøvd. Det er én ting å seile en flåte for å vise flagget i omstridte farvann. Det er noe helt annet å møte ild fra en jevnbyrdig rival. Den samme logikken som taler mot å sende amerikanske flåtestyrker inn i et «områdenektelse»-miljø i Stillehavet, gjelder også for en kinesisk flåte som opererer under lignende forhold. Skip synker. Jo større et skip er, desto større er sjansen for å treffe det med langtrekkende våpen. Billige sverm-våpen kan overvelde enorme og kostbare plattformer. Krigens logikk er uforandret.
Les også: Mahan vs Corbett – Forløperne til moderne maritim strategi 🔒
Det ene området hvor amerikanske beslutningstakere bør være varsomme, er den rene matematikken i kinesisk arbeidskraft og produksjonskapasitet. Hvis Beijing har bestemt seg for imperialisme og erobring, kan de sette millioner av mennesker i arbeid til svært lav kostnad. Utfordringen USA står overfor, er derfor todelt: antallet arbeidere og prisen på arbeid. Amerikanerne har verken arbeidskraften til å konkurrere med kinesisk produksjon, eller viljen til å arbeide for kinesiske lønninger. USA sto historisk ikke overfor et tilsvarende problem i rivaliseringen med Tyskland (på grunn av lavere arbeidskostnader, større befolkning og allierte partnere) eller Sovjetunionen (på grunn av enormt teknologisk forsprang, markedsøkonomiens insentiver til innovasjon og, igjen, allierte partnere).
Kina er en helt annen utfordring på grunn av landets størrelse. Hvis USA bestemmer at rivaliseringen med Kina skal være århundrets altoverskyggende spørsmål—noe som slett ikke er gitt—vil kursen måtte innebære en kombinasjon av omfattende lokal opplæring av amerikansk arbeidskraft gjennom samarbeid mellom stat og næringsliv, tilførsel av utvalgt talent fra hele verden, og en form for tilbakeføring eller nærflytting av industri og råvarer. Den andre muligheten er å unngå rivalisering helt og holdent og innføre en slags de facto G2-modell for å romme Kinas ekspanderende ambisjoner, på liknende vis som Storbritannia aksepterte fremveksten av Teddy Roosevelts Amerika.
Til syvende og sist er dette politiske valg. Men dagens system, med massiv import av utenlandsk arbeidskraft uten lokal kompetansebygging eller talentutvikling, er en blindvei uansett. Rivaliseringen med Kina handler først og fremst om amerikansk velstand; å telle tonnasje i marinen er en mangelfull måte å forstå dette på.
