Feberen forsvinner ikke ved å knuse termometeret. Trump-administrasjonens nasjonale sikkerhetsstrategi (NSS) 2025 har utløst instinktive og defensive reaksjoner i EU. Likevel er den langt fra en provokasjon; den fungerer snarere som et speil: USA prioriterer først og fremst seg selv, men holder samtidig opp et bilde av vår sårbarhet – ikledd den brutaliteten som følger med direkte tale, men også med lojaliteten til en alliert som minner oss om vårt ansvar.
NSS 2025[1] vedgår uten skam en dreining mot amerikansk egeninteresse. Den kunngjør en tydelig, bevisst og skjerpet tilbakevending til logikken i Monroe-doktrinen, som den omtaler som et «videreføring av Monroe-doktrinen». NSS plasserer også sine prioriteringer i klartekst innenfor en strategisk forutsetning om rikelig og billig energi, et begrep som EU også delte før avkarboniseringspolitikken.
Geopolitikk uten å si ordet
Etter å ha lest de 29 sidene melder ett spørsmål seg: «Har jeg sett ordet geopolitikk?» Man leser om igjen, leter – nei, det står ikke der, og det er åpenbart ingen tilfeldighet. Ordbruken i den nasjonale sikkerhetsstrategien for 2025 avdekker en doktrinær omforming i USA. Teksten er så pragmatisk og rettet mot egen befolkning at begrepet «geopolitikk», som oppfattes som teknisk, i praksis er utelatt.
Begrepet «geopolitikk» («geopolitics/geopolitical») forekommer ikke, selv om innholdet er utpreget geopolitisk, både idemessig og strukturelt. Siden slutten av den kalde krigen har tidligere NSS-dokumenter gjerne brukt «geopolitikk» på retorisk måte for å fremstå som både liberal og strategisk. Dokumentet fra 2025 markerer et klart brudd med denne tradisjonen: Det kritiserer eliter som angivelig har forsøkt å etablere «varig dominans over verden» og binde amerikansk politikk til internasjonale institusjoner som anses som transnasjonale og oppløsende for egen suverenitet. Det er snakk om en reaksjon mot et språk som oppfattes som teknokratisk eller akademisk – og begrepet «geopolitikk» er akkurat det.
Likevel resonnerer teksten eksplisitt i termer om maktforhold, kontroll over rom, verdikjeder, migrasjon, energi og «maktbalanse» – med andre ord i en typisk geopolitisk tolkningsramme – men uten å bruke selve ordet. Det foretrukne ordvalget dreier seg om nasjonal suverenitet, «America First», avvisning av «global dominans» og skepsis til internasjonale organisasjoner. Med andre ord handler det om å vedkjenne seg en maktbasert geopolitikk, men fremstille den som «nasjonal, sunn fornuft» snarere enn en intellektuell disiplin. Målet er å henvende seg til hjemmepublikummet: Stormaktsrivaliseringene beskrives, men uten å ty til tankesmie-sjargong eller etterkrigstidens tradisjon med «store strateger».
Les også: Israel – geopolitisk grunnpilar eller strategisk byrde for USA? 🔒
Fraværet av ordet «geopolitikk» uttrykker politisk vilje til å bryte med språket til globalistiske eliter og multilaterale institusjoner. NSS 2025 fører i praksis en geopolitikk – prioritering av den vestlige halvkule, rebalansering overfor Kina, press på Europa, energi som maktinstrument – samtidig som tilnærmingen gis nye betegnelser som «beskyttelse av vitale interesser» og «America First» for å gjøre den politisk akseptabelt i amerikansk opinion. For analytikeren er dette utvilsomt et substansielt geopolitisk dokument, men innpakket i en retorikk om suverenitet og indre sikkerhet snarere enn i geopolitikkens klassiske vokabular.
Derimot forekommer ordet «halvkule» rundt et dusin ganger. Begrepet «halvkule» blir strukturerende: Det viser ikke til et utvidet «Vesten» som inkluderer EU, men til det amerikanske området i tradisjon etter Monroe med tyngdepunkt i USAs territorielle sikkerhet og den politisk-økonomiske kontrollen over det kontinentale nærområdet. Den «vestlige halvkule» fremstilles som et prioritert rom som må «tas tilbake og under kontroll», i møte med inntrenging fra ytre makter og strømmer som anses destabiliserende (migrasjon, narkotikahandel, overtakelse av strategisk infrastruktur). Det plasserer NSS 2025 i forlengelsen av Monroe-doktrinen, samtidig som det operative innholdet skjerpes. Den gjentatte referansen til «Vår hemisfære» stadfester en nærmest patrimonial forståelse av dette rommet, oppfattet som en forutsetning for USAs globale handlingsfrihet: Forrangen må først sikres i Amerika, deretter projiseres på Indo-Stillehavet, Europa eller Midtøsten – og i enda større grad Afrika, som er strategiens stebarn og får mindre enn én side.
Suverenitet først — også i Europa
Begrepet «suverenitet» eller avledninger av det forekommer 15 ganger. Denne vektleggingen i NSS 2025 forklares først og fremst av Trump-administrasjonens ønske om igjen å bekrefte nasjonalstatens forrang fremfor det som oppfattes som en uthuling av politisk myndighet gjennom multilaterale institusjoner, bindende internasjonale avtaler og utvidelsen av globale styringsnormer. Retorikken inngår i en «America First»-forståelse der nasjonal sikkerhet ikke lenger sees som en felles forvaltning av en liberal verdensorden, men som beskyttelse av et nasjonalt politisk, økonomisk og kulturelt rom mot ytre begrensninger som anses illegitime – enten de kommer fra internasjonale organisasjoner, internasjonale avtaler som Paris-avtalen, allierte som er blitt for krevende, eller rivaliserende makter. Denne doktrinære dreiningen har et todelt mål: Innad handler det om å tale til en velgerbase som ser institusjonalisert globalisering som årsaken til avindustrialiseringen, svekkelsen av middelklassen og utvanningen av nasjonale identiteter (et tilsvarende fenomen kan observeres i EU); utad handler det om å endre rangordningen av USAs forpliktelser ved å legitimere en reduksjon av «globale forpliktelser» til fordel for forsvar av amerikansk økonomi, reindustrialisering og kontroll over strategiske verdikjeder, særlig overfor Kina.
I dette perspektivet blir suverenitet et nøkkelbegrep som både kan delegitimere europeiske krav på standarder for klima, digitalregulering, eller sosiale forhold – fremstilt som verktøy for «normativ begrensning» av amerikansk makt – for å rettferdiggjøre en svært kritisk holdning til EU, som anklages for å ofre medlemslandenes nasjonale suverenitet til fordel for et overnasjonalt system som svekker forsvarsevnen og den økonomiske dynamikken. Den hyppige bruken av begrepet i NSS 2025 fungerer dermed som et ideologisk kjennetegn: Den signaliserer en eksplisitt tilbakevending til en vestfalisk[2] og hierarkisk forståelse av den internasjonale orden, strukturert av en revidert Monroe-doktrine og «den vestlige halvkule» som strategisk prioritet, samtidig som den gir USAs utøvende makt et legitimerende språk for å motstå press fra allierte, omforme allianser og i siste instans underordne alt internasjonalt samarbeid nasjonal interesse slik denne ensidig defineres av Det hvite hus.
Les også: De strategiske relasjonene mellom Canada og USA 🔒
Det er også verdt å merke seg at den multilaterale institusjonen par excellence – FN – ikke engang nevnes i NSS 2025. Dette fraværet er ikke en forglemmelse, men en tydelig avvisning av et multilateralt system som anses lite produktivt, ja til og med som en brems. Usynligheten gjenspeiler en implisitt diagnose: Langt fra å være det operative navet i global styring har FN låst seg i en normativ vekst med prosedyrer som verken har forebygget sikkerhetskriser (Ukraina, Midtøsten, Afrika) eller sikret effektiviteten i de ordningene organisasjonen fremmer, ikke minst klimaregimet rundt COP. For amerikanske strateger illustrerer de en avsporing der ideologisk klimatenkning, byråkrati og antiamerikanisme summeres til kostbare «netto null»-forpliktelser for vestlige økonomier, uten tilsvarende bindinger for de store fremvoksende økonomiene og uten reell sammenheng med kravene til makt, energisikkerhet og konkurranseevne. I denne sammenhengen gbekrefter NSS 2025 på nytt nasjonalstatens forrang, suverenitetens sentrale posisjon og en preferanse for bilaterale ordninger eller ad hoc-koalisjoner, og henviser FN til plassen som et perifert forum – i beste fall nyttig som kommunikasjonsarena, men unødvendig for å legitimere eller faktisk føre USAs maktpolitikk.
Ordvalget er langt fra tilfeldig. Ved å avvise geopolitikkens abstrakte språk og erstatte det med et register for suverenitet, indre sikkerhet og beskyttelse av «halvkulen», søker dokumentet å forankre en maktstrategi i en retorikk om nasjonal sunn fornuft, først og fremst rettet mot hjemmepublikummet. Det er nettopp spenningen mellom geopolitisk substans og suverenitetsnarrativet som gjør NSS 2025 til et dokument er et veiskille der USA fullt ut vedkjenner seg maktens logikk samtidig som det forkaster det universalistiske og institusjonelle språket som har ledsaget det siden den kalde krigens slutt.
Fra Monroe til teknomakt
USAs nye strategi bygger også på teknologi, et begrep som forekommer 13 ganger i dette dokumentet på 29 sider. Teknologi er ikke et tilbehør, men selve bærebjelken i amerikansk makt. Washington viser ambisjon om å forbli den mest avanserte vitenskapelig og teknologiske nasjonen, å beskytte sin immaterielle eiendom og få sine standarder til å gjelde, først og fremst innen kunstig intelligens, bioteknologi og kvanteteknologi. NSS foreslår en målrettet reindustrialisering rettet mot kritiske og framvoksende sektorer, støttet av tollverktøy, gjenoppbygging av verdikjeder og sikring av kritiske mineraler, alt under kontinuerlig overvåking fra etterretningsmiljøene. «Dominerende energi» (som vi vil utdype i en senere artikkel) presenteres som en teknologisk forsterker, fordi rikelig og billig energi skal «bidra til å opprettholde forspranget innen avanserte teknologier som KI».
I NSS 2025 framstår kritiske mineraler som et diskret, men sentralt omdreiningspunkt i strategien for teknologisk makt. I skjæringspunktet mellom reindustrialisering, sikkerhet i forsyningskjedene og geopolitisk konkurranse er tilgangen til disse mineralene avgjørende. Dokumentet knytter uttrykkelig sikker og «uavhengig» tilgang til strategiske råvarer – fra malm til ferdige produkter – både til militær kapasitet, økonomisk robusthet og målet om ikke lenger å være avhengig av fremmede makter for viktige innsatsfaktorer.
Les også: Nvidias fremvekst blottlegger Europas geoøkonomiske svakhet
Med dette som utgangspunkt vil Washington både utvide USAs tilgang til kritiske mineraler og motvirke rovdrift på en økonomi som tar sikte på å låse disse ressursene til fordel for motstandere. For å gjøre det planlegger USA å bruke handelsdiplomati, toll, offentlige finanser og økonomisk etterretning offensivt for å overvåke forsyningskjedene og redusere sårbarheter. Afrika og resten av «det globale sør» inngår i dette opplegget ikke lenger som mottakere av bistand, men som målrettede investeringsområder innen energi og kritiske mineraler, til fordel for amerikanske selskaper. Målet er å konkurrere med allerede etablerte eksterne leverandører, knytte disse landene tettere til dollaren og amerikansk teknologi, og gjøre mineralspørsmålet til et varig verktøy for geopolitisk tilknytning til en USA-ledet orden. Amerikanske tjenestepersoner i utlandet oppfordres til å spille en aktiv rolle for å hjelpe amerikanske selskaper med å investere i disse gruveprosjektene.
På det militære området skal investeringer i kunstig intelligens, kvanteteknologi og autonomi, gjenreisning av den industrielle basen og offentlig–privat samarbeid innen cybersikkerhet sikre en varig avskrekking basert på teknologisk overlegenhet. Til slutt ønsker USA å omsette dette forspranget i innflytelse gjennom standarder, koalisjoner for eksportkontroll og samarbeid innen høyteknologi som betinger tilgang til markeder og kapital. Med andre ord blir «standardisert makt» og teknologiske økosystemer selve hjørnesteinen i et geoøkonomisk «America First».
EU, en kjær alliert – men oppfordres til å bli voksen
Avsnittet om Den europeiske union har tittelen «Å fremme Europas storhet». Her slår Washington fast at USA liker Europa, ønsker det velstand og vil ha en pålitelig partner til å møte kommende globale utfordringer. Samtidig er EU ikke i sentrum av strategien, i motsetning til hva enkelte hevder: 868 ord er viet EU, mot nærmere 2 000 til Asia, noe som tydelig viser rekkefølgen i prioriteringene.
Tonen overfor Europa er røff. Dokumentet beskriver et kontinent svekket av masseinnvandring, aldrende befolkning, enkelte klimapolitiske tiltak og økende kontroll med ytringer og tenkning, og ien slik grad at det advares mot risikoen for «sivilisatorisk utvisking» dersom ingenting endres. Denne tøffe advarselen inngår likevel i en sammenhengende logikk: USA ønsker partnere som tar medansvar for eget forsvar, energisikkerhet og velstand. For sin handel trenger USA et velstående Europa.
Samtidig uttrykker NSS 2025 en klar tilknytning til Europa, beskrevet som «strategisk og kulturelt livsviktig» og som bærebjelke i transatlantisk velstand. Washington sier det vil «hjelpe Europa» med å styrke seg, bevare sin frihet og sikkerhet og gjenvinne sin sivilisatoriske selvtillit («Amerika er, forståelig nok, følelsesmessig knyttet til det europeiske kontinentet – og selvsagt til Storbritannia og Irland»). Denne støtten går imidlertid hånd i hånd med forventninger om styrke: et økonomisk mer robust Europa, mer militært selvstendig, og en aktiv partner for å hindre at kontinentet domineres av en motstander. Vektleggingen av et «sterkt Europa» som er selvstendig i forsvarsspørsmål og ikke dominert av en fiende, antyder indirekte et varig ønske om felles velstand og felles sikkerhet med Europa.
Les også: Vil USAs militærindustrielle kompleks sabotere Europas vei til strategisk autonomi? 🔒
Velviljen ledsages likevel av skepsis til EU som overnasjonalt organ, som anses å gripe inn i medlemlandenes nasjonale suverenitet. Trumps Amerika foretrekker et Europa av nasjoner, forent av interesser, handel og forsvar, snarere enn av institusjonell integrasjon. Med andre ord roser strategien Europa og det transatlantiske forholdet, men gjør dette «affektive kapitalet» betinget av et Europa som er mer selvsikkert, suverent og bidragsytende til den felles innsatsen.
Denne bekymringsfulle situasjonen er også erkjent av andre aktører. Jamie Dimon, sjefen for JP Morgan, USAs største bank, gir en hard vurdering av EUs situasjon og ser unionen som Vestens svakeste ledd. Ifølge ham kommer den reelle faren for den vestlige verden verken fra Kina, kunstig intelligens, cyberangrep eller russiske trusler, men fra EU selv, svekket økonomisk og strategisk. I likhet med Trump-administrasjonen mener han at denne sårbarheten går utover det regionale og direkte berører USAs interesser, fordi en svekket europeisk alliert reduserer USAs evne til effektivt å forsvare egne interesser. Han peker på EUs tap av attraktivitet for selskaper, investeringer og innovasjon, til tross for sterke resultater innen sosial beskyttelse.
De europeiske hovedstedene har ikke hatt en samlet reaksjon. Giorgia Meloni, Italias statsminister, ønsket velkommen en strategi som «rett og slett sier sannheten» om EUs svakheter. Latvia oppfordrer til å «lese NSS i sin helhet» og «gå fra ord til handling» i forsvarsspørsmål. I Warszawa og Athen søker man å forene tilknytningen til den amerikanske paraplyen med styrkingen av en troverdig europeisk pilar.
Derimot fordømmer Brussel (EU), Paris og Berlin formuleringer som oppfattes som krenkende og avviser enhver ytre innblanding i EUs indre politikk. Likevel vet EU – hvis EU lytter til befolkningen i meldemslandene – at dert politiske og energimessige byggverket har nådd grensen, og at sikkerhetsmodellen er blitt uholdbar uten en grunnleggende omlegging.
Menneskerettigheter: strategi i Washington, ideologi i Brussel
Preferansen for et Europa av nasjoner inngår i et mer generelt prinsipp Donald Trump vil anvende overalt: nasjonenes forrang. Ifølge NSS er staten fortsatt den grunnleggende enheten i det politiske livet. Det er «naturlig og rettferdig» at hvert land setter sine interesser først og beskytter sin suverenitet. Washington vil oppmuntre sine partnere til å gjøre det samme, samtidig som det vil motsette seg overtramp fra de mest inngripende overnasjonale organisasjonene.
I Midtøsten forsterkes logikken av en tydelig avvisning av å påtvinge vestlige modeller: USA vil legge bak seg krav om å gi avkall på tradisjoner og historiske styreformer, «oppmuntre og applaudere» reformer når de vokser fram på organisk vis, og «akseptere regionen, dens ledere og dens nasjoner slik de er», ved først og fremst å samarbeide om felles interesser. Dette innebærer ikke å oppgi all tale om frihet, men at et sterkt forsvar av «grunnleggende friheter» i hovedsak forbeholdes demokratier og USAs allierte, og ikke skal være en universell eksport av normer til Midtøsten – og i forlengelsen Afrika – hvor mange land har etiske verdier som skiller seg betydelig fra dem som råder i Vesten. I denne sammenhengen er det rimelig å utlede en mindre vilje til å «påtvinge en vestlig livsform» og en prioritering av statenes politiske og kulturelle suverenitet.
Les også: USA og Kina i strategisk maktspill: Fremtiden for geopolitikk i Øst-Asia 🔒
Dette er den konkrete anvendelsen av en «fleksibel realisme» som tar sikte på å etablere fredelige og kommersielle relasjoner uten å påtvinge «demokratiske eller sosiale endringer» i strid med lokale historier og kulturer. Med andre ord, fra den vestlige halvkule til Indo-Stillehavet via Midtøsten, prioriterer strategien en suverenitetsbasert internasjonalisme: Stat-til-stat-relasjoner, bygget på klare interesser, selektivt samarbeid og normer som først og fremst styrker nasjonenes evne til å bestemme over seg selv, samtidig som et tydelig forsvar av «grunnleggende friheter» forbeholdes den demokratiske verden og våre allierte.
Migrasjon og sikkerhet: EU med ryggen mot veggen
Når det gjelder migrasjonsspørsmålet, fastslår NSS til og med at «tiden for masseinnvandring er over». Det er et standpunkt som samsvarer med bekymringene i en urolig europeisk opinion. Å nekte å handle, slik deler av eliten i Brussel–Strasbourg gjør, forverrer bare ubehaget. Italia og Ungarn er eksempler på dette: Deres åpne motstand mot påleggene fra Kommisjonen illustrerer bruddet mellom et virkelighetsorientert EU og et ideologiskorientert EU. Ungarn betaler én million euro per dag, i tillegg til en kommende bot på 200 millioner euro fordi de ikke danser etter Ursula von der Leyens pipe. Jeg kommer nettopp fra Budapest, der kontrasten til Brussel – i gatene og på metroen – er slående.
Ifølge NSS er det en politisk forutsetning å nå 5 prosent av BNP for å at NATO skal forbli troverdig. Strategisk autonomi er ikke det samme som antiamerikanisme, men uttrykk for politisk modenhet: europeisk suverenitet prøves først og fremst gjennom evnen til å forsvare seg, ikke gjennom proklamasjon av nye ideologier.
Les også: Fremtiden til Europas innvandringspolitikk avgjøres i London
NSS’ belæring er krystallklar: Å tro at et ubevæpnet kontinent, energimessig avhengig, rammet av økonomisk krise og hemmet av sitt eget byråkrati, kan hevde seg overfor sterke stater, er naivt. For å få til en reell gjenfødelse må man vende tilbake til Det europeiske fellesskapets ånd fra tiden før før Maastricht da samarbeid ble prioritert fremfor ideologisk tvang.
NSS viser at EU tidligere var bygget på fred, forsoning og velstand, muliggjort av rikelig og billig energi. I dag har unionen fjernet seg fra denne grunnleggende innstillingen og glemt velstanden og å forbedre befolkningens levestandard, slik det er fastslått i artikkel 1 i Euratom-traktaten – en tekst mange i Kommisjonen gjerne skulle sett oppløste seg i tynn luft. Folk er desillusjonerte, de har forstått at Kommisjonen er mer opptatt av globalisering og ulike ideologier, særlig klimadoktrinen, enn av deres kjøpekraft.
Som det heter i Salomos ordspråk: «En venn som sårer av troskap, er bedre enn en fiende som deler ut mange kyss.» USA gjør EU en nødvendig tjeneste – selv om EU blir sjokkert: USA minner oss om at ytringsfrihet, suverenitet, sikkerhet, energi og velstand henger uløselig sammen. Å knuse termometeret og overse feberen gjør ikke EU sterkere.
I denne første delen har vi konsentrert oss om grunnlaget for NSS 2025, ved å løfte fram den indre sammenhengen i den strategiske visjonen og rangeringen den foretar mellom maktmidlene diplomati, forsvar, suverenitet, økonomi og teknologi. Selv om energi åpenbart har en sentral plass og løper som en rød tråd i den amerikanske strategien, vil en detaljert analyse av det bli behandlet i et eget essay viet energi og dens geopolitiske konsekvenser.
Sluttnoter
[1] https://www.whitehouse.gov/wp-content/uploads/2025/12/2025-National-Security-Strategy.pdf
[2] Vestfalisk viser til prinsippet om staters suverenitet og ikke-innblanding, slik det ble etablert gjennom freden i Westfalen i 1648, og brukes her om en statssentrert og hierarkisk forståelse av internasjonal orden.
National Security Strategy 2025: USA i møte med en splittet verden🔒
