Kurdiske aktører i Iran vurderer hvordan motstand, enhet og politisk samordning kan formes i møte med et presset regime. Spørsmålet er hvilke strategier som kan gi reell endring.
Midt i en forverret maktkrise i Iran, preget av etterdønningene etter «Jin Jiyan Azadi»-oppstanden[1] og økt regional spenning, skjerpes også de interne politiske avveiningene blant landets kurdiske aktører. Sosial uro, økonomisk kollaps og systematisk undertrykking av kvinner, etniske minoriteter og religiøse samfunn har ifølge kurdiske bevegelser brakt Den islamske republikken inn i en av sine mest sårbare faser noensinne. Spørsmålet er ikke lenger om endring er nødvendig, men hvordan den kan fremtvinges – og av hvem.
Fra fjellene i irakisk Kurdistan, har Geopolitika snakket med Gulan Fahîm, medlem av sentralkomiteen i Partiet for et fritt liv i Kurdistan (PJAK) – den iranske grenen av Kurdistans arbeiderparti (PKK). I dette omfattende intervjuet redegjør hun for regimets tap av legitimitet, den folkelige motstandens drivkrefter og hvorfor kurdisk politisk samordning nå anses som avgjørende. Fahîm går også i dybden på samarbeidet mellom kurdiske partier, forholdet mellom sivil ulydighet og væpnet kamp, samt hvordan både interne og eksterne maktfaktorer kan påvirke Irans politiske framtid i en fase hun beskriver som historisk.
– Kan du forklare hva som skjer i Iran nå?
– Etter tolvdagerkrigen mellom Israel og Iran, og etter oppstanden av «Jin Jiyan Azadi», har det på nytt oppstått et gunstig grunnlag for folkelig kamp i Iran. For å forstå hvorfor Jin Jiyan Azadi-bevegelsen oppsto, kan vi se på tilgjengelige kilder. Under denne oppstanden uttrykte hele samfunnet sitt raseri mot styresettet. Et tydelig eksempel er drapet på Jina, en kurdisk kvinne som – bare ved å være kurdisk kvinne – kom i direkte konfrontasjon med statens mentalitet og ble drept som følge av dette. Deretter reiste ulike iranske folkegrupper og det kurdiske samfunnet seg over hele Iran mot denne uretten.
– Det vi så, var ikke en isolert hendelse. I mange år har Irans autoritære mentalitet skapt dyp motstand blant alle nasjonene som lever på iransk territorium. Den økonomiske situasjonen i Iran har vært i krise i årevis – en svært dyp krise. Kvinners situasjon er ekstremt vanskelig: det går knapt en dag uten kvinnelige selvmord, ikke en dag uten at kvinner blir drept, ikke en dag uten at autoritet påtvinges kvinner. Alle former for statlig kontroll retter seg mot kvinner.
– Samtidig lever nasjonene i Iran under et system som kun aksepterer dominansen til én nasjon og avviser andres identiteter. Kurdere, med sin egen identitet, kultur og sitt eget språk, kan ikke leve fritt. Arabere står i samme situasjon. Det samme gjelder balutsjere. aserere, selv om mange er representert i statlige institusjoner, kan heller ikke leve demokratisk dersom de åpent hevder sin aseriske identitet. Det som gjelder etnisk identitet, gjelder også religiøs tro. Iran rommer mange trosretninger: jarsanere[2], sunnier, sjiaer og mange andre samfunn. Disse eksisterer, men kan ikke praktisere sin tro åpent. Folk lever ofte med én tro privat og viser en annen offentlig.
Les også: Kurdernes kamp i Iran 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Iranske kurderes politiske organisering mot Teheran – fra fjell og diaspora 🔒
