I kjølvannet av Ukrainas krise og globalt geopolitisk spill, belyses den økende utfordringen med russisk hybridkrigføring, en blandet taktikk som truer europeisk sikkerhet og demokratiske prosesser.
Siden den første krigen i Ukraina i 2014 og annekteringen av Krim-halvøya samme år, har konseptet «russisk hybridkrigføring» gradvis fått økt oppmerksomhet i vestlige medier og det offentlige rom.
Uten å dykke ned i detaljene rundt kontroversen, skjøt omtalen av konseptet fart i forbindelse med valget av Donald Trump til USAs president i 2016, som mange hevdet var påvirket av russiske hybride taktikker og desinformasjon. Nå, med Russlands andre invasjon av Ukraina og den pågående krigen i landet, har konseptet blitt mer relevant enn noensinne.
Det bør ikke være noen tvil om at Russland ikke viker unna noen midler for å fremme sine interesser med alle de realpolitiske verktøyene Moskva har til rådighet. Men hva innebærer egentlig «hybride taktikker»?
Det finnes få personer som vet mer om russisk hybridkrigføring enn Linas Kojala. Han er direktør for Eastern Europe Studies Centre, en tenketank i Vilnius, Litauen, og foreleser ved Institutt for internasjonale relasjoner og statsvitenskap ved Universitetet i Vilnius. Han er også tilknyttet Davis Center for russiske og eurasiske studier ved Harvard-universitetet.
Les også: Demokratiets plass i Russlands historie 🔒
I et intervju over tre deler – 1) Om hybridkrigføring generelt; 2) Om desinformasjon spesielt; 3) Om påvirkningen på demokratiske prosesser – deler Kojala ekspertise med Geopolitika.
– Kan du klargjøre hva begrepet ‘hybrid krigføring’ innebærer i konteksten av Russlands geopolitiske strategi overfor Europa?
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Litauen: Fra Moskvas bikkje i vest til Vestens vaktbikkje i øst 🔒
