Iran er et stort land, og befolkningen er uensartet. Samtidig er Iran et geografisk sentrum i det sammenhengende beltet av folk som strekker seg fra Kaukasus til Pakistan og fra Mesopotamia til fjellene i Sentral-Asia. Denne menneskelige geografien kan delvis forklare både Teherans innenrikspolitikk og landets forhold til nabolandene.
Et persisk kjerneområde og tydelig definerte ytterkanter
Den persiske blokken (i sentrum og sør i landet) danner en sentral territoriell kjerne som samsvarer med det klassiske bildet av Iran: store høysletter, sentrale byer og en historiske maktbasert akse. Rundt kjernen viser kartet tydelig de avgrensede perifere områdene, de er nærmest som etnolingvistiske soner.
I vest er de kurdiske områdene som er del av en grenseoverskridende sammenheng som strekker seg gjennom Tyrkia, Syria, Irak og Iran. I nordvest strekker det aserbajdsjanske området seg langt utover Irans grenser i retning av Aserbajdsjan og inn i de nærliggende regionene. I sørvest holder lurene til i et sammenhengende område. I sørøst bor balutsjerne på begge sider av grensen mellom Iran og Pakistan. Og langs kysten av Det kaspiske hav minner grupper som gilaker, mazandaranere, tats og talysjer om at Iran ikke bare er et land bestående av høysletter, men at det også har kystområder, fjell og svært klare kulturelle mikroregioner.
Disse perifere områdene er ikke randsoner i betydningen tomme områder. De er bebodd, organisert og identitetsskapende rom, ofte nær grensene, og følgelig politisk følsomme områder.
Politiske grenser som ikke sammenfaller med menneskelige grenser
Den andre viktige innsikten er at den iranske statens grenser i liten grad samsvarer med grensene hos de ulike gruppene som lever der. Det er særlig tydelig i øst. Det pasjtunske området dekker store deler av Afghanistan og strekker seg inn i Pakistan. Det tadsjikiske området strekker seg nord i Afghanistan og videre mot Sentral-Asia. Lenger øst dukker pamirene opp i de fjellrike grenseområdene. Med andre ord viser kartet en region der kultur og identitet utfolder seg i soner som eksisterte lenge før de moderne statlige grensene ble trukket opp.
Det er realitet som har to konsekvenser. For det første er grensene mer levende og gjennomtrengelige enn man skulle tro ut fra et politisk kart. Familier, språk, handel og til tider solidaritet krysser grensene jevnlig. For det andre er grensene mer utsatte. Hvis det bryter ut en krise i et naboland, kan den raskt oppstå migrasjon, og skape press på økonomi og sikkerhet fordi befolkningene ligner hverandre og står i direkte kontakt på tvers av grensene.
Les også: Iran – fra sivilisasjonsstat til ideologisk fryktregime 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
