Verken Saudi-Arabia eller De forente arabiske emirater involverte seg direkte i konflikten mellom Israel og Iran. Likevel deler de to landene et felles syn: Iran er en vedvarende motstander, men ikke uoverstigelig.
Fra undertegnelsen av den omfattende atomavtalen (JCPOA) i juli 2015 til tolvdagerskrigen mellom Israel og Iran i juni 2025, har Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater fulgt en bemerkelsesverdig konsekvent politikk overfor Iran.
Denne tilnærmingen, basert på mistillit, opplevelsen av en grunnleggende trussel og ønsket om å holde Den islamske republikks regionale ekspansjon i sjakk, har formet både deres tolkning av JCPOA og reaksjonen på Israels militære suksess sommeren 2025.
Riyadh overfor Teheran
Allerede i 2015 så Riyadh og Abu Dhabi ikke atomavtalen som et skritt mot stabilitet, men som en tilslørt legitimering av Irans status som regional stormakt. Kritikken deres hvilte på tre punkter: de teknisk svake begrensningene som ble pålagt Iran, den bevisste fortielsen av landets rakettprogram og bruk av stedfortredere, samt de økonomiske og symbolske gevinstene ved å oppheve sanksjonene. I deres øyne ville JCPOA ikke fremme iransk moderasjon, men heller styrke Revolusjonsgardens makt.
Les også: Ren galskap eller det minst dårlige valget? 🔒
Støtten til USAs uttreden i 2018 sprang derfor ut av et ønske om motvekt. Mens Riyadh brukte sine diplomatiske kanaler i Washington, valgte Abu Dhabi mer diskrete påvirkningsveier. Begge hadde samme mål: å hindre at Iran gjorde avtalen til et geopolitisk springbrett. Denne holdningen var ikke situasjonsbetinget, men bygd på en vedvarende analyse: Etter deres syn er Iran ikke først og fremst en rasjonell nasjonalstat, men en revolusjonær og ideologisk aktør som bruker asymmetriske virkemidler.
Den arabiske verden overfor Iran
Dette perspektivet forklarer også hvordan de tolket konflikten i juni 2025. Israels målrettede ødeleggelse av iranske strategiske installasjoner ble trolig møtt med en blanding av stille tilfredshet og nervøs lettelse i Gulfens maktsirkler. I det stille kunne Riyadh og Abu Dhabi se lynkrigen som en bekreftelse på sin intuisjon: Iran er ikke uovervinnelig, og kraftbruk som er planlagt, kalibrert og fullt ut påtatt kan faktisk endre styrkeforholdet.
Kontrasten er slående mellom JCPOAs diplomatiske blindgate og Israels operative effektivitet. For Gulf-strategene har avskrekking verdi bare når den av og til omsettes i handling. Denne realismen, lenge skjult bak diplomatisk formalisme, står nå som hjørnesteinen i deres sikkerhetsdoktrine. Likevel lar de seg ikke blende av en seier gjennom stedfortredere. Bevisstheten om asymmetrisk risiko er fortsatt sterk: droneangrep, destabilisering av randsoner, indirekte infiltrasjon. Et svekket Iran kan bli farligere i skyggene.
Det mest avgjørende er likevel noe annet: Krigen bekrefter nytten av en stilltiende sikkerhetsdreining mot Israel. Uten en formell allianse fremstår teknisk samarbeid, etterretningsdeling, cyberforsvar og rakettforsvar som felles pilarer i en stabilitetsarkitektur etter JCPOA. Israels suksess gir bare ytterligere legitimitet til denne stille bevegelsen som startet med Abraham-avtalene.
Sammenligner man den velbegrunnede avvisningen av avtalen i 2015 med reaksjonen på konflikten i 2025, trer kontinuiteten i den saudiarabiske og emiratiske tilnærmingen tydelig fram: mistillit som prinsipp, pragmatisme som verktøy og regionalisering av avskrekkingen som mål. Synet på Iran er uforandret: en vedvarende motstander, men ikke uoverstigelig.
