Verdensøkonomien er i ferd med å omkodes, og toll har blitt en nøkkel i spillet om makt og sikkerhet. Det handler ikke lenger bare om varer – men om verdier, allianser og innflytelse.
Det fullstendig glemte ordet «toll» får nå en spesiell relevans, med en helt ny betydning og vekt. Grunnlaget for en slik fornyelse ble allerede lagt av Trump-administrasjonen. Vi befinner oss antakelig bare i begynnelsen av «tollenes reinkarnasjon», og den pågående historien om den moderne essensen av handelskriger lover mye for både akademiske og praktiske miljøer som er opptatt av dette spørsmålet.
Tilbake til toll
Tollpolitikken, som en gang var enkel å bruke og lett å beregne effekten av, har nå blitt langt mer nyansert, tvetydig og flerdimensjonal. For å låne fra et kjent verk, har fenomenet moderne toll og tilhørende handelsforbindelser fått et eget mangfold av sjatteringer, omtrent som «Fifty Shades of Grey». Dette mangfoldet er kjennetegnet både av særtrekk ved vår epoke og av økende utbredelse av visse fenomener innen internasjonal økopolitikk, nemlig:
(1) Økonomisk nasjonalisme eller autarki;
(2) «Våpenisering» av instrumenter for økonomisk press;
(3) Bruk av handelsinstrumenter som tvangsmiddel (noen unnlater antakelig ikke å bruke ordet «utpressing») for å oppnå eksterne mål, bokstavelig talt.
Denne og flere andre beslektede økonomiske «teoretiske skoler» eller «politiske håndskrifter» utformes til det geo-økonomisk systemskapende miljøet for den geopolitisk fremvoksende «uordnede orden». I dette miljøet vil økonomi i økende grad tjene formålet om å oppnå globalt eller regionalt herredømme, og økonomiske «defensive» eller «offensive» kriger kan bli normalen i den nevnte «uordnede orden».
Les også: Trumps tollbombe: Et geopolitisk vendepunkt?
Kort sagt er temaet om et globalt fremvoksende (eller i endring værende) økonomisk system unektelig omfattende, og jeg har tidligere berørt flere aspekter av det i egne publikasjoner. Denne gangen har jeg tenkt å snakke om handelssiden eller «tvangssiden» ved tollpolitikken. Til det formålet vil jeg fokusere på problemstillinger som vil fungere som en påminnelse for den informerte leser, og for dem som først nå har blitt interessert i tollens nyanser, vil det være nyttig materiale for videre undersøkelse. Før jeg går nærmere inn på den nye fascinasjonen for toll, vil jeg imidlertid …
Innledningsvis vil jeg si…
At vi ikke bør se bort fra en integrert global økonomi som Trumps «unike synd». Prosessen begynte langt tidligere, og dens ferske akselerasjon viste seg i letingen etter måter å håndtere økonomisk ulikhet på. Spørsmålet gjaldt en bedre forståelse av den riktige balansen mellom fordeler og ulemper ved en markedsøkonomi. Å kun stole på markedets instinkter og en urokkelig tro på selvregulering har forsterket sosiale ulikheter i utviklede land, noe som igjen har gitt næring til flere ulike skjevheter. Stabiliteten til middelklassen, og den tilhørende kunnskaps- og kompetansebasen opparbeidet over år, har blitt satt i fare.
I tillegg sto avanserte industrielle systemer overfor et konkurranseproblem da industrikapasitet ble flyttet til tredjeland på grunn av billig arbeidskraft og andre lave kostnader der. Foruten økonomiske overveielser, fantes det også andre – «uskrevne» – motiver for denne flyttingen, nemlig søken etter produksjonsjurisdiksjoner der reguleringspresset som definerer ulike standarder (inkludert arbeidsrettigheter) var mildere.
Reaksjonen på disse prosessene må ses i lys av lovgivningen som er innført i USA og enkelte andre vestlige land i form av den såkalte nye industripolitikken. Målet var også hensiktsmessig: å beskytte eget marked, inkludert proteksjonistiske tiltak, og å stimulere nasjonal produksjon gjennom statlige subsidier og andre programmer.
Til tross for denne reaksjonen har de bortkastede årene likevel satt sine spor. Den nødvendige balansen i forholdet mellom staten og mektige selskaper, som skulle ivareta flere overordnede formål, spesielt:
(a) Nasjonal sikkerhet,
(b) Økonomisk selvtilstrekkelighet,
(c) Sosial motstandskraft,
ble svekket. Resultatet var at ytterligere tiltak ble nødvendige, men dette behovet kan ha fått initiativtakerne til å miste en følelse for målestokk og tyngde.
USAs «tollhåndskrift» i dokumentform
Oppmerksomheten rettes naturlig mot USAs moderne tollpolitikk: det er den nåværende administrasjonen i Det hvite hus som regnes som hovedforfatter av det 21. århundrets tollvisjon.
Jeg har allerede påpekt det mangfoldige og nyanserte ved denne «fargepaletten» i visjonen. For å kunne drøfte enkeltspørsmål korrekt, er det imidlertid nødvendig å nevne det dokumentariske utgangspunktet for denne visjonen – den offisielle kilden til dens formelle begrunnelse.
Les også: Trumps nye tollsatser ryster det amerikanske statsobligasjonsmarkedet
I januar i år ble et dokument med tittelen «America First Trade Policy» publisert på Det hvite hus’ nettside (America First Trade Policy https://www.whitehouse.gov/presidential-actions/2025/01/america-first-trade-policy/).
Innholdet ble forklart ut fra prioriteringene som var nedfelt i dette «politiske dokumentet», nemlig:
(1) Den amerikanske økonomien,
(2) Den amerikanske arbeideren,
(3) USAs nasjonale sikkerhet.
Med utgangspunkt i disse prioriteringene ble det uttalt at handelspolitikk er en kritisk komponent av nasjonal sikkerhet og for å redusere avhengigheten av andre land. Det ble dessuten slått fast at for å oppnå alt dette, vil USA ty til «passende tiltak», blant dem er toll av særlig betydning.
Selv om andre «tiltak» eller temaer (handelsavtaler, valutakurser, immaterielle rettigheter m.m.) også omtales i det overnevnte «politiske dokumentet», skiller toll seg ut blant alle de opplistede «tiltakene». I likhet med en rekke beslektede aspekter taler administrasjonen direkte om tollens rolle i forhandlinger mellom land og i å fjerne eksisterende «ulikheter».
To ulike versjoner av «handelskrigen»
Handelskonflikten under Donald Trumps første presidentperiode og forsøket på å starte en handelskrig under hans andre presidentperiode illustrerer godt det endrede synet på toll.
Det er verdt å merke seg at under den første presidentperioden var spørsmålet om toll i stor grad rettet mot å løse handelskonflikter. Avtalen som da ble signert med Kina, var innrettet på å rette opp handelsubalansen mellom de to landene og fjerne uakseptable praksiser fra Kinas side.
Det er også verdt å nevne at Trumps daværende tilnærming ikke ble fullt ut innfridd. Når det gjelder ubalansen, oppfylte Kina kun om lag 60 prosent av det inngåtte løftet om ytterligere kjøp av amerikanske produkter (et sted rundt 200 milliarder dollar). Resultatet var at den såkalte første fasen av handelsavtalen mellom USA og Kina ikke ble videreført.
I motsetning til perioden 2017–2021 har tollpresset som ble kunngjort eller iverksatt fra 20. januar 2025 gått lenger enn en snever forståelse av handel og tjener nå en utenrikspolitisk agenda. Ellers kan det at toll knyttes til ikke-økonomiske spørsmål, som ulovlig innvandring til USA eller smugling av ulovlige rusmidler inn i landet, ikke forklares med noe annet enn en universalisering av tollinstrumentet.
Dersom vi går tilbake til det allerede nevnte dokumentet «America First Trade Policy» av 20. januar, anses tollpress i format av økonomisk nasjonalisme som en samlet projeksjonslinje for USAs geopolitikk, noe som frarøvet tollbegrepet et ubetinget økonomisk innhold og i stedet ga det en ny – denne gang utenrikspolitisk – komponent. Dette er utvilsomt et uttrykk for en grunnleggende nytenkning rundt toll og handelsforbindelser generelt, og det er svært sannsynlig at dette ikke lenger er et midlertidig fenomen.
Tollens doble effekt…
Den omtalte tollpolitikken og dens mulige fortsettelse utsettes for nådeløs kritikk. Motstandere viser hyppig til både påviste negative effekter og forventede konsekvenser. I denne artikkelen vil jeg ta for meg noen, etter min mening, sentrale aspekter av antitoll-kritikken.
1. Geopolitisk rivalisering mellom USA og Kina:
Hovedmålet for den tollpolitikken som Trump lanserte, er først og fremst Kina. Samtidig mener motstanderne av økte tollsatser mot Kina at dersom tollkrigen vil gi noe reelt resultat, blir det mest sannsynlig et negativt resultat.
Her må vi først nevne det økonomiske aspektet, nemlig den gjensidige avhengigheten mellom USAs og Kinas eksport- og importmarkeder. Å skade dette mekanisk vil være like skadelig for både USA og Kina, samt for det globale systemet. I tillegg mener man at Det hvite hus gjennom tollkrigen – utilsiktet – vil hjelpe Beijing med å befeste Kinas rykte som en ansvarlig og forutsigbar aktør på verdensscenen. I dagens kontekst med desinformasjon og annen propaganda – særlig mot bakteppet av USAs kompliserte forhold til sine partnere eller allierte – vil Kina ikke la en slik mulighet gå fra seg. Spesielt vil de forsøke å fremkalle så mange sprekker som mulig i alliansesystemet rundt USA, og dermed frata USA en av sine viktigste søyler – alliansene.
2. Økonomisk «under»-tekst:’
Vi har allerede hørt at ved sin strenge tollpolitikk holder administrasjonen i Det hvite hus tritt med trenden av økonomisk nasjonalisme og svarer andre land med proteksjonistiske tiltak – ifølge dem selv – på prinsippet om gjensidig fordel, samtidig som de prøver å stimulere egen produksjon.
Imidlertid vil en løsning av disse oppgavene bare gjennom tollsatser ikke bare la være å forenkle problemet, men potensielt forverre det. Ved første øyekast, når toll øker statens inntekter, blir det den amerikanske forbrukeren som rammes økonomisk. Hovedpoenget er at en høy tollsats:
– uunngåelig først vil påvirke en økning i utsalgsprisen på importerte varer,
– og dette vil gå utover lommeboken til den jevne amerikaner (et sted mellom 1000 og 1200 dollar per år),
– deretter vil det slå ut i økt inflasjon på grunn av for mye penger i omløp,
– så vil det vise seg i høye kostnader på amerikanske produkter som er basert på allerede dyrere råvarer og svekket eksportkonkurranse,
– dette vil igjen slå ut i fallende kurser på børsene på grunn av negative følelser i forbrukermarkedet og…
Som en følge av alt dette blir det satt i gang en økonomisk skadelig kjedereaksjon.
Samtidig ville det være en stor feil å tro at Kina i en slik sammenheng vil kunne påberope seg «fullstendig seier» som følge av tollkrigen. Kinas risikofaktor er i dette tilfellet at landets økonomi er tynget av gjeldsforpliktelser, i realiteten – en slags «gjeldsfelle». I tillegg kommer en overoppheting av eiendomsmarkedet, og sammen med lån skaper dette en høy risiko.
For å kunne håndtere, eller i det minste utsette eller dempe, de negative effektene av disse risikofaktorene, er den kinesiske økonomien avhengig av å opprettholde høye produksjonsrater. Og det er selvfølgelig under forutsetning av at de produserte varene også omsettes godt. Med et innenlands forbruksmarked som nesten er på bristepunktet i så måte, er en uavbrutt tilgang til eksportmarkeder fremdeles avgjørende for Beijing. Derfor utgjør en begrensning av det amerikanske markedet for varer produsert i Kina, som følge av økte tollsatser, ikke bare en økonomisk, men også en politisk og sosial risiko for de kinesiske myndighetene. Det er også verdt å nevne at en av de forventede reaksjonene fra Beijing, i tillegg til økte subsidier til lokal produksjon, kan bli å øke det potensielle omfanget for eksportvarer ved å senke kostnadene deres eller ytterligere manipulere valutakursen. I så fall kan USAs strengere tollpolitikk, i stedet for å oppnå ett av sine viktigste mål – å begrense Kinas urettferdige handelspraksiser – føre til en enda større utbredelse av slike praksiser.
3. Institusjonelle prosedyrer
Med tanke på de tvetydige prosessene som foregår i USA, peker også kritikere av den nye tollpolitikken på institusjonelle svakheter i gjennomføringen av den.
Selv om president Trump har hjemmel til å fatte en ensidig beslutning i henhold til gjeldende lov (The 1977 International Emergency Economic Powers Act), og formalitetene er upåklagelige, mener man at en avgjørelse av denne størrelsesordenen uten skikkelige konsultasjoner med regjeringen og føderale etater truer landets institusjonelle styringsverk.
Les også: Trump, mannen som ville være konge 🔒
Denne problemstillingen blir enda mer aktuell når man tar i betraktning at dagens Trump-administrasjon er sammensatt på prinsippet om total lojalitet. Det skaper forutsetninger for å iverksette vedtak nesten uten motforestillinger. Dette følsomme temaet krever imidlertid en mer omfattende separat diskusjon.
Mindre PR, flere resultater
Tollpolitikk er like mye en kunst som sanksjonspolitikk. Ingen av dem kan utrette mirakler uten at de iverksettes i riktig kontekst, under riktige vilkår og med gjennomtenkt styring. Dessuten minner toll i denne sammenhengen om en skalpell, som ved feil bruk kan skade brukeren selv.
Uten å gå inn på detaljene ved økonomisk nasjonalisme og proteksjonisme (jeg har viet flere artikler til dette emnet tidligere), vil jeg si noe om følgende: Når man taler om toll som et virkemiddel for å beskytte og stimulere nasjonal produksjon, er det viktig å sørge for at den anvendes korrekt og virker synkront sammen med andre økonomiske komponenter.
For eksempel, dersom målet er å hindre urimelig praksis fra globale aktører gjennom handling snarere enn ord, må man i tillegg forsterke relevante allianser med partnere globalt. I stedet ser vi nå en fullstendig forvirring mellom begrepene «alliert» og «rival», en inversjon av etablerte kategorier. Dette gjør bruken av toll ineffektiv i handelskonfrontasjoner med revisjonistiske stater.
Vi nevner tollstyring, og jeg vil legge til et poeng: i tider som disse er det viktig å tenke ikke bare på prinsippene i en bestemt politisk signatur, men også på operative og tekniske spørsmål. Eksempelvis er det en utbredt oppfatning i de aktuelle kretsene at økningen i tollsatser kan være målrettet. Konkret snakker vi om at varer av en bestemt varetype fra spesielle områder av nasjonal sikkerhet – forsvar, energi, helsevesen osv. – ilegges høyere tollsatser, såkalt selektiv beskatning.
I tillegg trekker den operative delen oppmerksomhet mot at produksjon kan flyttes fra målland til tredjeland. Kina er i dag et godt eksempel på en slik forskyvning: slik at varer produsert i disse tredje – «mellomliggende» – landene (Mexico, Vietnam osv.) kan få gunstig tollbehandling ved innpass til det amerikanske eller europeiske markedet. Her tilsier en fornuftig tollpolitikk, ved siden av andre mulige tiltak, følgende operative tilnærming:
(a) Å fastsette tollsatser (noe som ikke er enkelt) på varer som har opprinnelse i tredjeland, i proporsjon med den såkalte «kinesiske andelen», og
(b) Å gi en mer intensiv og tydelig beskjed til slike land om at overdreven inntrenging av utenlandsk produksjonskapasitet, samt «innholdsmessig frakobling» av lokale industrier, truer utviklingsutsiktene for disse industrier. Følgelig står de aktuelle tredje «mellomliggende» landenes økonomiske og dermed nasjonale sikkerhet i fare.
Økonomer påpeker også med rette at for å beskytte markedet og stimulere nasjonal produksjon, er skattefritak, et velfungerende innkjøpssystem og statlige subsidier ytterligere støttemekanismer, ved siden av en fornuftig tollpolitikk.
Les også: Må Europa ta regningen for Kinas industrielle overkapasitet? 🔒
Og det viktigste, som jeg allerede har snakket om eksplisitt, er å opprettholde og styrke det eksisterende globale alliansesystemet basert på partnerskap og samarbeid fra USAs side. I den forbindelse er det å håpe at det en gang kunngjorte initiativet om å danne et handelssikringssystem som ligner på NATO, igjen blir aktuelt. Ved å definere felles risikoer og trusler bør et slikt system først og fremst fokusere på samordnet politikk på følgende områder:
(1) Kontroll med eksport av teknologi,
(2) Screening av investeringer,
(3) Innkjøp og levering av kritiske mineralressurser.
«Kampen for å befeste posisjon»
Jeg valgte denne undertittelen med hensikt, og det er en parafrase av «kamp for å overleve». Jeg valgte «befeste posisjon» fordi vårt land, Georgia, i stedet for konstant å klage eller tenke «hva vil skje med oss?», bør bestrebe seg på utvikling og dermed konsolidere sin egen plass i en «uordnet verden» med økende konkurranse. Derfor er den generelle stemningen utelukkende preget av fremgang, aktiv handling diktert av fremtidens dagsorden, søken etter det nye, iverksettelse av sprangvis utvikling.
Bildet som utspiller seg for øynene våre i dag, vitner om et svært diffust og tentativt system i internasjonale relasjoner. Videre har vi inntrykk av at de påfølgende prosessene vil bli enda mer usystematiske og ulogiske. Men kanskje er dette den typen verden som utgjør den «nye normalen», som stiller langt høyere krav – også til konkurranseevnen og robustheten hos kompakte («små») land?
Faktum er at i lys av prosessene som er beskrevet i denne artikkelen, som bare utgjør en liten del av det store bildet, kan vi ikke lenger stole fullt og helt på en «geopolitisk barnepike»: det er både lite lovende og risikofylt. Det er langt mer hensiktsmessig å basere seg på egne ressurser og etablere gjensidig gunstig kommunikasjon med omverdenen – med hensyn til alle nyanser og sjatteringer av dagens virkelighet. Det er tiden for en realpolitisk mulighetsorientering for Georgia.
Trump tvinger frem EU-toll mot Kina – og Norge skvises i midten
