Den britiske hæren står ved et veiskille. Etter år med nedskjæringer og moderniseringsfokus stilles det nå spørsmål ved om styrkene har nok utholdenhet for langvarige konflikter.
Royal United Services Institute for Defence and Security Studies (RUSI), en britisk tenketank med spesialisering innen forsvar og sikkerhet, har nylig publisert en tekst av stor interesse. Etter tre år med observasjoner i Ukraina innser europeiske hærstyrker at modellen deres ikke passer til krigens virkelighet. Særlig den britiske hæren, som nå har falt under 70 000 soldater, noe som tilsvarer om lag 10 % av de russiske tapene i Ukraina.
RUSIs tekst analyserer begrensningene ved den nåværende strukturen i den britiske hæren, kalt «Future Soldier», og dens manglende evne til å skape den nødvendige massen for langvarige konflikter. Denne modellen, som fokuserer på modernisering og styrking av førstelinjen, svekker reservene – som likevel er helt avgjørende for hærens utholdenhet over tid.
Dagens geopolitiske situasjon, preget av trusler fra jevnbyrdige motstandere og økonomiske utfordringer, gjør den kommende Strategic Defence Review (SDR) ekstra komplisert. Den britiske hæren må finne en balanse mellom modernisering, opprettholdelse av kapasitet og utholdenhet. Denne balansen synes å være truet i dag. De kunngjorte, økte militærutgiftene vil verken være nok til å øke de faste styrkene i særlig grad eller å modernisere hele arsenalet.
Betydningen av strategisk dybde
Hærens strategiske dybde har historisk sett hvilt på evnen til å etablere suksessive nivåer. Det første nivået består av de regulære enhetene, mens det andre og tredje nivået tradisjonelt består av reservestyrker. Disse reserveenhetene, som dannes i fredstid, kan mobiliseres for å forsterke hæren på relativt kort varsel. Krigen i Ukraina viser hvor effektive allerede opprettede reserveenheter er, sammenlignet med improviserte frivillige.
Les også: Norden og Storbritannia: Fødte partnere
Den britiske hæren har alltid støttet seg på to ordninger: reserveenheter for å danne nye operative enheter, og den strategiske reserven (tidligere regulære soldater som kalles inn) for å dekke individuelle tap. Dette systemet har fungert i over hundre år og gitt en rimelig og effektiv løsning for å sikre utholdenhet i krigstid. Det har likevel gradvis blitt forlatt i løpet av de siste tretti årene.
Begrensningene ved «Future Soldier»
Programmet «Future Soldier» forsterker denne utviklingen ved at inntil 70 % av reservestyrkene kan tildeles direkte støtte til det første nivået under en konflikt. Dermed reduseres muligheten til å danne et selvstendig andre nivå. Denne tilnærmingen, som skyldes økonomiske begrensninger og kulturelle valg, gjør den britiske hæren i stand til å vinne et første sammenstøt, men gjør den sårbar i et lengre løp.
Sammenligningen med NATO-allierte er talende. For eksempel fortsetter USA og Frankrike å investere i reservestyrkene sine, bevisste på deres strategiske betydning i en større konflikt. Frankrike satser særlig på å utvikle reservene sine for å styrke både nasjonale og NATO-relaterte kapasiteter.
Britisk historie viser at en slik tilnærming allerede har vært vellykket. Forsvarsrevisjonen i 1981, som kom i en periode med høy trusselvurdering og budsjettmessige begrensninger, valgte å satse stort på Territorial Army (TA). Denne satsingen gjorde det mulig å øke den tilgjengelige massen for NATOs engasjementer, samtidig som nødvendige midler til modernisering av den regulære hæren ble bevart. TA økte dermed styrkene med 25 % i løpet av ti år, med en tilhørende økning i antall treningsdager og nok utstyr til de planlagte oppdragene.
De regulære reservene nøt også godt av en individuell forsterkningsplan, med definerte plasseringer og oppdateringsøkter. Planene for mobilisering var en integrert del av denne strategien, noe som sikret en rask og koordinert respons ved behov.
Utfordringer for SDR 2025
I dag er lærdommene fra denne perioden mer aktuelle enn noensinne. SDR 2025 ser ut til å anerkjenne behovet for å reinvestere i reserven for å skape et levedyktig andre nivå. Uten målrettede investeringer og et langsiktig perspektiv vil dette likevel forbli en teoretisk ambisjon.
Les også: Norge og Storbritannia skal styrke forsvarssamarbeidet
For å gjenopprette denne kapasiteten må den britiske hæren:
- Oppgradere den kollektive treningen av reserveenheter.
- Sikre tilstrekkelig utstyr, selv om det er av eldre dato.
- Stabilisere finansieringen av reservene.
- Innføre detaljerte mobiliseringsplaner som jevnlig testes ut.
Strategien «Future Soldier», som bare satser på et forsterket første nivå, etterlater hæren uten strategisk dybde. Langvarig utholdenhet avhenger av evnen til raskt å mobilisere trenede og utrustede reserveenheter. De kommende valgene må forene modernisering og varig kapasitet.
Avslutningsvis poengterer teksten at historien har vist at det er mulig å forene disse kravene. Den britiske hæren må nå, slik tilfellet var i 1981, ta vanskelige beslutninger: å prioritere investeringer i reservister for å sikre tilstrekkelig masse og bevare evnen til å føre langvarige kriger. En tilbakevending til en balansert modell, der et modernisert første nivå kombineres med mobiliseringsklare reserver, er avgjørende for å kunne møte framtidige utfordringer.
NUPI-forsker: – Kun Frankrike og Storbritannia kan lede Europa til strategisk autonomi 🔒
