Den tyske industrien sliter, kvelt av økte energipriser. Gjenopprustningspolitikken vil ikke endre noe: Det er avgjørende å stanse Green Deal og sørge for rikelig og rimelig energi.
Tyskland, tidligere EUs økonomiske lokomotiv, befinner seg nå i en blindgate. Den tyske kjemiske industrien er i fritt fall, og bilsektoren, som en gang var en nasjonal stolthet, vakler faretruende. Overfor dette sammenbruddet er Friedrich Merz, allerede før han er blitt kansler, tvunget av press fra industripress til å foreslå en politikk som strider mot det han hevdet under valgkampen. Tysklands utøvende arm i Brussel, Ursula von der Leyen, adlyder og foreslår å omdanne våre døende industrier til våpenprodusenter!
Tyskland reviderer sin politikk
Presidenten for Europakommisjonen har til og med deaktivert «sikkerhetsklausulen» i budsjettregelverket, slik at medlemsstatene kan overstige grensen på 3 % av BNP. Denne plutselige rausheten oppmuntrer til og med Tyskland til å endre sin grunnlov, den som alltid har vært så streng når det gjelder budsjettdisiplin.
Den tyske EnergieWende har tvunget hele EU inn i en energiomstilling. Angela Merkel orkestrerte den, Ursula von der Leyen gjennomfører den i EU, og Friedrich Merz vil fortsette den siden han har fulgt miljøbevegelsen ved å love 100 milliarder euro til vind- og solenergi og samtidig stenge fullt fungerende atomkraftverk. Konsekvensene er katastrofale for hele EU.
Draghi-rapporten fra september i fjor påpekte det svimlende fallet i europeisk konkurranseevne, hovedsakelig på grunn av de skyhøye energiprisene. Den viste også at det er nødvendig å vurdere om det i det hele tatt er strategisk lurt å opprettholde all klimapolitikk som har ført til denne prisøkningen på energi.
Dette initiativet til industriell gjenopprustning følger den keynesianske tradisjonen som har preget EU i mer enn 70 år. Denne tilnærmingen får nå et oppsving, med en hittil ukjent anvendelse på forsvarsområdet: «krigs-keynesianisme».
«Krigs-keynesianisme»
Denne investeringen i forsvarssektoren vil gi enkelte positive ringvirkninger for hele økonomien. Men pengene må likevel tilbakebetales, og de kommer bare europeiske borgere til gode ved at man oppretter det den amerikanske antropologen David Graeber kaller «tullejobber». Disse utgiftene gjør det mulig å opprettholde sysselsettingen kunstig og skaper inntrykk av en industriell politikk, men de bedrer verken innbyggernes velstand eller livskvalitet; vi kommer ikke plutselig til å kjøpe pansrede kjøretøy…
Les også: Misnøyen i Øst-Tyskland tiltar i styrke 🔒
Paradokset er slående: Keynes, som var kraftig imot de straffende tiltakene i Versailles-traktaten i 1919 og i boken han skrev like etter, De økonomiske følgene av freden, advarte mot farene ved å ydmyke Tyskland. Nå ser han at hans egen økonomiske tenkning blir brukt stikk imot hans advarsler for å forsvare en «krigs-keynesianisme». Den historiske ironien er dyp: Han som talte for forsoning og gjenoppbygging snarere enn konfrontasjon, ser nå at doktrinen hans blir vridd til å finansiere et nytt våpenkappløp.
Å anerkjenne Green Deals fiasko
I stedet for å bruke milliarder på våpen, bør EU være ærlig nok til å innrømme at Green Deal har feilet og gå tilbake til pragmatiske energipolitiske løsninger, slik det var før von der Leyen og Parisavtalen.
I 64 år, fra opprettelsen av EKSF i 1952 til 2016, førte EU en fremtidsrettet energipolitikk som beskyttet innbyggerne og industrien, og skapte velstand for alle, i tråd med Messina-resolusjonens erklæring om at det ikke finnes noen fremtid for Unionen uten rikelig og rimelig energi.
Men i løpet av det siste tiåret, under påvirkning av Tyskland og ulike miljøorganisasjoner, har europeiske ledere valgt radikale og skadelige tiltak: å avvikle all fossil energi innen 2050, forby forbrenningsmotorer innen 2035, gi store subsidier til hydrogen (en kjemisk galskap jeg beskriver i boken min om hydrogen-utopien), mens atomkraft samtidig ble fratatt all støtte og til og med motarbeidet åpenlyst i årevis. I konklusjonene fra det siste europeiske råd 20. mars heter det: «la oss minne om de avtalte energimålene»… Ingen stiller spørsmål ved hovedårsaken til denne industrielle katastrofen.
Velg velstand fremfor våpen
Å gjenta «Si vis pacem, para bellum» (vil du ha fred, så forbered deg på krig) i det uendelige hjelper ingenting. Den virkelige løsningen for EU er ikke mer militær opprustning, men å oppgi Green Deal og vende tilbake til en fornuftig energipolitikk. Med rikelig og rimelig energi kan vi igjen få industrien på fote og styrke kjøpekraften til europeerne. Det å gjenreise konkurranseevnen er vårt beste forsvar mot dagens geopolitiske utfordringer.
Den nødvendige reindustrialiseringen, enten knyttet til forsvar eller ikke, forblir et luftslott uten god tilgang på energi, uansett kostnader. For å lykkes må det investeres tungt i styrbare kraftverk (kjernekraft eller gasskraft), et prosjekt som har blitt utsatt i årevis i alle medlemsland, som godt vet at fornybar energi alene ikke kan sørge for dette. Denne kjensgjerningen er fortsatt et tabu.
Les også: Fra idealisme til realisme: Tysklands geopolitiske oppvåkning 🔒
EU må slutte å lete etter innviklede løsninger på problemer den selv har skapt. Veien er klar: innse det strategiske nederlaget for Green Deal og gå tilbake til en pragmatisk energipolitikk, basert på flere energikilder og reell energiuavhengighet, den eneste veien for å gjenopprette industriell stolthet.
Det finnes likevel et håp. De «nøkterne statene», som Nederland, Danmark, Østerrike og Sverige, avviser kategorisk å utstede euroobligasjoner for å finansiere forsvaret. Disse landene, som tradisjonelt er skeptiske til felles gjeld, frykter at dette vil legge den økonomiske byrden på dem for land med svakere budsjettdisiplin. Det er verdt å merke seg at Tyskland stiller seg sammen med de nøkterne landene, siden de foretrekker å bruke egne finansieringsmuligheter – det holder å få lov til å overskride taket. De nøkterne landene er også imot lån som skal finansiere subsidier. Dessuten forkaster de tanken om nye inntektskilder for EU, da de ser det som en ekstra belastning for egne skattebetalere.
At det siste europeiske råd varte én dag i stedet for planlagte halvannen, tyder på at drøftingene var særlig krevende. Denne nedkortingen av toppmøtet kan tyde på at von der Leyens plan, som støttes av Emmanuel Macron, ikke fikk den mottakelsen man hadde håpet blant stats- og regjeringssjefer. Kanskje vil sunn fornuft seire?
Må Europa ta regningen for Kinas industrielle overkapasitet? 🔒
