Kosovos statsminister Albin Kurtis konsekvente innsats for å hevde Kosovos suverenitet over de overveldende etnisk serbiske kommunene styrker ikke Kosovos uavhengighet. I stedet fører Kurtis misplasserte innsats bare til å belaste forholdet mellom EU og Kosovo, samtidig som det avslører hans manglende tillit til Kosovos motstandsdyktighet som suveren stat.
Statsminister Albin Kurtis beslutning om å stenge fem parallelle institusjoner for de overveldende etniske serberne i nord-Kosovo kan rettferdiggjøres gjennom tre grunner. For det første er tiltaket i samsvar med dialogavtalene fra 2013 og 2015 som fastsatte nedleggelsen av parallelle institusjoner. For det andre er det konsistent med Kosovos grunnlov, og for det tredje, hevder det Kosovos suverene rettigheter til hele Kosovo, inkludert de etnisk serbisk-dominerte kommunene. Når dette er sagt, reiser nedleggelsen flere spørsmål som Kurtis regjering burde ha vurdert nøye før den gjennomførte en slik handling.
Tidspunkt
Kurtis beslutning om å handle på dette spesielle tidspunktet reiser spørsmålet om hvorvidt det var motivert av innenrikspolitiske hensyn.
Jeg er enig med Charles Kupchan, tidligere direktør for europeiske anliggender ved USAs nasjonale sikkerhetsråd, som uttalte, «For meg er dette gestikuleringer og manøvrer på nivået av innenrikspolitikk, noe som kan være bra for Kurtis politiske skjebne, men de er ikke gode for Kosovo.»
Men, enten Kurti hadde til hensikt å gjennomføre en slik handling nå for å oppnå politiske fordeler på hjemmebane, har han utilsiktet skapt inntrykk av at det kommende valget i Kosovo, planlagt til 9. februar 2025, spilte en rolle i hans beslutningstaking, og hvilken fordel han kan eller ikke kan frembringe, gjenstår å se.
Les også: Kosovo nekter EU-samtaler med Serbia
Gitt det nåværende spente klimaet, mener jeg at alle potensielle fordeler Kurti kunne oppnå, veies opp av ulempene ved å handle nå, i stedet for å vente til etter valget. Hans handlinger har til og med irritert USA, Frankrike, Tyskland og Storbritannia, som har kritisert Kosovos handlinger i nord.
Selv før Kurti stengte disse parallelle institusjonene, hadde han allerede kommet på kant med både EU og USA. Dette skyldtes hans ensidige beslutning om å stenge seks filialer av en serbisk-lisensiert bank i nord-Kosovo tidligere i år, samt overgangen fra dinar til euro.
Nasjonalisme
Kurti, som stadig blir fremstilt som en nasjonalist, ser ut til å vise utålmodighet i sin streben etter å hevde og gjenopprette Kosovos uavhengighet, spesielt i det overveiende etnisk serbiske nord.
Kurti vet godt at enten Serbia anerkjenner Kosovo eller ikke, er landet hans uavhengig og anerkjent av mer enn 100 andre. Jeg tror at Serbia, under ny ledelse, før eller senere vil erkjenne at Kosovos uavhengighet er ugjenkallelig og komme til å akseptere deres suverenitet. Beograds anerkjennelse av Kosovo vil bli akselerert når Russlands Putin, som sterkt motsetter seg Kosovos uavhengighet, forlater den politiske scenen.
Ved denne korsveien bør Kurti fokusere mer på integrasjonsprosessen med EU ved å ta for seg innenlandske problemer, inkludert økonomi, infrastruktur, utdanning, menneskerettigheter og helsevesen, og bringe dem i samsvar med EUs standarder, i stedet for å provosere organisasjonen han ønsker å bli med i.
Som et eksempel har Kurtis insistering på å åpne Iber-broen betydelig økt spenningen med EU. Dette har tvunget NATOs fredsbevarende styrker i Kosovo, KFOR, til å sende flere ressurser fra sin multinasjonale spesialenhet til broen som skiller den overveiende albanske delen av Mitrovica i sør fra den overveiende serbiske i nord.
Mangel på koordinering
Igjen, gitt de rådende omstendighetene, bør enhver handling utført av Kurti, uansett hvor berettiget den måtte være, koordineres med EU så lenge den kan skape en negativ bølgeeffekt.
Dette betyr ikke at Kurti ikke har rett til å gjøre en slik handling; men koordinering med EU er nødvendig, hovedsakelig på grunn av de nære båndene mellom de to sidene og fordi EU er involvert i enhver utvikling knyttet til Serbia-Kosovo-konflikten.
USAs ambassade i Kosovo var korrekt i å gjenta sist fredag Washingtons «bekymring og skuffelse over fortsatt ukoordinerte handlinger» utført av Prishtina «som fortsetter å ha en direkte og negativ effekt på medlemmer av det etniske serbiske samfunnet og andre minoritetssamfunn i Kosovo.»
Interessant nok understreket imidlertid president Vjosa Osmani, i sitt møte med USAs ambassadør, Jorn Rohde, behovet for koordinerte anstrengelser med allierte, spesielt USA, i å utvikle en felles implementeringsplan for åpningen av broen over Iber-elven.
Selv om mange kosovoalbanere støtter nedleggelsen av disse parallelle institusjonene, inkludert statsvitenskapsprofessor Dorajet Imeri, som sa at avskaffelsen av parallelle strukturer burde ha skjedd for lenge siden, går han glipp av det sentrale poenget her.
Det er ikke det at Kosovo ikke har rett til å stenge disse parallelle institusjonene finansiert av Serbia; det er behovet for koordinering med EU som teller. Kosovo, som søker å bli med i EU, bør adoptere EUs operasjonelle prosedyrer mellom medlemsstatene, som er basert på konsultasjon og koordinering.
Les også: Dødelig grensekonflikt: Serbia beskylder Kosovo for terror
Dessverre tvang Kurtis vedvarende mangel på koordinering med EU sistnevnte til å innføre sanksjoner mot Kosovo, noe som ikke ville ha skjedd hvis Kurti ikke hadde satt sine nasjonalistiske tendenser foran Kosovos langsiktige interesser.
USA er ikke tilbøyelig til å følge i EUs fotspor og innføre sine egne sanksjoner mot Kosovo, men USAs misnøye med Kurti er tydelig uttrykt, og Kurti bør være oppmerksom på denne utviklingen.
For å være sikker søker USA samarbeid for å bestemme den mest egnede tidslinjen fra et sikkerhetsperspektiv for å utvikle og handle gjennom en felles implementeringsplan. USA mener at denne tilnærmingen tjener alle borgere.
Gjenopptakelsen av Kosovo-Serbia-dialogen
Jeg mener at Kurtis regjering nå bør rette sin oppmerksomhet mot gjenopptakelsen av dialogen på statsledernivå mellom Priština og Beograd, ettersom EU planlegger en ny runde samtaler mellom de to landene.
Selv om EUs talsperson, Peter Stano, ikke har oppgitt en dato for et slikt møte, og sa at datoen ville bli offentliggjort når tiden er inne, sa EUs utsending for Kosovo-Serbia-dialogen, Miroslav Lajčák, at han ville bli i Priština for å forberede den nye runden av dialog uten å gi flere detaljer, noe som tyder på at slike samtaler er nært forestående.
Til slutt er det viktig å merke seg at gjenopptakelsen av enhver dialog mellom Kosovo og Serbia og dens omfang avhenger mer av EU enn av USA.
Hvis Kamala Harris blir valgt som USAs neste president, forventer jeg ikke noen merkbar endring i USAs politikk angående Kosovo-Serbia-konflikten.
Men hvis Donald Trump blir gjenvalgt, vil han til en viss grad bli påvirket av Putins syn på Balkan og hans ønske om å destabilisere regionen. Trump vil sannsynligvis gi mindre støtte til Kosovos posisjon, men ikke til den grad at han vil endre USAs overordnede politikk for Balkan eller USAs forpliktelse til Kosovos uavhengighet.
I den endelige analysen er og vil Kosovos skjebne og fremtid være uoppløselig knyttet til EU. Av denne grunn bør enhver regjering i Kosovo tenke og oppføre seg som om landet var en EU-medlemsstat.
Ved å gjøre dette vil Kosovos integrasjonsprosess gå fremover på fast grunn i stedet for å utsette den for EUs sanksjoner som psykologisk, politisk og praktisk hindrer en slik prosess.
