Selv om Skottland i dag er en del av Storbritannia, har landet alltid ført en selvstendig politikk i forsøket på å oppnå uavhengighet. Geografisk og kulturelt forskjellig fra England er det et land med kontraster og rik historie.
Hvorfor skrive om en storstrategi for en nasjon som ikke har blitt en egen stat eller bekreftet sin uavhengighet? Av tre grunner: For det første er strategien ikke fullført, og ingen kan garantere at Skottland ikke blir uavhengig i fremtiden. For det andre er det like lærerikt å studere en fiasko som en suksess. Til slutt, på grunn av den viktige rollen geografien har spilt i Skottlands skjebne. Som Portugal måtte Skottland forholde seg til en besværlig nabo, og som Portugal søkte de en allianse langt unna. Men i motsetning til Portugal lyktes de ikke i å sikre sin uavhengighet.
Historien begynner for over fire hundre millioner år siden. Et kontinent, Laurentia, kolliderer med et annet, Baltica. Det som skulle bli Skottland, slår seg sammen med det som skal bli England. Derfor er de geomorfologiske grunnlagene for de to landene svært forskjellige. Siluriske bergarter danner de sørlige høylandene, mens andre bergarter hever seg og danner Highlands i nord, som den gang var like høye som dagens Alper. Mellom de to ligger Lowlands, som strekker seg fra Glasgow til Edinburgh og fortsetter som en kystslette nordøstover til Aberdeen. Slik ser vi at Skottland har et landskap som ligner på Canada eller Norge og er ganske forskjellig fra Englands. Det skotske landskapet rommer dermed Ben Nevis, det høyeste fjellet i Storbritannia.
Geografien skaper historien
Denne geografien vil forme historien: To landområder med svært forskjellig natur, forbundet av et smalt eid på 160 km. Befolkningen gjenspeiler denne geografiske virkeligheten. 70 % av de 5,5 millioner skottene bor i den sentrale sonen, særlig i byene: Glasgow (2,8 mill.), Edinburgh (0,9 mill.), Stirling, Perth, Dundee, Aberdeen. Mens området rundt Glasgow har en svært høy befolkningstetthet (3 200 innb./km²), har Highlands bare 8 innb./km². De geografiske kontrastene gjenspeiles altså også i befolkningsfordelingen.
Skottland har vært bebodd av ulike keltiske folkeslag siden det 8. århundre f.Kr. Den «skrevne» historien begynner med Romerrikets erobring av Storbritannia i år 43 e.Kr.: Julius Agricola drar inn i Skottland rundt år 79 og møter hard motstand. Slaget ved Mons Graupius i år 83 markerer ifølge Tacitus (Agricolas svigersønn) romersk dominans. Selv om en første rekke festningsverk (Gask Ridge) ble reist på den tiden, er det rundt år 120 at keiser Hadrian bygger den berømte muren (et av de mest synlige eksemplene på Limes [red. anm. et latinsk ord som betyr grense eller grenseområde]), mellom elvemunningene Tyne og Solway. Tyve år senere bygges en annen mur, Antoninusmuren, lenger nord på det smalere eidet mellom Forth og Clyde.
Les også: Polens nasjonaldag: Feiring av frihet, vekst og kulturell arv
Slik ble den første muren bygget sør for de sørlige Highlands, den andre midt i Lowlands, på det smaleste stedet av halvøya. På grunn av vanskelighetene med å motstå angrepene fra pikterne (navn gitt av romerne på grunn av krigsmalingen disse krigerne bar), trekker Marcus Aurelius seg tilbake til Hadrians mur fra år 164. Kaledonia (et annet romersk navn) beholder fra starten sin egen identitet. Enten på grunn av terrenget (som er krevende, selv i de sørlige Highlands) eller de spredte befolkningene (vanskelige å skattlegge), viser Hadrians mur landets geopolitiske særpreg. Romerne slår tilbake pikternes angrep og oppretter på 300-tallet en provins, Valentia, mellom de to murene. Den varer ikke lenge, for romerne trekker seg raskt ut av Storbritannia tidlig på 400-tallet.
Selv om det kaledonske grunnlaget var til stede fra begynnelsen, tok det tid å bygge den skotske identiteten.
Dannelsen av en skotsk identitet
Skottene kommer over fra Irland fra 500-tallet, anglosakserne etablerer seg på østkysten fra 700-tallet, og vikingene bosetter seg til slutt på slutten av 800-tallet (Orknøyene, Hebridene). Kristningen følger med helgenene Ninian og spesielt Columba. De små kongedømmene kjemper mot hverandre. Gælerne (eller skottene) tar etter hvert over for pikterne, som blir assimilert på 900-tallet. Et kongerike, Alba [1], opprettes: Det betegner fortsatt i dag Skottland i parlamentet i Holyrood og okkuperer hele territoriet nord for Lowlands.
I 1018 når kongeriket Alba elven Tweed, som fortsatt i dag utgjør Skottlands sørøstlige grense. Dette er tiden for Duncan I og Macbeth. Allerede nå viser et av de skotske kjennetegnene seg: Knapt forent vil interne stridigheter stadig tillate intervensjon fra den engelske naboen (skottene nøler heller ikke med å intervenere hos sin sørlige nabo). En storstrategi avhenger også av omstendighetene, og en av dem er å ha en dynastisk linje som er lang nok til å etablere landet.
Les også: Mossekonvensjonen: 210 år siden Unionen med Sverige
Vilhelm Erobrerens erobring av England destabiliserer øya. Vilhelm angriper Skottland allerede i 1072. Malcolm, en skotsk hersker, underkaster seg. Men hans ekteskap med Margaret av England øker hennes innflytelse. Hoffet nærmer seg de europeiske normene, og den skotske kirken følger bevegelsen ved å anerkjenne paven som øverste autoritet. St. Andrews blomstrer som det åndelige sentrum i kongeriket. Etter noen arveforstyrrelser blir David I konge i 1124. Selvstyrte byer opprettes der normannere, flamlendere og engelskmenn bosetter seg. Men disse utviklingene reiser spørsmålet om forholdet mellom Skottland og England. Henrik II Plantagenet tvinger Vilhelm I av Skottland til å erkjenne Englands overherredømme over Skottland i 1174. Selv om denne avtalen ble annullert i 1189 av Rikard Løvehjerte, var det første gang de to kongedømmene var juridisk bundet.
Den gradvise foreningen forstyrres av inntrengningen av et ytre element, Vilhelm, som knytter hele De britiske øyer, først og fremst England, til en vestlig dynamikk. Mens Skottland tidligere kun forholdt seg til sine umiddelbare naboer (engelskmenn i sør, nordboere i nordvest), integreres det nå i en europeisk bevegelse. Alliansen med Frankrike vil symbolisere denne utviklingen.
Overfor England, den franske alliansen og den dynastiske konflikten
Fra 1280-tallet hadde det skotske dynastiet ingen klare etterfølgere. Edvard I av England blir megler og velger i 1292 John Balliol. Han inngår i 1295 Auld Alliance med Frankrike. Edvard I invaderer Skottland, men William Wallace (Braveheart) og Andrew de Moray organiserer motstanden (slagene ved Stirling og Falkirk). Robert Bruce fortsetter kampen og gjenvinner skotsk uavhengighet (slaget ved Bannockburn i 1314). I 1326 møtes det første skotske parlamentet, og to år senere anerkjenner England skotsk uavhengighet. Men ved Roberts død utløser Edvard III en andre uavhengighetskrig som varer tretti år. Motstanden ledes av Robert Stuart. Kong David II, for å hjelpe Filip VI, starter et angrep mot Nord-England, men blir tatt til fange og holdes fanget i elleve år i Tower of London. Han vender tilbake til Skottland, men David dør uten arving, og kronen går til hans nevø Robert, fra familien Stewart som blir Stuart.
Flere konger følger hverandre på begynnelsen av 1400-tallet. Jakob IV gifter seg i 1504 med Henrik VII av Englands datter, Margaret Tudor. Men i 1513 ber Frankrike Skottland om å invadere England. Det blir en katastrofe, og kongen dør. Jakob V gjenoppretter situasjonen med vanskeligheter, men taper igjen mot England i 1542. Han dør noen dager senere med Marie I som eneste arving.
Henrik VIII ønsker å gifte bort sin sønn med den unge Marie. Av forsiktighet sendes hun til Frankrike. Hennes mor, Marie av Guise, blir i Skottland for å ivareta hennes (og Frankrikes) interesser. Etter å ha okkupert Edinburgh trekker engelskmennene seg tilbake i 1550. Datteren, gift med Frans, er dronning av Frankrike i ett år inntil Frans II dør i 1560. Samme år dør også Marie av Guise, noe som de facto fører til slutten på Auld Alliance. Enken Marie vender tilbake til Skottland året etter. Som katolsk dronning i et protestantisk land blir hun betraktet med mistro. I 1565 gifter hun seg med Henry Stuart, som hun får en sønn, Jakob, med. Men de skotske protestantene tvinger henne til å abdisere og flykte til England. Elizabeth I, hennes kusine, oppfatter henne som en trussel og får henne fengslet. Hun blir henrettet atten år senere: En tragisk skjebne for en kvinne som var både dronning av Frankrike og dronning av Skottland.
Disse dynastiske rivaliseringene vil kompliseres av en faktor som vil ta overhånd: Religionen.
Presbyterianismen, grunnlaget for den skotske identiteten
Den skotske reformasjonen slår rot i løpet av første halvdel av århundret. I 1560 bekrefter parlamentet, under påvirkning av John Knox, reformasjonen av Den skotske kirken, selv om katolisismen fortsatt er levende i Highlands. Parlamentets beslutning handler mer om dogme og resulterer i den skotske trosbekjennelsen, uten å virkelig fokusere på kirkens organisering.
Jakob VI, sønn av Marie I, vokser opp i den protestantiske tradisjonen. Etter flere år med urolig regentskap tar han kontroll over landet i 1583 og klarer å styrke kongemaktens autoritet i Skottland. Han er spesielt opptatt av arven etter sin tante Elizabeth. I 1586 undertegner han Berwick-traktaten med England, som etablerer en forsvarsallianse mot trusselen fra katolikkene, spesielt Frankrike og Spania. Mens Elizabeth sikrer seg i nord, tenker Jakob VI mest på den engelske tronen. Ved Elizabeths død i 1603 blir han proklamert konge i London og blir Jakob I. Med en dobbel krone regjerer han over begge land.
Les også: Spanias historie: Ingenting å be om unnskyldning for
Han ønsker å utvikle den personlige unionen for å skape et samlet kongerike, men dette prosjektet møter motstand fra begge land, særlig av religiøse grunner. Den engelske kirken beholder en episkopal styring, mens Den skotske kirken, mer kalvinistisk, orienterer seg mot presbyterianismen. I Skottland gjenoppretter Jakob VI det episkopale hierarkiet, til tross for presbyterianernes motstand. Ved sin død etterlater han en splittet kirke. Slik fører religionsspørsmålet til konflikt mellom protestantene (anglikanere mot presbyterianere), begge enige om å undertrykke de gjenværende katolikkene.
Den innenrikspolitiske undertrykkelsen av katolisismen forårsaker uroligheter (Guy Fawkes’ kruttkonspirasjon i 1605). Jakob dør i 1625 og etterlater tronen til sin sønn, Karl I. Han forsøker å påtvinge bønnebøker i engelsk stil, noe som provoserer opptøyer og vekker til live covenanter-bevegelsen.
Karl ønsket å påtvinge seg med makt (biskopkrigen 1639–1640, deretter Tre kongedømmers krig på 1640-tallet). I Skottland tok covenanter-bevegelsen makten, organiserte en mektig hær og påtvang sine praksiser både episkopale og katolske grupper. Fremfor alt spiller de en viktig rolle i Karls nederlag i slaget ved Marston Moor i 1644. På engelsk side tar Oliver Cromwell kontroll over landet og bestemmer seg for kongens henrettelse i 1649, til tross for skotsk motstand (kongen er også konge av Skottland!). Karls sønn proklameres til konge av Skottland i Edinburgh (Karl II); Cromwell invaderer Skottland i 1650, som annekteres til det engelske samveldet til 1659. Med slutten av Cromwell får Skottland tilbake sin konge og sitt parlament. Karl II ignorerer imidlertid Skottland, vier seg til London, men ønsker som sin far å innføre episkopalisme, noe som utløser et nytt opprør som slås ned. Han dør i 1685 og etterlater den dobbelte kronen til sin bror Jakob (II og VII): Men han er katolikk!
Jakob II velger en svært absolutistisk og pro-fransk politikk. Han provoserer fiendtlighet fra den engelske religiøse og aristokratiske eliten. I 1688 inviterer en gruppe adelige Vilhelm av Oranien (hans nevø, protestant) til å gå i land. Jakob II nekter å engasjere seg i konflikten (til tross for overlegenheten til hæren sin) og flykter til Frankrike. Parlamentet anser dette som en abdikasjon og overfører i 1689 kronen til datteren Maria og hennes ektemann, nå Vilhelm III. Den ærerike revolusjonen har seiret. Men Jakob VII har mange støttespillere i Skottland, spesielt i Highlands. Dette er begynnelsen på jakobittismen. Jakobittopprørene blir raskt kontrollert av Vilhelm III.
Forsøkene på økonomisk autonomi (grunnleggelsen av Bank of Scotland i 1695, handel med Afrika og India, etableringer i Amerika) mislykkes. De to kongedømmene har ulike, noen ganger motstridende mål. I fravær av en arving bestemmer parlamentet at kronen skal gå til Sophie av Hannover (Act of Settlement, 1701). Den skotske motparten (Act of Security) forbyr rett og slett at kongen kan være katolikk. Men Jakob VII Stuart lever fortsatt i Frankrike. I 1690 forsøker han en landgang i Irland som mislykkes (slaget ved Boyne). Den jakobittiske motstanden vedvarer. Det engelske parlamentet bestemmer da, til tross for skotsk motstand, en unionstraktat (1706) etterfulgt av en unionslov i 1707. De to parlamentene ratifiserer traktaten og oppløses til fordel for et felles parlament for Storbritannia. Hannover-dynastiet er bekreftet. De distinkte identitetene til de to kirkene, episkopal i England, presbyteriansk i Skottland, er garantert. Skotsk lovgivning opprettholdes. Frihandel etableres mellom de to landene, som skal bringe tilbake velstand.
Les også: Amerikas siste engelskmann
Slik har presbyterianerne paradoksalt nok presset for opprettelsen av unionen for å redde sin protestantiske og dermed antikatolske identitet. Georg I av Hannover blir konge av England: hans dynasti regjerer fortsatt (under navnet Windsor). Unionen er selvfølgelig svært kontroversiell i Skottland. Den vekker jakobittismen (1708, 1715). Det siste jakobittopprøret finner sted i 1745 (The Forty-Five). Charles Stuart (Bonnie Prince Charlie) går i land på Hebridene. Han tar Edinburgh og marsjerer mot England. Det er ett steg for mye. Hertugen av Cumberland knuser oppstanden i slaget ved Culloden 16. april 1746. Charles flykter til Frankrike og går i glemselens eksil. Det er slutten på jakobittismen, til tross for noen nostalgikere. Skottland tar en annen vei.
Industriell revolusjon, skotsk opplysningstid, det sosiale spørsmålet
Som seierherrer ønsker engelskmennene å undertrykke den tradisjonelle skotske kulturen. Sekkepiper og tartan-mønstre blir forbudt. Mange innbyggere rekrutteres for å tjene det britiske imperiet. Omleggingen av tradisjonelle jordbruksområder til sauebeiter tvinger mange til eksil: Virginia, de to Carolinaene, Nova Scotia i Canada. Lowlands opplever også en landbruksrevolusjon mens industrien utvikles fra slutten av 1700-tallet, noe som fører til veksten av Glasgow og Edinburgh. Det er tiden for den skotske opplysningstiden: Adam Smith, David Hume, James Boswell, James Hutton, Lord Kelvin, James Watt, Robert Louis Stevenson, Robert Burns.
Men frihandelen etablert ved unionsloven tillater en økonomisk overgang som løper gjennom hele 1700-tallet før den får fullt omfang på 1800-tallet. Lowlands går over til tungindustri (alfabetisering, maskineri). Glasgow vokser svært raskt og blir etter London imperiets nest største by: Transatlantisk handel (tobakk, bomull, sukker), deretter tekstil- og stålprodukter. I 1870 produserer den mer enn halvparten av tonnasjen i Storbritannias havner og en fjerdedel av verdens lokomotiver. Industrialiseringen, som særlig berører Lowlands (Glasgow, Edinburgh, Stirling, Perth), fremmer dannelsen av en arbeiderklasse. Det sosiale spørsmålet blir nå prioritert, mye viktigere enn de religiøse eller nasjonale spørsmålene.
Devolusjon eller uavhengighet?
Det skotske spørsmålet vender imidlertid alltid tilbake. En Walter Scott, allerede på begynnelsen av 1800-tallet, hadde gitt skotske tradisjoner sin glans tilbake. Scottish National Party (SNP) ble grunnlagt i 1934. Det vokser i styrke med oljeoppgangen som gir en økonomisk realitet til ideen om uavhengighet. Tony Blair foreslår et nytt desentraliseringsprosjekt (devolusjon): Scotland Act av 1999 tillater det skotske parlamentet å vende tilbake til Edinburgh med nye kompetanser: Helse, utdanning, turisme, rett, miljø. En lokal regjering ledes av en førsteminister. London beholder kontroll over diplomati og forsvar samt økonomisk-, budsjettmessig- og skattepolitikk.
De to første lovgivende periodene domineres av Labour, men SNP oppnår relativt flertall i 2007 og deretter absolutt flertall i 2011 (deretter 2016 og 2021). Førsteminister Alex Salmond organiserer en folkeavstemning om uavhengighet i 2014, som blir avvist med 55 % av stemmene. To år senere stemmer Storbritannia for Brexit (som skottene avviser med 62 %). Til tross for SNPs innsats er det umulig å organisere en ny folkeavstemning uten Londons samtykke. SNP fremstår også som svært progressivt på samfunnsspørsmål. En lov fra 2021 foreslår å forby hatefulle handlinger, i henhold til svært subjektive kriterier, noe som vekker stor motstand (inkludert fra den berømte J.K. Rowling).
Les også: Ydmykelse i historien
Dette fokuset på svært engasjerte, men lite populære spørsmål, samt fiaskoen med uavhengighetsspørsmålet, har ført til resultatet ved parlamentsvalget i juli 2024: Til tross for 45 % av stemmene går SNP fra 47 til 9 representanter, Labour fra 1 til 37. I bunn og grunn har det sosiale spørsmålet overgått identitetsspørsmålet. SNP hadde faktisk klart å forene to samtidige identitetsfrustrasjoner, ofte motstridende: Den om fellesskapsidentiteten rundt suverenitetsspørsmålet, vanligvis fanget opp av høyrepartier; og den om minoritetenes personlige identitet, vanligvis fremmet av venstrepartier.
På britisk nivå signaliserer dette slutten på Brexit-traumet. Labour har ikke til hensikt å reversere det, selv om de vil søke bedre avtaler med EU. Skottene selv har slått seg til ro med det. Derimot har spørsmålet om ulikheter og utvikling kommet tilbake i forgrunnen.
En ufullbyrdet skjebne
For en merkelig skjebne Skottland har. Geografien og historien ga det nok fordeler til å oppnå uavhengighet. Omstendigheter, allianser som ikke alltid var gunstige, eller religionsspørsmålet bestemte noe annet. Isolasjonen også: Å være på en øy fører ofte til ensomhet. Men det er ikke nok til å forklare alt: Portugal avhenger også av historien, dets geografiske situasjon er like komplisert, det har også vært underlagt en brysom nabo (til det punktet med en union av de to kongedømmene), og likevel lyktes det i å finne sin uavhengighet og opprettholde den. Forskjellen ligger i forholdet til havet: Portugal hadde nok kløkt til å vende seg mot havet, etter å ha bygget en ekstern allianse (med England); disse to faktorene ga det varighet. Skottland hadde en ekstern allianse med Frankrike: Den var mindre gunstig. Men fremfor alt visste det ikke hvordan det skulle finne forbindelser over havet. Det var kanskje det som manglet.
Er historien imidlertid over, skjebnen fullbyrdet? Ingenting tyder på det, for den skotske identiteten er så sterk at den kan, i fremtiden, finne veien til en separasjon fra naboen.
Fotnoter
- Opprinnelig betegner Alba hele den britiske øya, kjent under navnet Storbritannia. Det er derfra det berømte (og selvfølgelig svikefulle) Albion stammer fra.
De territorielle variasjonene til Polen gjennom århundrene 🔒
