Som den ferske avsettelsen av Syrias diktator Bashar al-Assad viser, er ingen autokrati varig – og det gjelder også regimet til Aserbajdsjans president Ilham Alijev.
I slutten av november satte Hayat Tahrir al-Sham (HTS) – en fortsettelse av den nå nedlagte al-Nusra-fronten og hovedopposisjonsbevegelsen i Syria – i gang en lynrask offensiv fra Aleppo til Damaskus. Dette endte med at landets svært upopulære statsoverhode Bashar al-Assad ble avsatt og sendt i tvungent eksil to uker senere.
Det er fremdeles uklart hvorfor hans intetanende støttespillere, Russland og Iran, unnlot å gå til motoffensiv og i stedet rett og slett forlot «Prosjekt Syria», som ifølge anslag kan ha kostet dem alt mellom 30 og 50 milliarder amerikanske dollar hver.
Uansett gjør Assads families brå fall etter 53 år med jernhardt, blodig styre at spørsmålet melder seg: Hva kan skje med den herskende Alijev-klanen i Aserbajdsjan – et annet arvelig regime som både Russland og Iran øver stor innflytelse over?
I tråd med sin faste metode antydet både Moskva og Teheran at deres vanlige fiende, «det kollektive Vesten», sto bak HTS’ maktovertakelse i Syria.
Likevel er ikke russerne og iranerne blinde for den store rollen Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan spilte i å planlegge kuppet. I motsetning til i 2015, da Putin svarte på at Tyrkia skjøt ned et russisk jagerfly av typen Sukhoi Su-24 med radikale tiltak som å forby turister å reise dit og forby enkelte importvarer, har han ikke lenger rom for å gjøre noe tilsvarende overfor et av Russlands viktigste knutepunkter for å unngå sanksjoner.
Tyrkia er dessuten åpent for ulovlige finansstrømmer og var på FATFs gråliste frem til midten av 2024. Landet huser en stor russisk diaspora, mens det nasjonale flyselskapet Turkish Airlines fortsetter med regelmessige flyvninger til sentrale russiske byer. Dette resonnementet gjelder også Iran, hvis borgere har like lite strenge innreisekrav og bruker Tyrkia for å unngå USAs «maksimale press»-kampanje.
Tyrkisk vedheng
Med kortene stablet imot dem, og et Trump-styrt USA som trolig kommer til å straffe BRICS-medlemmer for å omgå dollaren, er det sannsynlig at Putin og mullaene vil finne fram til en kontrollert gjengjeldelse som setter Erdoğan på plass uten å slå ham helt ut og rokke ved status quo.
Et slikt «mellomstandpunkt» kan være å forene seg om å fjerne Ilham Alijev fra makten. Det er ingen hemmelighet at Aserbajdsjan de siste årene har blitt et vedheng til Tyrkia under «én nasjon, to stater»-prinsippet.
Les også: Aserbajdsjan avslører konfidensielle punkter fra fredsavtale; Armenia reagerer
I tillegg til at tyrkisk militærstøtte – særlig Bayraktar TB2-dronene – var avgjørende for at Aserbajdsjan vant over Armenia under den 44 dager lange andre Nagorno-Karabakh-krigen, har landet ved Det kaspiske hav sluttet seg til grupper der Tyrkia deltar, som Organisasjonen av tyrkiske stater og D-8. Samtidig har de ikke vist noen interesse for å bli med i russisk-ledede allianser som Den kollektive sikkerhetspakten (CSTO) og Den eurasiske økonomiske union (EAEU), noe Moskva helt sikkert vil bruke mot Baku når tiden er inne.
Til nå har CSTO ikke vært annet enn en forstørret «opprørspoliti»-styrke som først og fremst har slått ned folkelige protester i det tidligere sovjetiske området – særlig i Belarus i 2020 og Kasakhstan i 2022.
Men i motsetning til Kasakhstans president Kassym-Jomrat Tokajev, som i det minste prøvde å late som om han ryddet opp og innførte sosiale reformer etter uroen i «Blodige januar», har Alijev valgt å gå samme vei som Belarus’ sterke mann Aleksandr Lukasjenko ved å kvele sivilsamfunn og pressefrihet.
Aseri-akademikere bosatt i utlandet, som LSE-professor Gubad Ibadoghlu og doktorgradsstudent Bahruz Samadov, er blitt fengslet vilkårlig etter at de kom hjem og dømt til lange straffer for «landssvik».
Myndighetene trer også enda hardere til mot frie, opposisjonelle nyhetskanaler – det ferskeste eksempelet er arrestasjonen av fem journalister fra Meydan TV, noe selv USAs utenriksminister Antony Blinken fordømte.
Demokrati? Nei takk
Alijev har på sin side valgt å ignorere de demokratiske vindene som blåser over «Stor-Eurasia» og har dermed gjort livet lettere for dem som ønsker ham avsatt, ved å nekte å gi etter på noe punkt.
Staheten hans kan fort slå tilbake og etterlate ham i trøbbel, særlig etter at han har brent mange bruer de siste årene. Det mest kjente sammenbruddet gjelder forholdet til Frankrike, der franskmennene støttet Armenia i konflikten i Karabakh og anklaget Aserbajdsjan for etnisk rensing av om lag 120 000 armenere etter å ha tatt over den tidligere omstridte regionen.
Les også: Aserbajdsjansk kommentator dømt til 13 års fengsel for spionasje for Russland
Baku skal på sin side ha blandet seg i de interne forholdene til franske oversjøiske områder som Ny-Caledonia og Mayotte ved å puste til protester med separasjonsagenda. Alijev har også hevdet at EUs grenseobservasjon mellom Armenia og Aserbajdsjan er et påskudd for NATO, og han krever at den trekkes tilbake som en betingelse for å undertegne en fredsavtale.
Interessant nok har han også kastet seg på og nærmest drevet ut Russlands fredsbevarende styrker fra området før deres femårige periode egentlig skulle løpe ut i 2025.
La det stå til
Selv om russerne setter pris på stabilitet og forutsigbarhet i sitt «nærområde», er de ikke følelsesmessig eller økonomisk investert i Aserbajdsjan, og de ser ikke den sittende lederen som uerstattelig.
I en tid der Moskva står på terskelen til å inngå en historisk «omfattende avtale» med Iran, som inkluderer gjensidig sikkerhet og fortsatt levering av droner, ammunisjon og reservedeler til deres pågående «spesialoperasjon», vil Kreml gjerne se bort og la en eventuell Iran-støttet revolusjon rulle i Aserbajdsjan.
Når det gjelder Kina, ville det neppe være uønsket at en ytterliggående aktør fyller maktvakuumet, så lenge vedkommende kan overtales til «vinn-vinn»-samarbeid og ikke trekker seg fra det kinesiske Belte-og-vei-initiativet (BRI).
Armenia har på sin side etablert strategiske partnerskap med viktige aktører i regionen som India og Iran. I tillegg har landet innflytelsesrike støttespillere i vestlige hovedsteder som stadig ber om at Alijev stilles til ansvar for de alvorlige bruddene på menneskerettigheter han ustraffet fortsetter med.
Jerevan og Teheran står samlet i sin sterke motstand mot Zangezur-korridoren – en transportlinje som vil gi Aserbajdsjan uhindret tilgang til eksklaven Nakhitsjevan og dessuten knytte Baku til den tyrkiske Kars-provinsen via Armenia, riktignok på bekostning av å «tegne om grenser», ifølge Iran.
Det omstridte logistikkprosjektet er imidlertid langt fra den eneste betente saken i forholdet til Aserbajdsjan. De stadig tettere båndene mellom Alijev-regimet og Israel er en annen kilde til irritasjon. At Armenia anerkjente Palestina etter hendelsene 7. oktober 2023, skyldes i stor grad det banebrytende militærutstyret og spionverktøyene Tel Aviv leverte Baku i forkant av konflikten i 2020.
Den islamske republikken er på sin side rasende over at Aserbajdsjan leverer 40 prosent av Israels totale oljeimport gjennom Baku–Tbilisi–Ceyhan-rørledningen (BTC). Dermed medvirker de til å finansiere Israels forsvarsstyrker (IDF) og den pågående voldsutøvelsen i Midtøsten.
Ussent spill?
Det sier seg selv at Irans maktelite ser på Aserbajdsjan som en «broderstat» – så langt de i det hele tatt anerkjenner landets selvstendighet. Fra deres ståsted er det å huse et «sionistisk spionrede» i en annen sjiadominert nasjon en enda bitrere pille å svelge enn Abraham-avtalene.
Det er verdt å merke seg at 27. januar 2023 løsnet en bevæpnet mann skudd mot Aserbajdsjans ambassade i Teheran og drepte sikkerhetssjefen, noen måneder etter at Baku kunngjorde planer om å etablere en ambassade i Tel Aviv.
Irans tidligere president Ebrahim Raisi styrtet med helikopter på vei tilbake fra et møte med sin aserbajdsjanske motpart i mai i fjor nær grensen i et fjellområde, noe som ikke beroliget sentrale iranske ledere i synet på at Alijev kan være Israels støttespiller i Sør-Kaukasus. Dette til tross for at Raisis plutselige død ble tilskrevet hardt vær.
Det som vakte ytterligere mistanke om noe skummelt, var at Irans daværende utenriksminister Hossein Amir-Abdollahian, som snakket flytende arabisk og var viktig i å gjenopplive landets forhold til Gulf-statene, også omkom i ulykken.
Les også: COP29: Aserbajdsjan driver ikke med grønnvasking
De teokratiske lederne ser på seg selv som «sjakkspillere» og tar til seg ordtaket «hevn er best når den kommer kald».
Like fullt er det bare et spørsmål om tid før deres «strategiske tålmodighet» tar slutt, gitt det katastrofeåret de har hatt. Ikke bare har deres regionale støttespillere blitt utslettet og Den islamske revolusjonsgarden (IRGC) redusert til en skygge av seg selv, men Iran har også lidd ydmykende nederlag på eget territorium, som terrorangrepet 3. januar under en minnemarkering for den drepte Quds-styrkesjefen Qassem Soleimani i Kerman, og den Mossad-ledede likvidasjonen av Hamas-leder Ismail Haniyeh i Teheran under innsettelsen av landets nyvalgte president, Masoud Pezeshkian.
At Haniyeh ble likvidert i et gjestehus tilhørende Ayatollah Ali Khamenei, var et varsel til lederen selv. Et vellykket regimeskifte i Aserbajdsjan er Irans sikreste kort for å komme styrket ut av konfrontasjonen med Israel. Den islamske republikken har stor erfaring med å spre sin ideologi ved å utnytte de sårbare og marginaliserte i nabolandene.
Samme skjebne som Assad-familien?
Den omfattende korrupsjonen som skal ha funnet sted under Alijevs regime, og som angivelig har gitt ham en enorm «skjult formue» – inkludert luksuseiendommer i ettertraktede byer som London og Dubai – kan føre til at Aserbajdsjans førstedame og resten av klanen går samme vei som Assad-familien når sannheten kommer for en dag.
Allerede i konflikt med EU og USA på grunn av deres kritikk og partiskhet, og heller ikke på godfot med Russland eller Iran, er Alijev i ferd med å gå tom for allierte som vil hjelpe ham den dagen han mister grepet om denne urolige petrostaten.
