100 år etter utstillingen som endret kunsthåndverket, feirer Paris på nytt Art deco med flere utstillinger som viser bredden i denne stilretningen. I Musée des Arts décoratifs trer skaperens talent frem igjen.
Man må trosse noen hindre for å besøke 100-årsutstillingen for Art deco som vises i Musée des Arts décoratifs. Først en enorm kø – det er bare to personer selger billetter selv om fem skranker kunne vært bemannet. Deretter den tunge varmen i rommene, uten at man vet om museumsledelsen har satt på oppvarmingen helt unødvendig eller om man har unnlatt å slå på klimaanlegget. Også de trange rommene, som på ingen måte er egnet til å ta imot så mange mennesker. Selve utstillingen er en øvelse i orientering: En del i kjelleren, en del to i etasjene over og avslutningen på utstillingen i første etasje. Alle besøkende vandrer rundt i museet på leting etter heisen eller trappen, med kåper og gensere under armen for å holde ut varmen.
Når man legger disse uheldige forholdene til side, kan man sette pris på utstillingen, som gjenskaper utstillingen fra 1925 – den som åpnet den store Art deco-bevegelsen. Utvalget av gjenstander er variert og omfattende. Møbler, kopper, plakater, lamper og et helt rom viet Orientekspressen – som fortsatt i dag får folk til å drømme seg bort. Man oppdager hvor raskt utviklingen har gått: Den gangen tok det 6 dager å reise fra London til Konstantinopel, i dag tar det bare noen timer med fly.
De som er glad i Art deco vil være strålende fornøyd: Kvaliteten på gjenstandene gjør det mulig å forstå hvor mangfoldig bevegelsen var. Håndverkerne og arbeidet de utførte blir løftet frem: Intarsia, snekkerarbeid, bearbeiding av materialer og former. En kuriositet blant mange: Møbler som tilhørte François Mauriac vises frem – møbler forfatteren fikk laget av dekoratøren Jean-Michel Franck. Det var da forfattere hadde smak og visste å trekke inn tidens store moteskapere og dekoratører. Man oppdager også en rekke gjenstander som er donert til museet av samlere og finansfolk; det viser at denne dekorative stilretningen først og fremst var en livsform og en måte å utforme rommet på – enten det dreide seg om et hjem eller en by.
Art deco minner oss også om hvor viktig Paris var som drivkraft for denne stilretningen, men det var før staten begynte å blande seg inn i kulturen og gripe inn i skapende prosesser. Paris, motehovedstaden, håndverkets og kunstindustriens hovedstad – et Paris som satte tonen for mange land og fungerte som forbilde for mange kunstnere. Man snakket ikke om «soft power» da, men det er nettopp det dette dreier seg om. Med den internasjonale utstillingen for dekorativ og moderne industriell kunst som åpnet i 1925, ble den franske hovedstaden igjen stedet for god smak og visket bort sporene etter den store krigen.
En stilretning blir til
Art deco oppstod i en tid preget av store omveltninger. Europa lengtet etter gjenreisning, komfort og lys. I motsetning til avantgarde-bevegelsene i samme periode, som forkynte oppbrudd og brudd, forsøkte skaperne av Art deco å forene tradisjon og modernitet. Ambisjonen var enkel: Forene skjønnhet og funksjon, kombinere håndverksmessig luksus med industriell presisjon.
Les også: Toledo – den historiske hovedstaden for billedgeopolitikk 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
