I skyggen av et mektig kommunistparti og økonomiske utfordringer, står Kina ved en korsvei. Med en svekket industri og geopolitiske spenninger møter de en annen virkelighet.
Mens kommunistpartiet strammer grepet, spør mange seg om landets økonomiske stabilitet henger i en tynn tråd. Vil det autoritære regimet klare å navigere gjennom de voksende økonomiske utfordringene? Er Kina i et økonomisk uføre, har de feid problemene under teppet? Det spørsmålet har blitt stilt mange ganger, og det har gått inflasjon i varslere. Depresjonen har ikke kommet – men kommer den?
Kina har fått nedgradert sin kredittrating, begrunnelsen er at de sliter med avtagende vekst, en minkende befolkning, et svakt konsum og en langvarig nedgang i eiendomsmarkedet. En depresjon i Kina kan komme av flere faktorer. Landets økonomi har lenge vært preget av høy gjeld, spesielt i eiendom, bygg og anlegg. Bransjen har hatt en enorm vekst, men mye av dette har vært låneopptak. Korrupsjon er et stort problem og det forverrer utfordringene knyttet til økte kostnader og reduksjon av effektivitet. Dette har ført til spørsmål om Kinas finansielle stilling og mulig en økonomisk ubalanse.
Men er Kina i stand til å rydde opp?
Kina styres av kommunistpartiet, og partiet er absolutt. De har ikke noen maktfordelingsprinsipp. I deres system eksisterer det ikke demokratiske rettigheter som ytrings- og pressefrihet eller frie valg. Det er kommunistpartiet som peker ut hvem som skal bli Kinas president. Xi Jinpings viktigste oppgave er å sørge for at kommunistpartiet beholder makten. Det er viktigere enn innbyggernes velstand og økonomisk vekst. De vil ikke ha konkurranse om makten. Det er kommunistpartiet som bestemmer. Næringslivet må underordne seg, og de som opponerer vil oppleve konsekvenser. Men autoritære land har en svak grad av næringsvett. Systemet er bygd opp som et hierarki, der sjefen er gud og de nedover bøyer nakken og nikker. De som stikker frem hodet, kan risikere å miste det.
Les også: USA og Kina i strategisk maktspill: Fremtiden for geopolitikk i Øst-Asia
Kinesiske spøkelsesbyer
De på gulvet må bare gjøre det de blir fortalt, selv om de ser at det er galt. Sånn går det så lenge Kina kan tilby billig arbeidskraft. Men nå som vi er inne i en dyrtid, der inflasjonen herjer og renten svir. Kjøpekraften synker, og da prioriterer man basisvarer på bekostning av konsum. Kinas industri har ikke helt innhentet seg etter viruset, og de sliter også med leveranse- og logistikkproblemer. Eiendom, og bygg og anlegg sto for rundt en tredjedel av BNP, og sektoren var drahjelp til Kinas økonomiske vekst. De etterspurte byggevarer, slik som stål og sement. Etter finanskrisen kom Kina med stimuleringspakker, det fikk fart på spekulasjon, og mye endte opp i bobler som aksjer og eiendom. Men de bygde mer enn etterspørselen og endte med spøkelsesbyer. Disse var bygget på lånte penger, mye av det fra gråmarkedet. Dette ga også grobunn for korrupsjon. Da kommunistene med Mao i spissen tok makten i Kina ble eiendom konfiskert. Det kunne lokale myndigheter selge ut til høystbydende. Slikt ga gode penger, men man kan bare selge en eiendom en gang.
Alle veier fører til Midtens rike
Belte-og-vei-initiativet (BRI) må ha vært en drøm for en med for mye makt. Det er vanlig for maktmennesker å oppføre monumenter. Historiebøkene er fulle av slike, for eksempel de som bygde pyramidene, eller keiser Nero som oppførte en førti meter høy statue av seg selv. Solkongen bygde verdens største slott og hevdet at han var innsatt av Gud og sto bare ansvarlig overfor ham. Men han var ærlig nok til å si: «L’État c’est moi (staten, det er meg)».
BRI var en kongstanke av Xi Jinping. At Kina skulle ta førersetet til å knytte verden sammen. Der alle veier fører til Midtens rike. Da kunne han vise sitt folk og resten av verden at det kinesiske kommunistpartiet er best, og det under hans ledelse. Men det er forskjell på drøm og virkelighet. Kina har blitt kritisert for å lure svake stater inn i gjeldsfeller. Noen av prosjektene er feilslått og andre har stoppet opp. Flere av debitorene har fått betalingsproblemer og noen misligholder avdragene. Det har ikke blitt ære for Xi Jinping med fanfarer og triumfbuer. Heller halvferdige bygg og stivnede sementsekker, som er fjernt fra drømmen om Midtens rike. Prislappen har blitt en statshemmelighet, men det er tvilsomt at generalsekretæren i Kinas kommunistpartiets drøm har vært en økonomisk braksuksess.
Mange kinesere har tapt sparepengene og må ha noen å skylde på. Da er det taktisk å skape ytre fiender. For eksempel at USA nekter Taiwans gjenforening med Kina. Det kan ta blikket vekk fra indre problemer. Den er like klassisk, som den er desperat.
