Å endre et regime kan ikke vedtas fra Los Angeles, London eller Tel-Aviv. Den nyere historien i Midtøsten er full av slike scenarier skrevet på avstand – fortellinger der et folk utmattet av et autoritært styre angivelig skal være klart, når øyeblikket kommer, til å ta imot et velkjent ansikt og gjenopprette en politisk orden som fremstilles som naturlig. Iran står i dag i sentrum for denne strategiske fantasien.
I flere måneder har en idé fått fotfeste i enkelte vestlige og israelske kretser: Den islamske republikkens fall kan åpne for en politisk retur for Reza Pahlavi, sønn av den siste sjahen. Resonnementet er tiltrekkende: En prins i eksil, sekulær, pro-vestlig, uttalt motstander av mullaene og fullt fortrolig med Vestens diplomatiske språk. Den ideelle kandidaten til å personifisere et «normalisert Iran».
Dette scenariet hviler imidlertid på en tredobbel illusjon: forestillingen om diasporaens reelle politiske tyngde, om et Iran som sosialt sett er rede til å gjeninnføre monarkiet, og om en overgang som kan finne sted uten en dyp fragmentering av staten.
Det er nettopp derfor et strategisk veddemål på Pahlavi kan slå tilbake på dem som fremmer det.
Diasporaens politiske illusjon
Den iranske diasporaen er synlig, aktiv og innflytelsesrik i visse mediale og akademiske miljøer. Den publiserer kronikker, arrangerer konferanser og mobiliserer politiske nettverk i Washington, Paris og Berlin. Den skaper et inntrykk av en strukturert og handlekraftig opposisjon.
Men en diaspora er ikke et politisk maktapparat.
Den kontrollerer verken territorium, væpnede styrker eller underjordiske strukturer med evne til å operere varig inne i landet. Den disponerer heller ikke et dypt forankret sosialt nettverk sammenlignbart med det Den islamske republikken har bygget opp gjennom mer enn førti år.
Enhver politisk overgang hviler på slike usynlige infrastrukturer: lokale forbindelsesledd, organisatorisk kapasitet, byråkratiske lojalitetsbånd og kontroll over de væpnede styrkene. Uten dette kan en leder symbolisere et håp – men han kan ikke styre.
Medial synlighet for en opposisjonell i eksil er ingen pålitelig indikator på vedkommendes evne til å ta makten. Denne forvekslingen har Vesten allerede betalt dyrt for i Irak, Libya og Afghanistan.
Den islamske republikken: et forankret system
Den vanligste feilen er å redusere Den islamske republikken til et rent religiøst oligarki. I realiteten har det iranske regimet over tid utviklet seg til et sammenvevd politisk, militært og sosialt økosystem.
Revolusjonsgarden er ikke bare en væpnet styrke. Den utgjør et politisk-økonomisk kompleks som gjennomtrenger store deler av landets økonomi. De religiøse stiftelsene kontrollerer betydelige ressurser. Paramilitære militser strukturerer et omfattende nettverk av lokale lojaliteter.
Les også: Sjahen av Iran: modernisatoren som gravde sin egen grav 🔒
Dette systemet representerer ikke nødvendigvis et flertall i det iranske samfunnet. Men det er tilstrekkelig organisert og institusjonelt forankret til å overleve selv en alvorlig politisk krise.
Å anta at dette apparatet automatisk vil kollapse dersom toppledelsen faller, er en farlig forenkling. I moderne historie har brå sammenbrudd i sterkt militariserte regimer sjelden ført til raske demokratiske overganger. Oftere har de resultert i statlig fragmentering.
Iran er ikke en homogen blokk
Et av de mest problematiske blindfeltene i den monarkistiske diskursen gjelder det nasjonale spørsmålet.
Iran er et multietnisk land: kurdere, aserbajdsjanere, arabere i Khuzestan, balutsjer og turkmenere utgjør en betydelig del av befolkningen. Enkelte av disse gruppene har allerede strukturerte politiske partier eller væpnede kapasiteter.
Kjernesaken er derfor ikke bare regimets natur, men statens konstitusjonelle utforming.
Hvilken type stat skal et post-islamsk Iran være? En sentralisert, persiskdominert stat? En føderal modell? En ordning med utvidet regional autonomi?
Å skyve disse spørsmålene til «dagen etter revolusjonen» er den sikreste måten å forvandle en overgang til en åpen konflikt. Erfaringene fra Irak og Syria viser at når sentralstaten svekkes, vender politiske identiteter som lenge har vært holdt i sjakk, tilbake med eksplosiv kraft.
Et politisk prosjekt som ikke gir klare og forpliktende svar på disse spørsmålene, forbereder mindre en overgang enn en potensiell arvefølgekrise.
En frelsende mann for et land med 85 millioner innbyggere?
Pahlavi-scenariet bygger også på en klassisk forestilling om Midtøsten: ideen om den frelsende mann.
Ett ansikt. Ett dynasti. En imperial nostalgi.
Men Iran i 2026 er ikke Iran i 1979. Samfunnet har gjennomgått dype strukturelle endringer. De yngre generasjonene har ingen direkte erfaring med monarkiet. For mange iranere tilhører sjahen en fjern fortid, forbundet både med modernisering og med undertrykkelse.
Monarkistisk nostalgi finnes. Men den er fragmentert og sosiologisk begrenset.
Den støter dessuten mot et spørsmål Reza Pahlavi aldri fullt ut har avklart: en tydelig og prinsipielt forankret anerkjennelse av den autoritære karakteren ved farens regime. Uten en slik avklaring vil ethvert forsøk på monarkisk restaurasjon bære i seg risikoen for en tilbakevending til en sentralisert og vertikal maktstruktur – nettopp det mange iranere i dag avviser.
Den israelske kalkylen
For Israel er fristelsen forståelig.
I førtifem år har Den islamske republikken bygget opp en regional konfrontasjonsarkitektur: Hizbollah i Libanon, sjia-militser i Irak, støtte til Hamas og houthiene. Overfor denne strategiske motstanderen fremstår enhver mulighet for et mindre fiendtlig Iran som en strategisk gevinst.
Reza Pahlavi representerer et betryggende alternativ: en pro-vestlig samtalepartner, tydelig motstander av presteskapet og positiv til regional normalisering.
Men å satse på et individ fremfor en intern politisk dynamikk er alltid forbundet med betydelig risiko.
Les også: Etter Iran-krigen: Tyrkia som leder for ny anti-israelsk blokk 🔒
Dersom en iransk overgang skulle utvikle seg til statlig fragmentering, vil Israel kunne stå overfor en langt mer ustabil situasjon enn i dag: ukontrollerte militser, regionale rivaliseringer, tyrkiske intervensjoner og infiltrasjon av jihadistiske grupper i perifere områder.
Med andre ord: et nytt kaosteater i Midtøsten.
Å satse på et individ fremfor en intern politisk dynamikk er alltid risikabelt.
Iran vil ikke bli et liberalt demokrati over natten
Den mest grunnleggende feilen – delt av deler av opposisjonen i eksil og deres vestlige støttespillere – er forestillingen om at Den islamske republikkens fall automatisk vil åpne veien for et liberalt demokrati.
Politiske overganger i sterkt ideologiserte og militariserte stater er nesten alltid langvarige, konfliktfylte og preget av usikkerhet.
Iran vil ikke være et unntak fra denne historiske erfaringen.
Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke å finne et ansikt som er akseptabelt for Vesten, men om det faktisk finnes en politisk koalisjon inne i landet som er i stand til å håndtere en overgang.
Per i dag er svaret usikkert.
Risikoen for en strategisk luftspeiling
Stormakter begår ofte den samme feilen: De forveksler ønsketenkning med realiteter.
Vesten ønsket å tro at Ahmad Shalabi kunne gjenreise Irak. Man trodde at den arabiske våren spontant ville frembringe liberale demokratier. Man antok at et raskt fall av et autoritært regime ville være tilstrekkelig til å stabilisere en region.
Iran kan bli den neste illustrasjonen på denne strategiske luftspeilingen.
For mullaenes fall – dersom det inntreffer – vil ikke automatisk løse de dype bruddene i det iranske samfunnet. Det vil snarere synliggjøre dem.
Og i dette kritiske øyeblikket vil diasporaens diplomatiske selfier veie langt mindre enn de faktiske maktforholdene på bakken.
