Onsdagens «toll-U-sving» mot alle land bortsett fra Kina viser at Trumps drastiske økonomiske tiltak først og fremst handler om å adressere Beijings destabiliserende rolle i den globale økonomien. Alt annet er støy som må filtreres bort.
Beijing har lenge fremmet en økonomisk politikk som favoriserer industriproduksjon og undertrykker privat forbruk. Den totalitære kommuniststaten har i praksis subsidiert sin industrielle sektor – spesielt eksportbedrifter og høyteknologisektoren – på bekostning av husholdningenes og den private sektorens kjøpekraft.
Denne politikken har utvilsomt vært en svært vellykket utviklingsmodell for å modernisere og industrialisere landet. Global industri har blitt konsentrert i Kina på grunn av kunstig gunstige produksjonsforhold, noe som har ført til at prisene på en rekke kinesisk-produserte industrivarer har blitt holdt nede.
Kinesisk industri har derfor fått et urettferdig konkurransefortrinn globalt. Tallene taler for seg selv: Globalt, i 2023, utgjorde industriproduksjon i gjennomsnitt rundt 16 %, mens andelen i Kina, EU og USA var på henholdsvis 28 %, 14,63% og 10,2 %. Til sammenligning nådde Japan i sin tid – en økonomi som også slet med industriell overkapasitet – en topp på 27 %.
Men denne politikken har bidratt til å fortrenge den industrielle sektoren i landets handelspartnere, spesielt i de demokratiske, industrialiserte økonomiene, og har dermed store negative konsekvenser. USAs og Europas relative avindustrialisering, som skjøt fart etter årtusenskiftet, kan derfor knyttes direkte til Kinas økonomiske fremvekst, særlig etter at landet ble med i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001.
Trumps siste tollsatser, som i stor grad retter seg mot Kina, handler derfor først og fremst om å få slutt på en ubalansert og ustabil global økonomisk orden – og det med god grunn. Men når det amerikanske markedet nå stenges for kinesiske industriprodukter, vil disse – som vann – ta veien med minst motstand og skylle inn over europeiske markeder som en flodbølge.
Dersom ingenting blir gjort, kan dette få katastrofale følger for europeisk industri. Og det eneste EU kan gjøre for å beskytte seg mot det som i praksis er økonomisk dumping på et astronomisk nivå, er å heve tollmurene betydelig mot Kina for å skjerme egen industri mot urettferdig konkurranse.
Les også: Finansprofessor på Peking University: – Overinvesteringer leder Kina mot økonomisk ruin 🔒
I et slikt scenario, som fremstår som høyst sannsynlig, vil Norge – som står utenfor EUs tollunion, men fortsatt er en del av det indre markedet – havne i en økonomisk spagat med ingen gode utfall.
Ulike spilleregler
WTO-medlemskapet var ment å fjerne brorparten av handelsbarrierene mellom Kina og resten av verden, inkludert Vesten, men slik gikk det ikke. Mens Kinas medlemskap betydelig reduserte handelshindringene for landet, og kinesiske selskaper fikk vid tilgang til vestlige markeder – særlig innen industriproduksjon – var ikke liberaliseringen like gjensidig andre veien.
Kina fulgte en bevisst økonomisk politikk for å favorisere sin industrisektor – både med skjulte og åpenbare virkemidler – med mål om å ivareta sitt komparative fortrinn på Vestens bekostning. Dette omfattet blant annet kunstig lave renter på lån til industribedrifter, direkte subsidier, skattefritak, gratis eller sterkt subsidiert tilgang til energi og råvarer, samt en kunstig lav valutakurs for yuanen, holdt nede gjennom valutaintervensjoner og kapitalrestriksjoner.
Tiltakene bidro til å øke Kinas eksport av industrivarer og redusere landets import fra resten av verden, særlig innen industri. Det er spesielt vestlige markeder – og aller mest USA – som har absorbert disse billige industrivarene. Konsekvensen ble fabrikkdød og den relative avindustrialiseringen av USA, noe Trump nå bittert forsøker å reversere gjennom sine høye tollsatser.
I USA utgjorde industrisektoren alene rundt 14,5 % av BNP i år 2000. Innen 2023 hadde dette falt til omtrent 10,2 %. Jobbene som gikk tapt i denne prosessen tilhørte hovedsakelig den tradisjonelle blåsnippe-middelklassen, som har sett sitt livsgrunnlag forvitre de siste 25 årene. Det er ikke uten grunn at dette befolkningssegmentet nå utgjør Trumps kjernevelgere.
Europa i økonomisk kryssild
Etter at USA har latt være å innføre nye tollsatser for resten av verden, utover en grunnsats på 10 %, men likevel har økt tollmuren mot Kina til hele 145 %, handler det om én ting: Kinas rolle i amerikansk økonomi er destruktiv, og dens økonomiske politikk undergraver USAs velferd, særlig for den amerikanske arbeider- og middelklassen. Washington har derfor fått nok, og det er ingen vei tilbake.
Les også: Må Europa ta regningen for Kinas industrielle overkapasitet? 🔒
Den amerikanske tollmuren mot Kina er nå så høy at en rekke kinesiske industrivarer ikke lenger vil kunne konkurrere på pris, og det amerikanske markedet er i stor grad de facto stengt for Kinas industriprodukter. Følgelig må Kinas enorme industrielle overkapasitet finne nye markeder for å holde fabrikkene i gang. Den eneste regionen som troverdig kan absorbere denne kapasiteten er Europa.
Med bortfallet av det amerikanske markedet forsvinner samtidig den største økonomien som har tatt unna Kinas industrielle overkapasitet de siste 25 årene. Enkel økonomisk logikk tilsier at kinesiske produsenter dermed må senke prisene ytterligere for å holde fabrikkene i drift. Det europeiske markedet risikerer derfor å oversvømmes av enda billigere kinesiske industrivarer, som europeiske produsenter ikke kan konkurrere mot.
Det er dessuten ikke lenger bare snakk om lavteknologiske produkter, men om spydspissindustrier i den «andre industrielle revolusjonen», inkludert grønn teknologi (elbiler, batterier, solenergi), telekom og 5G, kunstig intelligens og stordata, kvanteteknologi, halvledere, høyhastighetstog og infrastruktur, droner og robotteknologi samt bioteknologi. Dette er morgendagens teknologier, som vil påvirke alle sider av samfunnet – fra politikk og økonomi til kultur.
Gitt hvor essensielle slike teknologier vil være i fremtiden, og hvor sårbart EU kan bli overfor eksterne sjokk dersom unionen ikke bygger opp egen produksjonskapasitet, er dette også et spørsmål om nasjonal sikkerhet og suverenitet. Å la kinesiske aktører oversvømme EUs marked med slike industrivarer vil garantert hemme utviklingen av tilsvarende industrier i Europa, med potensielt katastrofale geopolitiske følger.
Det eneste alternativet for EU vil da være å innføre høy toll på kinesiske industrivarer for å beskytte sin egen industri mot urettferdig konkurranse. Hvis EU ikke matcher Trumps tollsatser overfor Kina, vil kontinentet oppleve en sakte, men sikker, industridød. Det synes derfor bare å være et spørsmål om tid før EU følger Trumps initiativ og reiser høye tollmurer mot Kina.
Les også: Nyklassisk økonomi: Veikartet som sviktet
Valgets kval for Norge
Norge, som ikke er del av EUs tollunion, men likevel er med i det indre markedet, er i en spesiell situasjon. Vi kan velge å være usolidariske med våre europeiske partnere og åpne for kinesisk industriell overkapasitet, noe som vil gi lavere priser på mange industriprodukter. Det ville utvilsomt være populært blant norske forbrukere i en tid med høy inflasjon og stramme lommebøker.
Men dette vil ikke falle i god jord hos våre europeiske partnere, som vil forvente solidaritet. Hvis Oslo trosser Brussel og åpner for billige kinesiske varer, risikerer vi å bli møtt med en kald skulder når vi forsøker å unngå å havne i kryssilden av den globale handelskrigen som nå har begynt å ta form, og hvis utfall ingen kan forutsi.
Alternativt kan Norge heve tollmurene mot kinesiske industrivarer i takt med EU. I et slikt scenario vil prisene på industrialiserte forbruksvarer øke, uten at dette nødvendigvis gir noen klar gevinst for norsk økonomi. Det er lite sannsynlig at slike varer vil bli produsert lokalt, og de må derfor importeres – sannsynligvis fra EU-land – med påfølgende høyere priser.
Ingen av disse utfallene er særlig tiltalende, men global geopolitikk handler ofte om å velge det minst dårlige alternativet For Norges del er det sannsynligvis klokt å ikke provosere vår viktigste handelspartner i en tid der framtiden til det globale handelsregimet er mer usikker enn noensinne, og der Norges geopolitiske og økonomiske sårbarhet er tydeligere enn noen gang.
Elektrisk sjokk fra Kina: Nå kommer nådestøtet mot bilindustrien
