Fra Atlanterhavskysten til Saharas steinørkener rommer Mauritania dype geografiske og sosiale kontraster. De har preget både statsbyggingen og landets politiske utvikling.
Det er et land som ennå ikke er 100 år gammelt. Frankrike, som hadde etablert seg varig i Vest-Afrika og dominerte både Marokko og Algerie, ønsket å få kontroll over den ukjente og tynt befolkede buffersonen mellom den nordlige bredden av Senegal-elven og det maghrebinske Sahara. Dette tørre området med karavaneveier på kryss og tvers, fikk navnet Mauritania – en henvisning til maurerne som bodde der – og som ble administrert fra Saint-Louis fra og med 1904.
I 1957 fikk territoriet del i Defferre-loven, og i 1960 ble Mauritania en stat. Å begrense utvidelsen sørover ved å opprette av en mauritansk stat var først og fremst et middel fra Frankrikes side for å hindre kongeriket Marokko i å realisere drømmen om et «Stor-Marokko».
Dermed ble Nouakchott som frem til da bare hadde vært et fort omgitt av en landsby, valgt som hovedstad på grunn av sin strategiske beliggenhet. Beliggende midt på Atlanterhavskysten verken for nær eller for langt unna Marokko, og i et område der mauriske stammer og svarte folkegrupper lever side om side.
Med sine 5,3 millioner innbyggere og et territorium som er dobbelt så stort som Frankrike, er Mauritania preget av å være en stat som skal forene to ulike etniske og geografiske områder.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
