På slutten av det femte århundret før vår tidsregning ble Hellas, bestående av ulike bystater, revet mellom to store allianser: Delosforbundet, ledet av Athen, og Peloponnesforbundet, med Sparta i sentrum. Etter tre tiår med krig (431–404) gikk sistnevnte seirende ut og innførte et aristokratisk styre, formet etter eget forbilde, i de andre bystatene.
En viktig alliert for Sparta var Theben, den fremste bystaten på den strategisk viktige sletten Boiotia, som strekker seg nord for Korintbukta i forlengelsen av Attika. Tidlig på 300-tallet f.Kr. gjennomførte Theben et overraskende bytte av allianse, allierte seg med Athen og samlet bystatene i Boiotia for å kvitte seg med de spartanske garnisonene og den aristokratiske klanen disse støttet – Theben selv var okkupert fra 382 til 378. Resultatet ble et langvarig sjakkspill bestående av beleiringer og mindre trefninger, med små styrker som sjelden avgjorde noe, der nederlag og seire vekslet. To slag samlet derimot større styrker og kom til å endre historiens gang: Tegyra i 375 og særlig Leuctra, 6. juli 371.
Den spartanske myten
Enten de var beundrende eller kritiske, har antikke gresk-romerske forfattere videreført et idealisert bilde av spartanerne og deres krigskunst. Borgerne i Sparta, som kalte seg «De Like» (homoioi), viet livet sitt – fra sjuårsalderen til fylte seksti – til bystaten og kamptrening, fritatt fra alt produktivt arbeid takket være helotene, statsslaver som drev jordstykkene hver borger fikk til livsopphold. Likevel var ikke spartanerne nødvendigvis kjempere med spesielle individuelle evner – selv om en del av dem vant i panhellenske leker. Faktisk ser det ut til at bare theberne trente spesielt på nærkamp, noe kildene tilskriver Epaminondas, øverstkommanderende ved Leuctra.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Slaget ved Gaugamela (1. oktober 331 f.Kr.): Da Aleksander ble stor 🔒
