Den franske loven om skillet mellom stat og kirke fra 1905 møtte sterk motstand fra pave Pius X, mens den franske regjeringen forsvarte og håndhevet den. Pavens motstand var både politisk og religiøst begrunnet.
Loven av 9. desember 1905 kom etter at de diplomatiske forbindelsene mellom Frankrike og Den hellige stol var brutt og innførte en ny organisering av religionene i Frankrike. De religiøse foreningene – en privat og mer likestilt organisasjonsform – erstattet det hundre år gamle systemet med statlig godkjente trosretninger. Pave Pius X motsatte seg denne nye ordningen, noe som førte til at den franske regjeringen gikk inn i en åpen konflikt med Den hellige stol.
Bruddet i de diplomatiske forbindelsene mellom Frankrike og Den hellige stol
I rapporten Aristide Briand skrev i 1905, og som dannet grunnlaget for Deputertkammerets arbeid, står det at skillet mellom kirke og stat er resultatet av en lang utvikling som nå har nådd sitt endepunkt. Denne formuleringen plasserer skillet i en historisk kontinuitet og gir prosjektet et liberalt skjær. Likevel må årsaken til skillet snarere søkes i hendelsene i 1904.
Frankrikes president, Émile Loubet, reiste til Roma 24. april 1904 på invitasjon fra Italias konge, Viktor Emmanuel II. En lekkasje i pressen – eller Combes’ motstand – førte til at et planlagt møte mellom kardinalstatssekretær Rafael Merry del Val og den franske utenriksminister Théophile Delcassé, som fulgte presidenten, ble avlyst. Presidentens reise til Roma ble fulgt av antiklerikale demonstrasjoner arrangert av fritenkere og italienske sosialister.
Den hellige stol protesterte som vanlig (mot at en katolsk statsoverhode besøker Italias konge uten først å møte paven) gjennom en pavelig note som kardinalstatssekretæren sendte 4. mai 1904 til alle katolske statsoverhoder – en kollektiv utsendelse for å unngå at president Loubets besøk ble en presedens. Disse protestene fikk ingen respons fra den franske utenriksministeren.
Prinsen av Monaco, kjent for sitt antiklerikale standpunkt, overleverte noten til Jean Jaurès (red. anm. fransk sosialistleder og pasifist), som publiserte den i L’Humanité 17. mai. Dette førte til at Frankrikes ambassadør ved Den hellige stol ble innkalt hjem 21. mai. Clemenceau (red. anm. var fransk statsminister og en ledende radikal republikaner) uttalte at bruddet i de diplomatiske forbindelsene med Den hellige stol bare var en uverdig komedie – med mindre det var en forberedelse til å si opp Konkordatet (red. anm. avtalen fra 1801 mellom Napoleon og paven som regulerte forholdet mellom den franske staten og Den katolske kirke).
Les også: Pave Leo XIV: Brobygger mellom sentrum og periferi 🔒
President Loubets besøk til Roma ble også sett på som et brudd på fransk lov, siden biskopene av Laval og Dijon dro til Roma uten å ha fått – eller engang søkt – den nødvendige tillatelsen. Den første, Monseigneur (red. anm. en fransk tittel som brukes om biskoper og andre høytstående geistlige i Den katolske kirke) Geay, ble anklaget for utenomekteskapelige forhold, og den andre, Monseigneur Le Nordez, for å være frimurer. Begge ble innkalt til forhør i Det hellige officium (red. anm. ar Vatikanets øverste organ for troslære og disiplin, i dag kjent som Troskongregasjonen). Artikkel XX i de organiske artiklene påla biskopene å oppholde seg i sine bispedømmer og slo fast at de bare kunne reise ut med regjeringens tillatelse. Pavens innkalling var derfor i strid med artikkel XX.
30. juli 1904 besluttet regjeringen «å avslutte forbindelser som på grunn av Den hellige stols vilje ikke lenger har noen gjenstand». Bruddet ble deretter formelt meddelt.
Bruddet i de diplomatiske forbindelsene var allerede en form for separasjon. Var det mulig å holde en internasjonal traktat, Konkordatet, intakt når enhver offisiell kommunikasjon med motparten var brutt? Konkordatet krevde kontinuerlig dialog mellom partene, ikke minst om utnevnelser av biskoper. Konkordatet var mer enn en fredsavtale – det var en allianse, bygget på tanken om at stat og kirke står sterkere sammen. Man kan derfor si at Konkordatet som ble opprettholdt etter bruddet i de diplomatiske forbindelsene i praksis var en form for separasjon.
Den lovpålagte plikten til å danne religiøse foreninger
Loven av 1905 avskaffet det offentlige kirkesystemet, opphevet Konkordatet og fjernet budsjettet for religionene. Fra 1905 var den eneste lovlige enheten som kunne organisere offentlig gudsdyrkelse, den religiøse foreningen. Lovgiver bestemte at det skulle opprettes en slik forening overalt hvor det ble holdt offentlige gudstjenester. Disse foreningene skulle overta eiendommene til de juridiske enhetene som ble avskaffet, altså de offentlige institusjonene for kult – et samlebegrep som omfattet konsistorier, katolske kirkekasser, seminarer, menighetsråd, prestehjelpekasser, osv.
Artikkel 19 i loven krevde et minimumsantall medlemmer for å danne en slik forening: syv, femten eller tjuefem myndige personer, avhengig av størrelsen på kommunen der foreningen hadde sitt sete. I praksis ga dette legfolk (red. anm. vanlige medlemmer av kirken som ikke er prester eller har geistlig embete) myndighet over kirkelig styring – helt opp til kontroll over ordningen av gudstjenesten.
Det sentrale spørsmålet var altså ikke tilstedeværelsen av legfolk i foreningene, men fraværet av biskoppelig kontroll, som fulgte av den demokratiske prosedyren i foreningene. Dermed risikerte biskopene å komme under legfolkets kontroll. Émile Chenon (red. anm. en fransk jurist og historiker som skrev om forholdet mellom kirke og stat) talte ikke om et avskaffet hierarki, men om dets «inversjon[1]».
Les også: Tordesillastraktaten: Da paven delte verden mellom Spania og Portugal 🔒
Pius X var opptatt av å holde Kirkens organisering uendret, å unngå skismaer og konflikter mellom prester og legfolk.
Selv om det franske bispekollegiet, samlet i mai 1906, ønsket å gi loven en «lojal prøving», forbød paven gjennom encyklikaen Gravissimo officii av 10. august 1906 katolikker å opprette slike foreninger. Skilleloven ble derfor ikke aktivt bekjempet, men snarere ignorert av den katolske kirke. Fra Den hellige stols side var konflikten i hovedsak passiv.
Pius Xs avvisning av religiøse foreninger skapte en dobbel vanskelighet: offentlig katolsk gudstjeneste ble ulovlig, og fordeling av kirkens eiendommer ble umulig.
Det ble gjort et første forsøk, initiert av det franske bispekollegiet – som igjen møttes i Paris 4.–7. september 1906 – med støtte fra regjeringen, på å sikre offentlig gudstjeneste gjennom offentlige møter. Resolusjonen «Forsamlingen beslutter å benytte seg av denne retten [den ordinære ordningen for offentlige møter] for å opprettholde offentlig gudstjeneste» ble enstemmig vedtatt.
Å organisere et offentlig møte krevde en forhåndserklæring. Rundskrivet av 31. desember 1906, kjent som «Briand-rundskrivet», gjorde denne erklæringen enklere: fra å være påkrevd før hvert møte ble den bare årlig.
Men å anvende loven av 30. juni 1881 om møtefrihet ville ha satt feiringen av messen på linje med vanlige offentlige møter, siden begge da ville vært underlagt det samme lovverket. Dette var uakseptabelt for Pius X som, etter å ha forbudt religiøse foreninger, ba prestene om å unnlate enhver erklæring. Tanken var å fortsette å feire messen som om ingenting hadde skjedd. Etter loven av 1905 var det nå også loven av 1881 som ikke ble fulgt. Etter loven av 1905 ble også loven av 1881 satt til side. 11. desember beordret innenriksminister Clémenceau utvisning av Monseigneur Montagnini, nuntiaturråden (red. amn. en høytstående diplomat i Vatikanets utenrikstjeneste, underlagt pavelig nuntius [ambassadør]) i Paris. Samme dag påla ministerrådet aktoratet å registrere brudd på loven av 1881. Samme dag beordret ministerrådet aktoratet å registrere brudd på loven av 1881. Det ble sendt ut rundskriv til prefektene og statsadvokatene med ordre om å iverksette sanksjonene som loven av 30. juni 1881 fastsatte ved manglende erklæring.
Det ble praktisk umulig å straffeforfølge alle. Noen prester ble likevel tiltalt for «messeforseelser», altså for å ha arrangert uanmeldte offentlige møter.
Antallet som ofte oppgis er 40 000 forseelser for gudstjenester uten forhåndserklæring, men domfellelsene ble som regel redusert til én symbolsk franc.
Lovgivers reaksjon
Lovgiver viste mildhet to ganger. Først gjorde loven av 2. januar 1907 det frivillig å opprette religiøse foreninger. Deretter åpnet loven av 28. mars 1907 for at gudstjenester kunne holdes uten forhåndserklæring.
Loven av 1905 fastslo et prinsipp: ingen offentlig gudstjeneste uten religiøs forening. At den katolske kirken nektet å danne slike foreninger, var ikke forutsett av lovgiver.
Les også: Nye funn i Den hellige gravs kirke avslører kristendommens eldste historie 🔒
Merknadene til loven av 2. januar 1907 slo fast at «regjeringen har plikt til å sikre, med ro, men med fasthet, det sivile maktens overhøyhet og gjennomføringen av alle lovbestemmelser». Denne loven, vedtatt i Deputertkammeret 21. desember 1906 med 388 mot 146 stemmer, tillot offentlig gudstjeneste uten religiøse foreninger. Samvittighetsfriheten, som loven av 1905 hadde stadfestet, ble dermed først fullstendig virkeliggjort etter loven av 1907, som ikke lenger påtvang en juridisk form på religionsutøvelsen.
Loven av 28. mars 1907 ble vedtatt 27. mars med 532 mot én stemme. Den liberaliserte ordningen for offentlige møter ved å tillate at de kunne holdes uten forhåndserklæring. Loven, som fortsatt gjelder i dag, sier at «offentlige møter, uansett formål, kan holdes uten forhåndserklæring».
Denne loven var direkte knyttet til prestenes motstand mot enhver form for erklæring, selv bare årlig – som allerede var en liberal unntaksordning fra 1881-loven.
Messeforseelsene hadde blitt så mange at regjeringen måtte endre politikk. Motstanden fra pave Pius X viste seg å være effektiv – både for den katolske kirken og for borgerne generelt, siden disse nye bestemmelsene lettet formalitetene for å holde offentlige møter i sin alminnelighet, også politiske møter.
Sluttnoter
[1] Émile Chénon, Histoire des rapports de l’Église et de l’État du Ier au XXe siècle, forelesninger holdt i Paris november–desember 1904, 3. utgave, Bloud et Cie, 6. forelesning.
