En lang glemt konflikt får nytt liv i en æra preget av autoritære regimer og internasjonal usikkerhet, hvor Venezuelas aggressive tilnærming til Essequibo-regionen utgjør en alvorlig trussel mot stabiliteten i Sør-Amerika.
I en verden preget av autoritære regimer som utfordrer etablerte normer og undergraver internasjonal lov og orden, kaster Venezuelas aggressive holdning til Essequibo-regionen i Guyana et mørkt lys over et Sør-Amerika. Selv om kontinentet har vært preget av uroligheter, så har det ikke oppstått noen mellomstatlig konflikt på lang tid. Den pågående geografiske uenigheten mellom Guyana og Venezuela, drevet av et grådig begjær etter naturressurser og en foruroligende likhet med Russlands invasjon av Ukraina, er en påminnelse om at erobringskrigens spøkelse aldri er helt borte, og at det internasjonale samfunnet må være på vakt for opportunistiske regimer som vil utnytte den voksende internasjonale ustabiliteten for egen vinning.
Historisk bakgrunn og en ulmende konflikt
Essequibo-regionen, rik på naturressurser som gull, diamanter, uran og olje, har lenge vært gjenstand for strid mellom Venezuela og Guyana. Røttene til konflikten strekker seg tilbake til 1831, da Venezuela ble uavhengig fra Spania. Spania hevdet opprinnelig området, men Storbritannia etablerte seg der etter å ha kjøpt det fra Nederland i 1814. I 1897 ble tvisten delvis løst av et internasjonalt tribunal, der Venezuela ble tildelt 10% av landområdet i form av Orinoco elvedeltaet, mens britisk Guyana beholdt 90% av territoriet, primært jungel. Men, oppdagelsen av gull i Essequibo-regionen på 1900-tallet gjenopplivet Venezuelas krav på området, og spenningen økte.
Etter Guyanas selvstendighet i 1962 ble Essequibo-saken gjenopplivet igjen da Venezuela enset at de kunne utnytte muligheten for å ta til seg et større landområde. Etter flere runder av forhandlinger og juridiske kamper, havnet saken hos Den internasjonale domstolen (ICJ) i 2007. ICJ erklærte at saken var under dens jurisdiksjon og at dommen ville være bindende for begge parter. Venezuela, under Nicolás Maduros ledelse, har imidlertid nektet å anerkjenne ICJs jurisdiksjon og har intensivert sin aggressive retorikk og handlinger mot Guyana, særlig knyttet til Essequibo.
Les også: Venezuela stenger sine dører i Ecuador etter angrep på Mexicos ambassade
Viktigheten av regionen for Guyana har blitt fremhevet av de nylig oppdagete oljefeltene utenfor kysten av Essequibo, som har gjort Guyana til en av verdens største energieksportører per capita. Voksende oljepriser globalt grunnet krigen i Ukraina har gjort landets råolje til en ettertraktet råvare, særlig for land som har sluttet eller redusert importen av russisk energi. Store internasjonale selskaper fra Europa, USA og Kina har alle involvert seg i landets raskt voksende oljesektor. Videre representerer provinsen 70% av Guyanas territorium, selv om bare 15% av landet innbyggere bor i regionen.
Venezuelas aggressive retorikk og geopolitisk innflytelse
I de siste årene har Venezuela trappet opp sin aggressive retorikk og handlinger mot Guyana. Både i 2015, etter at store oljeforekomster ble funnet, og i 2021 erklærte landet Guyanas eksklusive maritime økonomiske sone for sin egen. Påfølgende har Venezuela ved en rekke anledninger brutt Guyanesisk suverenitet med sine krigsfly.
Men, det var en folkeavstemning i 2023 som satt regionen på tå, og på nytt var spørsmålet om Essequibo en internasjonal affære. Venezuela holdt en folkeavstemning som etter tilsynelatende var rigget, med et spørsmål om velgeren støttet å annektere regionen. Etter over 90% av stemmesedlene var i favør, utstedte Venezuela nye kart over landet som inkluderte regionen som sin, utnevnte en guvernør, og planla å gi statsborgerskap til innbyggerne i regionen før en eventuell annektering. Politikere som motsatte seg dette ble regelrett arrestert. Venezuelas handlinger bærer preg av Russlands fremgangsmåte i Ukraina, med bruk av folkeavstemning som legitimering for aggresjon og historiske påstander som begrunnelse for ekspansjonisme. Videre har Venezuela hevdet at befolkningen i denne regionen støtter annekteringer, et virkemiddel vi også kunne se på Krym og i Øst-Ukraina før 2014.
Av den grunn kan vi bak Venezuelas handlinger skimte Russlands skygge som en av få land på den internasjonale arenaen som støtter landet. Som en langvarig alliert av Venezuela har Russland solgt store mengder våpen til landet og etablert militærbaser med egne styrker. Russland er dypt involvert i landet oljeindustri, og hjelper landet regelmessig med å unngå internasjonale sanksjoner satt på landet oljeindustri i form av eksport. Russland på sin side har interesse av å skape ustabilitet i Sør-Amerika som et verktøy for avlede USA fra krigen i Ukraina. I enhver konflikt vil Russland med stor sannsynlighet kunne bruke vetoretten i FNs sikkerhetsråd til å holde unna lovgivning mot Venezuela.
Hvorav det å spå en sannsynlighet for konflikt er umulig, så er det mulig å spekulere i en av de primære motivasjonene for Venezias retorikk og handlinger. Maduro og Venezuelas nylige krav kan handle om å oppnå større oppslutning før neste presidentvalg. Venezuela har lenge vært preget av regressiv økonomisk vekst, folkelig uro, og fraflytting. En konflikt kan i dette tilfelle være en nyttig distraksjon for egen befolking. Det vil også tjene deres nærmeste Russland ved å distrahere verden fra Ukraina-krigen, som nevnt. Uansett tilfelle, det som kan bli fastslått i denne stund er at Venezuela har bygget nye flystriper, baser og formasjoner tett mot grensen til Guyana. Denne utviklingen er farlig for den regionale stabilitet på sikt, og kan bidra til å skape en konflikt i Sør-Amerika for første gang på mange tiår. I en gradvis mer ustabil verden ser vi flere aktører i bildet som USA, Russland, Brasil og Kina som har store økonomiske interesser i Guyana. Denne politiske motivasjonen for handling er mer sannsynlig enn fra et økonomisk ståsted, hvor Venezuela allerede ikke klarer å utnytte egne naturressurser på en effektiv måte.
Les også: Argentina søker partnerskap med NATO for økt global innflytelse
Venezuela har uten tvil kapasiteten til å gjennomføre et militært angrep, men vil de? Det kommer an på handlingene til de regionale aktørene, og hvorvidt disse stiller seg bak Guyana. Som i Russlands invasjon av Ukraina, er det alltid en grad av usikkerhet når det kommer hvilken internasjonal reaksjon en stat vil møte. Det som er klart er at dersom Venezuela handler militært, så har ikke Guyana evnen til å motsette seg en invasjon, til forskjell fra Ukraina. Venezuela er mer sannsynlige til å møte motstand fra geografien enn motpartens militære. For å bevare Guyanesisk suverenitet, så må tredjeparter involverer seg. Et slikt scenario vil få geopolitiske implikasjoner i form av økt internasjonal spenning, uenighet og videre polarisering.
En påminnelse om at fred blir tatt for gitt
Essequibo-konflikten er en påminnelse om at fredens skjøre natur aldri må tas for gitt. I en verden som til større grad er preget av autoritære regimer, grådighet og geopolitiske spenninger, kan konflikter raskt blusse opp basert på tidligere historiske uenigheter. Venezuelas aggressive militarisering, retorikk og Russlands støtte representerer en farlig trend som må møtes med resolutt motstand fra det internasjonale samfunnet. Diplomati, avskrekking og et sterkt forsvar av internasjonal lov er avgjørende for å forhindre at erobringskrigens spøkelse hjemsøker Sør-Amerika på samme måte som i Ukraina.
Avgjørende nå er intensivt diplomati, megling og tydelig retorikk knyttet til hvilke reaksjoner Venezuela vil møte ved en militær aksjon. En eventuell reaksjon fra det internasjonale samfunnet må være mer standhaftig enn en rekke sanksjoner, som til stor grad viser seg å være ineffektive mot autoritære regimer som sjeldent må svare til egen befolkning.
Geopolitikkens nye front: Kinas jakt på Latin-Amerikas kobber
