Fransk parlamentspolitiker tar på seg utfordringen med å opprettholde vital støtte til Libanons fransktalende samfunn.
Véronique Besse er medlem av den franske nasjonalforsamlingen hvor hun representerer departementet Vendée som partipolitisk uavhengig. Hun er også leder for organisasjonen «Solidaritet Vendée – Libanon», samt medlem av «Vennskapsgruppen Frankrike-Libanon» i den franske nasjonalforsamlingen.
Hun reiser regelmessig til Libanon, enten for sine aktiviteter som medlem av nasjonalforsamlingen, eller for organisasjonen hun representerer. Her deler hun sine tanker om dette forbløffende, ustrukturerte, men fortsatt levende landet, med tidsskriftet Conflits.
Intervju gjennomført av Jean-Baptiste Noé.
Hva innebærer organisasjonen Solidaritet Vendée – Libanon som du leder?
Det er en nylig etablert organisasjon, som har eksistert i halvannet år, som hjelper fransktalende i Libanon. Vi har selv besøkt stedet for å kontrollere hvordan donasjonene er blitt anvendt. Vår tilnærming er veldig pragmatisk. På den ene siden finansierer vi solcellepaneler på skoletak for å sikre elektrisitet og oppvarming. På den andre siden gir vi et lønnstillegg på 100 euro per måned per skolelærer for at de skal fortsette i jobben, fordi de noen ganger er nødt til å slutte på grunn av elendige lønninger.
Å beholde fransktalende borgere, spesielt lærere, er en stor utfordring for Libanon, siden de lett kan forlate landet og integrere seg i den libanesiske diasporaen. Derfor er det viktig å støtte de som ønsker å bli for å hjelpe dem med å opprettholde sin eksistens i landet.
Absolutt, det er et land som må overvåkes nøye fordi fristelsen til å forlate landet alltid er til stede. Og jeg vil si mer og mer. Bevaringen av det fransktalende Libanon er avgjørende, og Frankrike spiller virkelig en stor rolle i libanesernes daglige liv og i deres hjerter, men gradvis ser vi at alt litt etter litt forsvinner og henger i en tynn tråd. Selv i skolene har jeg sett noen slagord på engelsk. Gradvis har fransk en tendens til å forsvinne, så det er virkelig nødvendig å motstå dette. Det er deres ønske, men dessverre finner de seg noen ganger litt overveldet.
Det er også et religiøst spørsmål, da forholdet mellom kristne og muslimer er til fordel for de sistnevnte. Mange libanesiske kristne forlater Libanon, deres diaspora er veldig godt integrert globalt, noe som også forstyrrer de religiøse balansene.
Ja, helt riktig, men vi ser faktisk at religiøse kongregasjoner spiller en ekstremt viktig rolle i driften av kristne skoler. Mange av disse skolene drives av aldrende nonner. Dermed oppstår det et spørsmål om etterfølgelse, ettersom disse skolene virkelig hviler på det totale engasjementet til de troende. Det er derfor nødvendig at Frankrike er til stede for å støtte og hjelpe disse skolene slik at de kan fortsette å eksistere.
Med din mangeårige erfaring i Libanon, hvordan vurderer du situasjonen der i dag, både sosialt og politisk?
Det er et veldig forbløffende land: Det klarer å overleve og opprettholde seg til tross for krisene. Libanon lider i dag av en tredobbel krise.
Først og fremst er landet preget av en politisk krise. Det er fortsatt ingen president i republikken, og dermed håndteres statlige affærer fra dag til dag. Dette reiser spørsmål om noen faktisk finner denne lederløse tilstanden tilfredsstillende på det høyeste nivået i staten, hvis et slikt nivå eksisterer. Dette er et personlig synspunkt, men det kan spekuleres i om noen ser på dette som en mulighet eller en styrke.
Les også: Libanon i krise: Narkotika og flukt preger et land i nød
Det er også en økonomisk krise. Mer enn 80% av libaneserne lever under fattigdomsgrensen. Det er narkotikahandel, våpenhandel, det er økende usikkerhet og et parallellmarked.
I tillegg er landet rammet av en finanskrise. Det er ikke mulig å oppbevare penger i banken, og libanesere som tidligere hadde sparepenger har mistet alt. Det libanesiske pundet er kraftig devaluert, og derfor er det dollaren som dominerer. Mange libanesere har også bankkontoer i utlandet, spesielt i Frankrike. Situasjonen er preget av improvisasjon, men landet holder seg likevel på beina, inntil videre.
Disse tre krisene angår det libanesiske dagliglivet. Men til dette legges internasjonale uroligheter.
Det er en krig i Sør-Libanon som fortsatt pågår. Men til tross for disse sosiale og politiske krisene og de militære spenningene, forblir gjestfriheten veldig varm, og de menneskene man møter er glade og innbydende. På en uke kunne vi bevege oss rundt på flere steder i Libanon, denne følelsen av gjestfrihet er den samme overalt.
Dette er et veldig motstandsdyktig folk. Vi ser også en forbedring sammenlignet med 2022. På den tiden var det kø foran bensinstasjonene, det var mangel på medisiner, noe som ikke er tilfellet i dag. Selv om varene er dyre, er de til stede. Det var store strømbrudd, noe som ikke er tilfellet i dag. Landet har det dårlig, men det holder seg.
Du nevnte problemene i Sør-Libanon. Kan du fortelle mer spesifikt om situasjonen med Hezbollah og den fortsatt ulmende konflikten med Israel?
Krigen herjer i Sør-Libanon, 150 km fra Beirut. I sør er mange skoler stengt, det er skadede og døde på grunn av bombingen, men krigen blir aldri nevnt. Denne situasjonen har blitt vanlig. Risikoen er en oppblussing som kan skje fra den ene dagen til den andre. Når det gjelder Hezbollah, har de lært seg å leve med det.
Vi betrakter situasjonen med en franskmanns øyne, men for dem er dette bare en del av hverdagen. Dette opptar ikke lenger deres oppmerksomhet. De aksepterer situasjonen som den er. De har en ganske fatalistisk innstilling og tenker ofte: ‘Slik er det, det har alltid vært konflikter her.
Les også: Islamisme-ekspert: Hamas vil ikke ha fred og må bekjempes 🔒
De er mye mer bekymret og mer opprørt over tilstedeværelsen av syrere. Det var faktisk et rykte da vi var der at syrere ville bli sendt tilbake til sitt land.
Jeg tror det kun er et rykte, for Bashar al-Assad har ingen interesse i å ta tilbake de syrerne som har forlatt landet, og som for øvrig er motstandere av hans regime. I Libanon anslås antallet syrere til å være to millioner, noe som er betydelig for et så lite land. Mange syrere tar jobber som libaneserne unngår. Spenningene mellom syrere og libanesere er intense og øker stadig.
Syrere utgjør nær 20% av befolkningen i Libanon?
Ja, det er 20%. Litt mer, til og med. Og dessuten er det mange, mange barn. Syrerne lever også under elendige forhold. Til tider er det nesten som slumområder, med alt det medfører av mangel på renslighet. Denne overbefolkningen har konsekvenser for libanesernes daglige liv.
Men det er også usikkerhet. Vi gikk for eksempel og besøkte noen nonner som vi har kjent lenge. De er barrikadert. De sier: «du ser, rett på den andre siden, der er det sjiamuslimer. Og vi vet at de går rundt med våpen. Vi vet at vi blir overvåket.» Frykten er der. De er barrikadert, men de lever med det.
Dette er et veldig motstandsdyktig folk, men som alltid lever med Damoklessverd (red. anm. overhengande, trugande fare) hengende over hodet, av alle slag. Mellom syrerne, Hezbollah, Israel. Så de opprettholder denne formen for fatalisme.
Etter eksplosjonen på havnen i Beirut, hadde president Emmanuel Macron igangsatt en prosess for Libanon og besøkt landet to ganger. Hvor står vi i dag med denne politiske og institusjonelle prosessen?
Det er status quo. Denne innsatsen er først og fremst en kommunikasjonsoperasjon. Selv om det ble skapt forventninger, har de ikke ført til konkrete resultater. Videre står også anbefalingene fra IMF i stampe, noe som forhindrer den hjelpen IMF kunne ha tilbudt. Libanesiske ledere ønsker heller ikke disse reformene, noe som forverrer blokkeringene av midlene.
Hvorfor ønsker de ikke disse reformene? Er det fordi de til syvende og sist drar fordel av denne blokkeringssituasjonen?
Mange drar fordel av status quo. På toppen av statsapparatet råder det korrupte forhold, og det libanesiske folket lider under konsekvensene. Fellesgoder er ikke i sentrum av deres bekymringer, og den nåværende situasjonen beriker mange.
Men alt som angår offentlig sektor har gått opp i oppløsning; alle statstjenester er stengt. Det er som om statens suverene funksjoner ikke lenger har grunn til å eksistere. Forsvaret er svekket, og bare hæren er fortsatt noe synlig. All administrasjon er ustrukturert.
I Beirut kan man imidlertid også se mange ultramoderne bygninger, ved siden av de som er forfalne. Jeg besøkte et sykehus i 2022 som ligger i nærheten av Beirut-havnen. Det ble ødelagt under tragedien 4. august 2020, men ble gjenoppbygget i løpet av noen måneder med midler fra diasporaen. Diasporaen spiller en viktig finansiell rolle og bidrar med midler som holder Libanon i live. Dette sykehuset er i dag flunkende nytt. Dette er en av grunnene til håp for dette landet.
Dette intervjuet ble først publisert av Revue Conflits. Det har blitt oversatt fra fransk.
