Ukrainas soldater har lært krig på den harde måten – fra Donbass til Mariupol. Kampene har formet en av Europas mest erfarne hærer.
Adrien Fontanellaz, sveitsisk historiker spesialisert på studiet av samtidige konflikter, har skrevet en grundig bok, “Den ukrainske hæren – En umiddelbar militærhistorie 1991–2025”, som følger utviklingen av den ukrainske hæren fra dens moderne etablering i kjølvannet av Sovjetunionens oppløsning og frem til i dag. Det er et verk tilpasset et bredt publikum, men som likevel vil glede de mest interesserte. Presis og nyansert går boken kronologisk gjennom trinnene som har ført denne hæren dit den er i dag.
Adrien Fontanellaz har blitt intervjuet av Geopolitikas franske partner, Revue Conflits.
– Var hendelsene i Donbass i 2014–2015 den første ilddåpen for den ukrainske hæren?
– Det var faktisk dens første betydelige ilddåp, selv om man må nevne at den hadde sendt en brigade til Irak sammen med de amerikanske styrkene. Men vi snakker her om en lavintensiv opprørskonflikt, som har lite å gjøre med volden i kampene som brøt ut i Donbass i 2014 og fortsatte til begynnelsen av 2015. Det er også verdt å understreke at den ukrainske hæren ved inngangen til 2014 var i en tilstand av nesten fullstendig forfall, etter nærmere ti år med alvorlig budsjettmangel. Hæren var plaget av endemiske problemer som korrupsjon, nepotisme, svært lavt treningsnivå og dårlig vedlikeholdt materiell.
– Den var derfor ikke klar til å gjennomføre omfattende operasjoner og enda mindre konvensjonell krigføring, men klarte likevel å tilpasse seg relativt raskt – til det punkt at den nesten beseiret separatistene, som da ble reddet av en direkte intervensjon fra den russiske hæren.
– Hvilke taktiske og strategiske lærdommer trakk den ukrainske hæren fra tilbakeslagene i 2014–2015?
– Først og fremst kom behovet for å øke hærens styrker, etablere reservesystemer og gjeninnføre verneplikten – noe som skjedde nesten umiddelbart etter krigens utbrudd i Donbass. I tillegg så man en tilbakevending til sovjetiske og russiske doktrinære elementer, særlig med en sterk vektlegging av artilleri, hvor ukrainerne hentet mye inspirasjon fra russerne. Samtidig økte innsatsen for å adoptere NATO-praksis, for eksempel ved å bygge opp et korps av underoffiserer og innføre oppdragsbasert ledelse for å gi mer fleksibilitet til de lavere nivåene.
Les også: Den gresk-katolske kirken og Ukraina-krigen 🔒
– I tillegg kom det en kvantitativ oppbygging. Det ble lagt vekt på raskt å kunne skape volum gjennom en organisert, hurtig mobiliserbar operativ reserve som kunne forsterke de stående kampbrigadene eller aktivere rene reserveenheter. Til slutt ble det opprettet en territoriell forsvarsstyrke med oppdrag å sikre bakre områder og eventuelt drive gerilja ved okkupasjon.
– Fra begynnelsen av konflikten i 2014 så vi et direkte engasjement fra aktører i det sivile samfunn, som frivillige bataljoner som Azov. Hvor omfattende var denne mobiliseringen, og hvilken betydning fikk den?
– Denne mobiliseringen har to sider. For det første, og som følge av hærens oppløsningstilstand, oppsto det i Donbass et helt konglomerat av militser med ulike politiske tilknytninger og finansiering som overtok der hæren ikke maktet å operere. Disse gjorde det mulig å holde terreng på et tidspunkt da hæren ikke hadde nok mannskap til å stanse separatistenes ekspansjon. Disse frivillige bataljonene ble senere integrert i hærens og nasjonalgardens styrkestruktur.
– For det andre, på grunn av mangler i forsyningskjeden, måtte hærens enheter delvis skaffe sitt eget utstyr. Det vokste derfor raskt frem en sivilsamfunnsstøtte, først iverksatt av soldatenes familier, som siden førte til opprettelsen av støtteforeninger som skaffet mat og medisiner. Allerede i 2014 utviklet en av disse foreningene, i samarbeid med yngre offiserer, en applikasjon for artilleriledelse. Militsfenomenet og den direkte koblingen mellom sivilsamfunnet og de lavere nivåene i hæren skulle få enda større betydning etter den russiske invasjonen i februar 2022.
– Kampene har skapt krigshelter og grunnleggende myter. Hvilken betydning har dette hatt for soldatene og den sivile befolkningen?
– Konteksten av gjentatte nederlag mot separatistene, støttet av russiske bataljonsgrupper fra august 2014 til februar 2015, skapte et behov for å løfte frem soldatenes tapperhet. På slutten av 2014 kom episoden med «cyborgene», som fikk stor oppmerksomhet. Dette viste det ekstremt standhaftige forsvaret av Donetsk flyplass, som forsvarerne – deretter kalt «cyborgene» – holdt i flere måneder mot gjentatte angrep fra separatistene, støttet av tungt russisk artilleri. Det var soldatenes reelle selvoppofrelse som ble løftet frem.
– De første dagene av invasjonen i februar 2022 var en avgjørende periode der Ukrainas skjebne sto på spill, og det gjaldt å vise vilje til å forsvare nasjonens uavhengighet. Det var i denne konteksten at myter som «Kyivs spøkelse» dukket opp – en anonym jagerflypilot som angivelig skjøt ned flere fiendtlige fly i sin MiG-29. Historien var en legende, men den reflekterte virkeligheten til en liten gruppe flygere som opererte under umulige forhold og led store tap. Man kan også nevne den lille garnisonen på Slangeøya som nektet å kapitulere, noe som øyeblikkelig fikk massiv mediedekning.
– Senere ble det harde forsvaret av Mariupol – ledet av marineinfanteriet og Azov-regimentet og som endte med at flere tusen utslitte og sultne soldater overga seg etter flere måneders beleiring – et heroisk epos. Repatrieringen av de fangede soldatene gjennom fangeutvekslinger ble et sentralt spørsmål. Alle disse episodene har bidratt til å bygge en symbolikk om en kompromissløs kamp for nasjonal uavhengighet og gitt landet samlende skikkelser. Dette har spilt en nøkkelrolle nasjonalt og ikke minst støttet Ukrainas forsøk på å oppnå så bred internasjonal støtte som mulig.
– Siden Ukraina er avhengig av støtte utenfra, særlig når det gjelder utstyr og vestlig bistand, hvor mye har de politiske og kommunikative hensynene påvirket gjennomføringen av de militære operasjonene?
– Vi er fortsatt langt unna å ha et fullstendig bilde av dette. Det som er klart, er at vestlig støtte aldri har vært en selvfølge for ukrainerne, som hele tiden har måttet leve med en vedvarende usikkerhet på dette området.
Les også: Ukraina: Nord-Korea på Russlands side 🔒
– Vestlige land var tilbakeholdne med å levere offensive våpen før invasjonen i 2022. De leverte bare bærbare våpen, som panser- og luftvernmissiler, som kunne brukes i geriljaoperasjoner, siden de ikke var sikre på at den ukrainske hæren ville klare å stå imot i regulær kamp. Først etter at de russiske styrkene ble drevet ut av den nordlige delen av landet, begynte leveranser av tunge våpen. I første omgang gjaldt dette sovjetisk-byggede pansrede kjøretøy, for å skjule opprinnelsen, eller materiell som ble fremstilt som defensivt, som artilleri.
– Forholdet mellom ukrainere og vestlige land har derfor vært preget av endeløse forhandlinger – ukrainerne forsøkte å synliggjøre behovet for massiv og variert hjelp, mens vestlige land var opptatt av å unngå eskalering med Russland.
– På ukrainsk side var det også en følelse av at man måtte vise seg «verdig» den støtten man fikk, og derfor unngå dårlige nyheter fra fronten av frykt for at det skulle sette fremtidige leveranser i fare. Dette påvirket flere operasjoner, særlig beslutningen fra de politiske myndighetene om å nekte tilbaketrekning fra Bakhmut, selv om byen allerede var militært tapt. Kursk-offensiven hadde også en kommunikativ hensikt, med mål om å vise offensiv kapasitet og territorielle gevinster for å motvirke Moskvas narrativ om en uunngåelig seier.
– Avhengigheten av våpen førte også til et visst innsyn og en enorm påvirkning fra amerikanske offiserer, noe som hadde stor betydning for utformingen av offensiven i 2023 og for hvilke hovedakser som ble valgt i de ukrainske motoffensivene i 2022. Alt dette har bidratt til en form for svikt, ettersom usikkerheten rundt tildeling og ankomst av vestlig støtte vanskeliggjør en reell strategisk planlegging av krigsinnsatsen.
– På dette punktet har situasjonen knapt endret seg – ja, den har snarere forverret seg – i 2025 med Donald Trumps gjentatte omskiftelige beslutninger.
– Stilt overfor de vedvarende utfordringene ved en høyintensitetskrig, hvordan har Ukraina reorganisert sin forsvarsindustri?
– Før krigen var den ukrainske forsvarsindustrien kontrollert av et statlig konglomerat som sysselsatte rundt 70 000 personer. Selv om den var kraftig redusert sammenlignet med sovjettiden, var den fortsatt betydelig. Industrien hadde bred kompetanse, var aktiv innen luftfart og produserte eget materiell som det sjømålsrettede kryssermissilet R-360 Neptune og det pansrede kjøretøyet BTR-4.
Les også: Droner, dollar, forsvar og krigen i Ukraina 🔒
– Etter krigsutbruddet ble produksjonstakten i det statlige apparatet økt, og mange private selskaper kom til, som Ukrainian Armor, som produserer MRAP-kjøretøy («Mine Resistant Ambush Protected»), samt et utall verksteder som produserer eller tilpasser mini-droner. Resultatene har vært tydelige: masseproduksjon av det selvdrevne artilleriet 2S22 Bohdana – tilsvarende den franske CAESAR – samt rekognoseringsdronen Shark og det langtrekkende angrepsdronen An-196 Liutyi.
– Den ukrainske industrien har også etablert produksjonslinjer for artilleriammunisjon og leverer granater og raketter i store mengder. Den gir dessuten en avgjørende fordel i vedlikehold og reparasjon av utstyr, særlig av sovjetisk opprinnelse, ved å muliggjøre lokal reparasjon og modernisering. Denne infrastrukturen har gjort det mulig å reaktivere kjøretøy som hadde stått ubrukt i flere tiår, slik russerne også gjør, og å vedlikeholde de hundrevis av pansrede kjøretøyene som er tatt fra fienden siden krigens start.
– Etter mer enn ti års krig og erfaring fra feltet, hva mener du er den nåværende posisjonen til de ukrainske væpnede styrkene i et globalt militært perspektiv?
– Den ukrainske hæren er ikke ensartet. Den lider av problemer i de strategiske og operative kommandostrukturene, i de logistiske forsyningslinjene og i rekrutterings- og treningssystemene. Takket være sin desentraliserte organisering klarer enhetene til en viss grad å kompensere for disse manglene, ofte med stor suksess, gjennom sine forbindelser til det sivile samfunnet.
– Men denne måten å fungere på er ujevnt fordelt – ikke alle enheter har samme status. Noen brigader, som får lite støtte, blir nesten overlatt til seg selv og gradvis redusert til skygger av seg selv, noe som gjør dem til mål for russerne. I motsatt ende av skalaen står rundt tjue svært effektive brigader. At disse utfordringene eksisterer, skyldes i stor grad den ekstremt raske oppbyggingen av en hær som umiddelbart ble kastet inn i en utmattelseskrig mot en formidabel motstander, og dette gir viktige lærdommer.
Les også: Russlands fremtid: Mellom sivilisasjon og stormaktsambisjon 🔒
– Samtidig må ikke disse problemene overskygge det faktum at den ukrainske hæren besitter en unik erfaring og kompetanse som den bare deler med den russiske hæren, ettersom de opererer innenfor helt nye krigsparadigmer. Dette gjelder for eksempel den nye frontkonfigurasjonen, hvor droner er fullintegrert, og hvor det oppstår en sone på rundt 40 km på hver side av fronten hvor bevegelser er sterkt begrenset.
– Dette tvinger partene til å manøvrere på svært lavt taktisk nivå. En mekanisert angrepskolonne på kompaninivå er i dag nesten selvmord for begge parter. Teoretisk kunnskap og taktiske manualer fra før denne krigen tar ikke høyde for denne virkeligheten og må skrives om i lys av de nye forholdene.
– Man kan også fremheve erfaringene fra luftkrigen, der begge parter gjennomfører strategiske angrep dypt inne på hverandres territorium med enorme mengder droner – til svært lave kostnader – mens det å stanse slike bølgeangrep med konvensjonelle midler er svært kostbart. Dette har ført til en rekke ukrainske innovasjoner for å redusere kostnaden ved avskjæringer, enten gjennom elektronisk krigføring, anti-droner eller ved å ta i bruk luftvernartilleri med liten kaliber som ellers ble ansett som utdatert.
– På grunn av sin erfaring med høyintensitetskrig, der metodene stadig formes av raske teknologiske endringer, har den ukrainske hæren blitt en sentral aktør i det globale – eller i det minste vestlige – militære landskapet.
Russlands hær har lært – og blitt farligere siden krigens begynnelse 🔒
